Debatt: Har universitetene i nord glemt samfunnsoppdraget?

Våre universiteters betydning for samfunnet og utviklingen av landsdelen er udiskutabel, og her i nord er både Tromsø og Bodø levende eksempler på hva det betyr å ha et universitet innenfor kommunegrensen.

Dokumentasjonen er entydig når det gjelder evnen til å skaffe landsdelen nødvendig kompetanse på flere områder. På samme måte viser målinger at tar du utdanning i nord, blir du værende i nord.

Godt nok?

Nord-Norges to universiteter har vært igjennom omstillinger og de har vokst. Tidligere høgskoler i Alta, Harstad, Narvik, Nesna og flere institusjoner i Trøndelag er fusjonert inn under paraplyen til de to universitetene i nord.

Selv om fagsammensetningen både for Norges Arktiske Universitet UiT og Nord Universitet er avklart, og skulle tilsi at Nord-Norge har en egendekning på mange vitale områder når det gjelder høyere utdanning, tillater jeg meg å stille spørsmål ved om dette er godt nok. 

SSB

Statistisk Sentralbyrås rapport fra forrige måned om nasjonens befolkningsutvikling de kommende år er skremmende lesing, særlig for den nordlige landsdelen. Nord-Norge tildeles de dårligste prognosene og Nordland tar jumboplassen i nord.

SSB-rapporten gir selv universitetsbyene Tromsø og Bodø bekymringsfulle prognoser. Prognoser som får det til å skurre i alle postulater om Nord-Norge som mulighetens landsdel, og andre velmenende uttalelser som er ment å gi håp for vår oppvoksende slekt.

Fra politisk hold pekes det på at Nord-Norge vil berges av fornybar energi, reiseliv, mineraler og sjømat. Men dagens og fremtidens kompetansearbeidsplasser i landsdelen vil stå tomme om vi ikke greier å gjøre utdanninger og forskning i nord mer relevant for nettopp nord.

Hva er universitetenes prosjekt?

Mo Industripark AS har et samarbeid med både Nord Universitet og UIT om utvikling av studietilbud på campus i Mo i Rana. Når jeg stiller det noe provoserende spørsmål om universitetene gjennomfører sitt samfunnsoppdrag, så skyldes det at jeg mener våre to universitet har en for uklar profil, selv om den overordnede samfunnspolitiske rollen er godt nok definert.

Dette er også nylig pekt på av NHO Nordland angående Nord universitet.

Når befolkningsutviklingen i Nord-Norge beskrives såpass mørk av SSB, må vi ta debatten om våre to viktigste instrumenter for å gi landsdelen kompetanse har lykkes med sine prosjekt, og om de er rigget for å lykkes fremover.

Kurskorrigering behøves

Er vi gode nok når det gjelder oppgaven med å tilgjengeliggjøre kompetanse for landsdelen innenfor de såkalte mulighetsområdene reiseliv, sjømat, fremvoksende industrier, fornybar energi eller mineralsektoren? Nei, det er behov for korrigering av Modus Operandi.

Er det universitetenes feil når landsdelen på alle de nevnte mulighetsområdene på leverandørsiden domineres av varer og tjenester sør- og vestfra? Kanskje ikke, men Nord-Norge står i fare for å fortsette i det samme sporet, som råvareleverandør, om vi ikke greier å styrke lokale kompetansemiljø og utdanningstilbud.

Hvordan er utsikten?

Mitt daglige virke skjer i ett av Norges største industriområder. Mo i Rana og våre industribedrifter har klart seg godt i omskiftende tider. Kanskje nettopp fordi vi er vant til å være i skarp internasjonal konkurranse hver dag hele året.

Vi kjemper i et internasjonalt marked og vet at når vi ikke er best så er vi ute av konkurransen. Det deles ikke ut sølvmedaljer i våre markeder.

Vi har daglig behov for kompetent arbeidskraft. Som et eksempel kan det nevnes at de fremste kompetanseinstitusjonene fra Trondheim er etablert på Helgeland, og takk og pris for det.

Samtidig stiller vi spørsmål ved om universitetene her nord legger tilstrekkelig merke til en av de tyngste industriregionene i Norge når det ikke satses på desentraliserte studietilbud eller tettere samarbeid med næringslivet gjennom lokal tilstedeværelse?

Det kan virke som om landsdelens universiteter mangler situasjonsforståelse for næringsliv og industri i nord, og hvordan de kan bidra til å styrke ambisjonene om vekst i befolkning og økonomi.

Tapt mulighet

Våre universiteter gjør selvsagt mye bra og er verdifulle kunnskapsleverandører kanskje spesielt til offentlig sektor i nord. Men innenfor de næringsområdene som ligger under vignetten «mulighetens landsdel,» tyder det meste på at Trøndelag skimter Helgeland langt tydeligere enn våre to egne universitetsinstitusjoner.

Det er en tapt mulighet for universitetene, for samfunnsutvikling og næringslivet i nord. For hvem har ansvaret for å være kunnskapsleverandører til storsamfunnet? Er det bedriftene selv eller kan vi regne med universitetene i landsdelen?