Svalbard er drømmen – men koronaen snudde opp ned på livene deres

En stor del av Longyearbyens utlendinger står nå uten inntekt eller rett til sosialhjelp. Adisak Takrudsong (27) har enveisbillett til Thailand. Andre håper jobbene kommer tilbake.

Adisak Takrudsong står på flyplassen i Longyearbyen omgitt av venner og bagasje. Han har nettopp tatt sin siste røyk i arktisk luft, i alle fall for denne gang. Innsjekkingsautomaten leser det thailandske passet hans og spytter ut en enveisbillett. Fire andre blir sjekket inn på samme måte og med samme endestopp.

– Jeg trives ikke i Longyearbyen slik situasjonen er, og ønsker å dra hjem til Thailand og finne jobb der, forteller han.

27-åringen flyttet til Longyearbyen i juni 2017, for å jobbe sammen med søsteren som er renholder. Han jobbet for ISS, men da Covid-19 stoppet turisttrafikken til Svalbard, ble han permittert.

– Jeg mistet inntekten min, måtte si opp leiligheten og har bodd hos søsteren min, samboeren hennes og fetteren min siden da, sier han.

Forlot Svalbard

Fem personer dro fra Longyearbyen til Thailand forrige onsdag: Jaree Boonprasert (t.v.), Akkharachai Kongjumnong, Adisak Takrudsong, Nattapong Jakkatok og Rattana Phaphong.

På Svalbard gis det ingen sosialhjelp. Ingen trenger oppholds- eller arbeidstillatelse, men til gjengjeld må alle klare seg selv økonomisk.

Nordmenn på Svalbard kan få sosialhjelp fra fastlandskommunen de er folkeregistrert i, og det finnes ordninger for EØS-borgere. For rundt 300 innbyggere fra såkalte tredjeland, finnes det ikke noe slikt sikkerhetsnett.

Da corona slo ut reiselivet i Longyearbyen, valgte regjeringen å innføre en ekstraordinær, tidsbegrenset støtteordning for tredjelandsborgere. Det for å gi trygghet til de som var permitterte til de var tilbake i arbeid eller kunne forlate Svalbard. Ordningen varte fram til 20. juni.

Ønsker å komme tilbake

Takrudsong fikk et engangstilskudd på 10.400 kroner, men det var ikke nok til å klare seg i Longyearbyen til turistene og jobben forhåpentligvis kom tilbake. Renholderen tok kontakt med den thailandske ambassaden for å høre hvordan han skulle komme seg hjem. Nå har de ordnet flybilletter til ham. Kostnaden på 15.000 kroner, må han ta selv.

Når han kommer til Thailand, skal han i karantene i 14 dager. Etter det skal han bo hos familien sin, foreløpig uten planer for framtiden.

– Men jeg ønsker å komme tilbake til Longyearbyen når situasjonen blir bedre, sier han.

(På grunn av språkutfordringer intervjuet vi Takrudsong via Messenger-meldinger. En venninne av ham tolket. Journ. anm).

Støtteordningen for utlendinger

Regjeringen bevilget sju millioner kroner til «en tidsbegrenset tilskuddsordning for livsopphold for utenlandske arbeidstakere i Longyearbyen som er permittert som følge av virusutbruddet, og som ikke har rett til dagpenger eller andre ytelser som dekker livsopphold».

Ordningen gjaldt frem til 20. juni for innbyggere i Longyearbyen som kommer fra land utenfor EØS som faller utenfor tradisjonelle trygdeordninger.

Longyearbyen lokalstyre har administrert ordningen. De opplyser til High North News at:

  • Av 162 personer som søkte, fikk 111 innvilget støtte, enten maks sats eller delvis støtte.
  • 37 av søkerne hadde barn.
  • Det er betalt ut 1.562.914 kroner, i snitt 14.080 kroner per søker.
  • Enslige og samboere uten barn fikk støtte for maks 20 dager.
  • Barnefamilier kunne søke om støtte fram til 20. juni og fikk utbetalt tilskudd for en måned av gangen.

Blir

Praserdchai Makmuang jobbet som arkitekt og Pathomporn Chairit for miljømyndighetene i Thailand før de kom til Longyearbyen. Begge ønsker å bli på Svalbard selv om det er vanskelige tider.

En av dem som tok farvel med Takrudsong og de andre på flyplassen, var Praserdchai Makmuang (31). Han kom til Longyearbyen i mai i fjor. Etter litt betenkningstid og konferering med familien, hadde han valgt å forlate jobben som arkitekt i et lite firma i Thailand. Senere kom også kona Pathomporn Chairit (26) som jobbet for miljøvernmyndighetene i Thailand.

