Forskerportrettet: Forsker Anka Ryall løfter fram kvinnene i norsk polarhistorie

– Jeg tilhører den forskergenerasjonen som har hatt et forskerliv som ikke er preget av karriereplanlegging. Det har vært preget av en serie tilfeldigheter.

Det sier Anka Ryall, professor emerita i kvinne- og kjønnsforskning ved UiT Norges arktiske universitet. Men en forkjærlighet for kvinners reiseskildringer har fulgt henne nesten fra starten. 

Under et undervisningsvikariat i Bø i Telemark etter engelskstudiene ble hun introdusert for reisebøker av viktorianske kvinner.

– Jeg hadde vært interessert i britiske 1800-tallsromaner av kvinner, men bøkene kvinner skrev om egne reiser ga et helt nytt bilde av kvinnerollen på 1800-tallet.

Hun søkte så om et forskningsstipend for å skrive en avhandling om kvinners reiselitteratur fra 1800-tallet. Det fikk hun, og ferden gikk til Oslo for forskningsprosjektet «Odyssevs i skjørt».

Til nord

Mot slutten av prosjektperioden ble hun oppfordret til å søke på et vikariat ved Universitetet i Tromsø.

– Og da var jeg i ferd med å bli skilt, og det var en god anledning til å begynne på nytt et annet sted. Jeg tenkte at det kom til å bli et eventyr og var allerede fascinert av Tromsø, sier hun. 

Vikariatet ble utvidet flere ganger og til slutt fikk hun fast jobb. Men avhandlingen ble aldri ferdig. Til slutt ble den i stedet en bok på norsk med samme tittel, som ble utgitt i 2004. 

– Jeg må innrømme at engelskfaget ble mer og mer perifert for meg. Ikke bare var jeg interessert i reiselitteratur, men også i å skrive på norsk, sier hun og forklarer at hun ønsket å skrive i grenselandet mellom forskning og formidling – slik som mange andre litteraturforskere.

Det moderne Arktis

I 2010-2012 var Ryall direktør for det norske studiesenteret i York, England. Samtidig hadde hun en professor II-stilling ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Tromsø, som hun brukte for å søke forskningsmidler.

I 2013 returnerte hun til Tromsø for å lede forskningsprosjektet "Arctic Modernities", som fokuserte på beskrivelser av det moderne Arktis. Prosjektet var på mange måter en arvtaker av prosjektet "Arktiske diskurser" som hun i 2006–2009 hadde ledet sammen med kollegene Henning Howlid Wærp og Johan Schimanski. 

Mens "Arktiske diskurser" så på litteratur om Arktis etter romantikkens gjennombrudd, tok det nye prosjektet for seg litteratur fra og om det moderne Arktis, fra 1800-tallet til i dag. 

Dette ble den virkelige døråpneren til nord og Arktis for Ryall.

– Arktis blir ofte sett på som noe førmoderne, det knyttes til en førmoderne kultur og en ekstrem natur. 

– I dette prosjektet var vi opptatt av å innlemme Arktis i den moderne kulturen, sier forskeren. – Derfor la vi vekt på skildringer av hverdagslivet i Arktis, Arktis sett innenfra så vel som utenfra. 

– Litteratur er med på å utvikle følelser for landskap, natur og folk. Det er ikke bare geologi og geografi og politikk som er viktige for å forstå et område. I litteraturvitenskapen er vi opptatt av de estetiske og litterære verdiene, alt det som skaper identitet, kjærlighet og lojalitet.

Som prosjektleder for «Arctic Modernities» begynte Ryall å skrive om arktiske reiseskildringer av kvinner. I forbindelse med dette arbeidet ble hun tipset om Norsk Polarinstitutts biografiarkiv.

Anka Ryall er professor emerita i kvinne- og kjønnsforskning. Her er hun fotografert utenfor Sysselgården i Longyearbyen 4. mai 2022, i forbindelse med lanseringen av boka Polare kvinner på Svalbard museum. (Foto: Tom Kristiansen)

Ingen Norsk Polarinstitutt uten kvinnene

Biografiarkivet inneholder materiale om mennesker som har vært knyttet til norsk polar- og ishavsaktivitet i Arktis eller Antarktis på 1900-tallet.

