Foreldreløs, sulten og kald: Krigsbarna i Russland er de siste vitner av en menneskeskapt tragedie

NIKEL, RUSSLAND: Ingen blir glemt, ingenting blir glemt, står det på minnesmerket plassert langshovedgaten i grensebyen Nikel, en times kjøretur fra Kirkenes.

Diskré legger Maria Kiseljeva (86) ned sine tre røde nelliker, for å minnes krigens grusomheter. I noen minutter står hun helt stille, før hun ber en stille bønn.

Russland markerte forrige uke 74-årsdagen for seieren over Nazi-Tyskland. De menneskelige lidelsene for innbyggerne i Sovjetunionen gjennom den fire år lange krigen er vanskelig å fatte.

Anslagsvis 27 millioner sovjetiske borgere døde av krig, sult og elendighet. Alle familier i Russland har sin historie.

Maria Kisljeva var bare en liten jente da hun mistet begge foreldrene. Mor var hjemme med tre barn, far ble sendt til fronten.

– Jeg er førkrigsbarn og husker krigen veldig godt. Vi ble tre igjen, forlatt. Mor døde, jeg husker henne godt. Pappa døde også, men jeg har ikke sterke minner av ham. Hver dag ser jeg på et fotografi av ham hjemme, sier Kiseljova.

Opprinnelig kommer Kiseljova fra en landsby like ved Voronezj, sør for Moskva. Byen ble tatt av tyske styrker sommeren 1942, før Den røde armé tok områdene tilbake vinteren 1943.

Hun husker krigstilstanden godt, og hva den påførte sivilbefolkningen av lidelser.

– Hver eneste russiske familie har mistet noen. Det var så mange barn som ble foreldreløse. Det var vanlig med familier med åtte og ni barn på den tiden. Vi glemmer aldri dette, selvfølgelig, spesielt sulten. Dette var barndommen vår, sier Kiseljova.

Veteranklubb i Nikel

På veteranklubben i Nikel er forberedelsene til 9. maimarkeringen i full gang. Et stort antall forskjellige salater, kaker og piroger skal på bordet når krigsveteranene nok et år samles for å markere seiersdagen.

Aleksej Kasjtanovs (90) sterkeste minne fra krigens er krigens utbrudd. Han bodde da med familien i byen Vologda nord for Moskva.

– Jeg hadde fem brødre og en søster da krigen brøt ut. Far min ble sendt til fronten. Året etter, i 1942, ble min eldste bror Pavel også sendt til fronten. Min søster vervet seg som sykesøster. Jeg var kun tolv år, men startet å jobbe på kollektivbruket, sier Kasjtanov.

I et lite rom i kulturpalasset i Nikel har veteranene sitt samlingssted. Veggene er dekorerte med bilder, flagg, plakater og kart. Bokhyllene er fylle av gaver fra inn- og utland. En liten samling troll er fra et norsk besøk.

Veteranklubben er et sted med mange triste skjebner, og fortellinger om heltemot og lidelse, men også et sted der krigens slutt feires. Derfor er 9. mai en gledens dag, og det skåles både i vodka og vin.

Kjempet i Königsberg

Den eneste gjenlevende personen i Nikel som kjempet med våpen i hånd langs fronten er Nikolaj Motorin (95). Han kjørte tank og var med på slaget om Königsberg (dagens Kaliningrad) i 1945.

Dressjakken er dekorert med en rekke medaljer og utmerkelser, blant annet Georgij Zjukov-ordenen – en utmerkelse gitt til soldater som kjempet under krigen. Zjukov er den høyeste dekorerte generalen i Sovjetunionens historie.

Motorin forteller om harde kamper. Flere ganger ble han såret. Helsa til 95-åringen er redusert, og han vil helst ikke snakke så mye om det han gikk gjennom under krigen.

– Det er ikke et enkeltminne som skiller seg ut. Jeg har sterke og grusomme minner fra hele krigen. Jeg forsøker å ikke tenke så mye på dem, sier Motorin.

Ordføreren i Petsjenga kommune, Aleksandr Morozov, kommer innom veteranklubben. Det holdes taler og skåles for fedreland, for kvinnene, og for de døde.

Både soldater og sivile i Sovjetunionen betalte en høy pris for andre verdenskrig. På en plakat henger det bilder av soldater som var med på felttoget mot Finnmark høsten 1944. Anslagsvis 6.000 sovjetiske soldater ble drept eller savnet i offensiven som til slutt førte til frigjøringen av Kirkenes 25. oktober 1944.

I Norge ble 100.000 sovjetiske krigsfangene satt til tungt tvangsarbeid for å bygge veier, festningsverk, jernbane og fabrikker. Av disse døde 13.000 på norsk jord.

Urolig for tøffere retorikk

Krigsbarna i veteranklubben vet hvilke menneskelige omkostninger krig har. Det er derfor med uro de opplever en stadig tøffere retorikk mellom øst og vest, og at forholdet mellom de to atomvåpenmaktene Russland og USA er elendig.

– Dersom du har sett krig med egne øyne, ønsker du aldri det igjen, sier Rimma Panova, en av ildsjelene i veteranklubben. Hun var tre år da krigen brøt ut. Familien bodde da i en militærlandsby - hennes far var offiser. To dager etter krigsutbruddet ble faren sendt til fronten. Hun så ham aldri igjen.

– Forstår ikke dagens statsledere hva krig betyr for mennesker?

– Det er vanskelig å vite hva statsledere tenker på. De tenker i alle fall ikke på mennesker, de tenker på seg selv. De vil ha makt over hele verden. Hvorfor det? Det er plass nok til alle, sier Rimma.

– Jeg frykter selvfølgelig at det kan bli ny krig. Men om noen angriper oss, vil vi svare, sier Kasjtanov med et smil, før han bli langt mer alvorlig:

– Vi er motstandere av krig. Selvfølgelig er vi det.