– Jeg kom til Svalbard for å jobbe. En eldre søster som har arbeidet her i 20 år inviterte meg hit. Da jeg fikk jobb som tilkallingsvikar hos ISS, kom jeg for å se hvordan det var, sier Makmuang.

I mars ble Chairit permittert, mens han beholdt sin tilkallingsstilling.

–  Vi klarer oss akkurat nå, men mat, hus og alt annet er svært dyrt her, sier han.

Da ekteparet kom til Longyearbyen, visste de at om de hadde arbeidskontrakt, ville de ha rett på helsehjelp. At de ikke har rett på dagpenger fra NAV eller annen sosialhjelp, var de ikke klar over.

– Jeg forstår at det er slik fordi vi ikke er norske, og aksepterer det, sier Makmuang.

Chairit fikk et engangsbeløp fra staten, noe som hjalp på den økonomiske situasjonen.

Nå bor ekteparet sammen med Makmuangs søster og hennes familie. Alle hjelper hverandre med utgiftene for å få økonomien til å gå rundt.

Vanskeligere i Thailand

Da de kom til Svalbard, var det for å tjene penger. Hvordan det blir framover vet de ikke, men de ønsker å bli i Longyearbyen. Forholdene i Thailand er også vanskelige. Mange har mistet jobben og det er stopp i turistnæringen også der.

Nå foreslår regjeringen å gi økonomisk støtte til flybillett for dem som ikke klarer seg økonomisk på Svalbard. Hvordan dette skal foregå i praksis, er ikke klart.

– Det kan være bra for de som ønsker å reise hjem. Men vi har hørt at de som får flybillett tilbake til Thailand ikke kan komme tilbake for å jobbe senere. Folk er redde for at de ikke kan komme tilbake, sier Chairit.

Vi klarer oss akkurat nå, men mat, hus og alt annet er svært dyrt her.

Praserdchai Makmuang

Justisdepartementet jobber nå med et høringsnotat for en tidsavgrenset tilskuddsordning for hjemreise.

Senior kommunikasjonsrådgiver Andreas Bondevik i Justis- og beredskapsdepartementet

Senior kommunikasjonsrådgiver Andreas Bondevik i Justis- og beredskapsdepartementet. Foto: JD.

Senior kommunikasjonsrådgiver Andreas Bondevik i Justis- og beredskapsdepartementet. Foto: JD.

– En ny tilskuddsordning vil legge til rette for at det ikke oppholder seg personer i Longyearbyen som ikke er i stand til å forsørge seg selv. Arbeidsmarkedet i Longyearbyen er nede. Man kan ikke regne med at alle som nå er permitterte kommer tilbake i normal jobb innen rimelig tid, skriver senior kommunikasjonsrådgiver Andreas Bondevik i en epost.

High North News får ikke svar på hvordan ordningen er tenkt å fungere i praksis, eller når den vil være klar, men det vil ifølge Bondevik bli en forkortet høringsrunde. Han presiserer at det ikke er noe som hindrer utenlandske statsborgere i å komme tilbake til Svalbard når næringslivet tar seg opp igjen, så lenge de kan livnære seg selv.

Savner vennene

Makmuang savner allerede Takrudsong og de andre kollegene og vennene som dro med flyet forrige onsdag.

– Vi spilte fotball og var mye sammen, forteller han.

Hva som vil skje med dem når de kommer hjem til Thailand vet han ikke.

– Jeg spurte dem ikke om det. Jeg mener det er personlig, jeg vil ikke vite det. Jeg vil ikke at de skal føle skam, sier han.

Har ikke noe annet hjem

Galina Khapchuk, mannen og sønnen (5) har leid en leilighet på Blåmyra i Longyearbyen siden 2017. – Vi har ikke noe annet sted i verden vi kan kalle hjem, sier hun.

Galina Khapchuk (28) fra Donetsk i Øst-Ukraina leier en leilighet på Blåmyra i Longyearbyen. Der har hun bodd sammen med mannen og sønnen (5) siden 2017.

– Vi har ikke noe annet sted i verden som vi kan kalle hjem. For oss er Longyearbyen det beste stedet på jorda. Her er det trygt, vi slipper å låse døra, sier hun.

I 2014 startet en væpnet konflikt i Øst-Ukraina mellom prorussiske separatister og ukrainske myndigheter. Russland annekterte senere krimhalvøya, noe som skapte store internasjonale protester.

Over 1,4 million mennesker er drevet på flukt og ifølge Flyktninghjelpen er over 3.300 sivile drept. Samfunnskritisk infrastruktur er også under angrep, og millioner står i fare for å miste tilgang til vann, helsehjelp, utdanning og oppvarming.