Biografiarkivet vekket en nysgjerrighet i Ryall. Det kom ikke som noen overraskelse på henne at det var få kvinnenavn i dette arkivet, men heller at det var så mange navn der som hun ikke kunne identifisere.

Med utgangspunkt i arkivet har Ryall skrevet boka Polare kvinner, hennes versjon av norsk polarhistorie. Og denne historien handler om mer enn heroiske polferder.

– Det er nesten ingen kvinnelige forskere i arkivet. En tredjedel av kvinnene det fins informasjon om, jobbet på kontoret til Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU), forløperen til Norsk Polarinstitutt. Sannsynligvis var ingen av dem i Arktis, men jeg mener at det ikke ville vært noen institusjon for norsk polarforskning uten deres bidrag, sier Ryall.

Noen av kontordamene fikk stedsnavn på Svalbard oppkalt etter seg, som Alfhildtoppane etter Alfhild Horn, Elsenuten etter Else Rosted, Kinnhøgda etter Kinn Glückstad og Svanhildpasset etter Svanhild Lund.

Slik er kontordamenes bidrag til polarforskningen blitt synliggjort. 

Gjennom boken prøver Ryall å nyansere bildet av og fortellingene om Arktis. 

– Det er jo helt feil at Arktis er et maskulint sted. Men den mest kjente litteraturen representerer Arktis som et sted for menn, der menn kan være menn, sier hun og legger til:

– Jeg tror ikke kvinner opplever natur, folk og forhold annerledes enn menn. Men jeg tror de opplever sin egen rolle annerledes. I møtet med Arktisk ligger ideen om Arktis som et mannlig rom i bakhodet på kvinner som kommer dit utenfra. Derfor har de et slags dobbeltperspektiv på egne opplevelser. Kanskje ser de andre ting, kanskje har de blikk for noe annet enn det menn har. 

Å definere hva som er maskulint og hva som er feminint er ikke like enkelt. I stedet handler det om synliggjøring av kvinner.

– Både kvinner og menn tar med seg hjemlige kulturelle erfaringer i møtet med det fremmede, også med Arktis, sier forskeren.

– Når kvinner er til stede i norsk polarhistorie, har de derfor brakt inn perspektiver med utgangspunkt i kvinnelige erfaringer.

Blikk for det små

Botanikeren Hanna Resvoll-Holmsen. (Foto: Gustav Borgen via Wikimedia Commons)

En polar kvinne som har gjort spesielt sterkt inntrykk på Ryall er botanikeren Hanna Resvoll-Holmsen  (1873–1943).

Resvoll-Holmsen dro til Svalbard på feltarbeid i 1907 som Norges første kvinnelige polarforsker. Hun var så tidlig ute at det tok 30 år før hun fikk en etterfølger. Allerede i 1927 utga hun den først svalbardfloraen.

– Hun finansierte sitt andre feltarbeid i 1908 etter med å skrive reisebrev for Aftenposten. Samlet er de en altfor lite kjent klassiker i norsk arktisk reiselitteratur. Brevene skildrer en kvinnelig forskerrolle uten forbilder, en forskerroller hun forbinder med udelt glede. Samtidig viser de det blikket hun hadde for detaljene i den arktiske naturen. Som botaniker går hun tett på de små polarplantene. Hun framhever det små og uanselige i det store landskapet, sier Ryall.

Hennes dveling ved detaljer skiller seg fra de mest kjente skildringene av Arktis, som ofte er heroiske polferder og sportsprestasjoner. Med et poetisk nærvær og en skarp penn hadde hun et blikk for det små.

Hun mente at arktiske planters nøysomhet har mye å lære mennesker.

– Hun var så revolusjonær på mange måter, men samtidig så beskjeden på egne vegne. Selv om hun betrakter det polare plantelivet med analytisk forskerblikk, ser hun ser seg selv på linje med arktiske planter og fugler. Hun er opptatt av at også mennesker må forstås utfra naturens lover, avslutter Ryall.