Khapchuk flyttet til Longyearbyen i 2012, ett år etter at mannen dro for å se hvordan jobbmulighetene var. I 2015 ble sønnen deres født. Foreldrene søkte da om arbeids- og oppholdstillatelse i Norge, men fikk avslag. På Svalbard trenger de ikke slik tillatelse. Til gjengjeld har de ikke rett til sosialhjelp.

Egne svalbardregler

Svalbardtraktaten slår fast at innbyggere fra land som har signert kontrakten skal ha lik rett til adgang og opphold på øygruppen, forutsatt at de følger lovene.

Utlendinger som ønsker å komme til Svalbard for å jobbe trenger ikke oppholds- eller arbeidstillatelse, men de må klare seg selv. Det gis ikke sosialhjelp på Svalbard.

Sysselmannen har rett til å bortvise personer som antas ikke å ha: «midler til å oppholde seg eller mulighet til å ernære seg på lovlig måte på Svalbard».

For nordmenn på øygruppen er sosiale rettigheter knyttet til kommunen innbyggerne er folkeregistrert i på fastlandet.

Det er lav skatt på Svalbard, noe som også reflekterer at tjenestetilbudet ikke er det samme som på fastlandet.

Kilde: Svalbardtraktaten, sysselmannen.no, lokalstyre.no

Må låne penger

Både Khapchuk og mannen har jobbet på midlertidige kontrakter siden de kom. Hun er utdannet pedagog for barnehage og barneskole, og har kurs i servicearbeid og kjøkkenarbeid. 18. mars ble Khapchuk permittert fra deltidsjobben i vaskeriet til ISS. Restauranten Gruvelageret, hvor hun jobbet på kjøkkenet, stengte på ubestemt tid.

– Vi har måttet låne penger fra venner og er svært takknemlige for at vi har fått det. Vi er heldige som ikke trenger å betale tilbake med renter. Verden er heldigvis full av gode mennesker, sier hun.

Det er i kontorbygget hos ISS at High North News møter henne, i forbindelse med et norskkurs arbeidsgiveren arrangerer. Hele intervjuet foregår på norsk.

Nå har hun og mannen gått tre måneder uten jobb. Khapchuk og mannen har fått støtte gjennom den ekstraordinære tilskuddsordningen fra staten. Det er de veldig glade for, men forrige uke fikk de den siste utbetalingen derfra. Fremtiden er usikker.

– Jeg søker jobb i hele byen. Sjefen min på ISS sier at jeg skal få jobb, men jeg vet ikke når eller hvor mye det blir. Jeg krysser bare fingrene. Gruvelageret skal trolig åpne i juli, men det er mange som søker jobb i byen nå, sier hun.

Pengene familien har fått så langt har gått rett ut igjen til husleie, strøm og barnehage. I tillegg er sunn mat og vitaminer dyrt.

– Det er en skummel situasjon. Jeg håper det ordner seg, sier 28-åringen.

Folketomt

Det er svært stille i Longyearbyen denne sommeren. I gatene som pleier å være fylt av turister sommerstid, er det nesten tomt.

– Ukraina ikke et alternativ

Da hun ble permittert, sendte hun først inn søknad til NAV, men fikk vite at hun ikke hadde rett til penger der.

– Jeg visste ikke noe om sosiale rettigheter, eller hvordan systemene i Norge og på Svalbard fungerte da jeg kom i 2012. Jeg har lært litt etter hvert, og begynte å lære norsk med en gang jeg kom hit. Jeg kan ikke si at jeg kjenner til hele regelverket ennå, men oppsøker informasjon og lærer raskt. Jeg tar det meste som det kommer og gjør det jeg kan for å ha det bra, sier hun.

Khapchuk har full forståelse for at hun vart permittert under Covid-19, men hadde ikke forestilt seg at permitteringen skulle bli så langvarig.

– Jeg skjønner at Norge ikke kan gi støtte til alle, men om coronatilskuddet hadde vart en måned til, ville pengene kanskje vart til vi fikk jobb igjen, sier hun.

Familien har vært fornøyd med livet i Longyearbyen. Det har vært vanskelig noen ganger, men de klarte alltid å finne en løsning før Covid-19.

– Vi har valgt å bosette oss i et fremmed land, og kan ikke klage. Men vi føler at Norge er hjemmet vårt nå. Sønnen vår har aldri bodd i noe annet land. Han går i barnehage og snakker norsk, sier hun.

Å dra tilbake til Ukraina er ikke noe alternativ for familien.

– Vi har ikke noe hus eller hjem noe annet sted i verden. For oss er dette hjemme, så støtte til flybillett er ikke en god løsning, sier hun.

Sønnen vår har aldri bodd i noe annet land.

Galina Khapchuk

I Donetsk er det fremdeles stor uro, og er det svært vanskelig å få jobb. I Kiev, og andre deler av Ukraina, har folk fra Donetsk store problemer med å få seg jobb og bolig.

– Vi må bli her. Jeg tror det vil komme en god tid da jeg får jobb, slik at jeg kan betale lånet og klare meg. Etter regn blir det alltid sol. Med følelser er det på same måten, sier Khapchuk.

På veien ut fra norskkurset går hun forbi kjøkkenkroken i ISS-lokalet. Hun løfter opp et halvt brød som er igjen etter lunsjen.

– Kan jeg ta det? Man skal ikke kaste mat, seier hun litt spøkefullt til sjefen.

Folketall etter nasjonalitet:

  • Norge: 1.546
  • Thailand: 137
  • Sverige: 113
  • Filippinene: 99
  • Tyskland: 64
  • Russland: 51
  • Danmark: 45
  • Storbritannia: 41
  • Ukraina: 31
  • Polen: 31
  • USA: 26

Tall fra februar 2020. Det var da 2.400 innbyggere i Longyearbyen og Ny-Ålesund. De fordelte seg på totalt 53 nasjoner.

Kilde: Svalbard skattekontor

Tilbake i full jobb

Den amerikanske guiden og skribenten Kelsey Camacho ble overrasket over hvor stor rolle passet spilte, da corona rammet Longyearbyen.

Om du kommer til Svalbard for å kjøre hund med Svalbard Husky, er det svært sannsynlig at du møter den amerikanske guiden Kelsey Camacho. For fire år siden jobbet hun som frivillig i en hundegård i Finnmark. Hun likte landskapet, de ulike sesongene og skiftningene i lyset og ble anbefalt å dra til Svalbard. Hun fulgte rådet, og ble mye lenger enn planlagt.

– Jeg hadde tenkt å bli i ett år og så reise. Derfor tenkte jeg ikke så mye på sosiale rettigheter da jeg kom. Da oppholdet ble lenger, følte jeg meg som en del av samfunnet og ble mer interessert i hva det vil si å være en svalbardianer, sier hun.

– Føler meg heldig sammenlignet med andre 

Da verden stengte i mars, var hun og en sørafrikansk kollega de siste som ble permittert, ettersom de ikke hadde krav på dagpenger fra NAV. Camacho fikk alle timene som var mulige, og hjalp til med mating, stell og trening av hundene. Den første måneden jobbet hun 50 prosent, men i mai fikk hun flere timer siden hundene begynte å få mye energi, og måtte ut og løpe mer.

I juni har hun full jobb igjen.

– Jeg føler meg veldig heldig sammenlignet med mange andre. Arbeidsgiverne mine har vært veldig hjelpsomme i denne situasjonen, sier hun.

Hun syntes det var overraskende at nasjonalitet gjorde at hun ble behandlet så annerledes med tanke på krisehjelp. Spesielt siden hun har bodd på Svalbard permanent, jobbet fulltid, betalt den samme skatten som alle andre og jobbet fast for et norsk selskap.

I perioden da hun var delvis permittert, fikk også hun tidsbegrenset støtte fra staten.

– Det hjalp, men jeg vet ikke. Jeg tror alle ble overrasket over at det var engangspakke, spesielt siden folk ikke vet hvor lenge dette vil være, sier hun.

Huseieren kuttet leia hennes i mars og april, noe hun også er svært glad for.

Av og til lurer jeg på hvor synlige utenlandske svalbardianere er for norske myndigheter.

Kelsey Camacho

Flere lag

Flere av vennene hennes har ikke vært like heldige.

– Tre gode venner dro tilbake til Russland for et par uker siden. De måtte til Kirkenes og jeg forstod det slik at de krysset grensen med ambulanse for å komme inn i landet. De fikk litt krisepenger, men hadde ikke jobb og fikk ikke redusert husleie, sier Camacho.

– Hvordan ser du på framtiden?

– Det avhenger av hvor lenge dette fortsetter. I sommer jobber jeg fulltid, men jeg vet ikke hvordan det blir til høsten når det er lavsesong i turistbransjen. Før corona planla jeg å kjøpe leilighet her i Longyearbyen. Den ideen kollapset litt. Jeg så hvor fort ting kan endre seg her. Men det hadde vært fint å ha et stabilt hjem, et sted jeg kan kalle mitt eget, så jeg håper det kan la seg gjøre.

Men hva er egentlig en svalbardianer? Hva fant Camacho ut? Etter at intervjuet var ferdig sendte hun disse tankene:

«Det ser ut til å være ulike lag av denne identiteten, avhengig av hvor man kommer fra. Av og til lurer jeg på hvor synlige utenlandske svalbardianere er for norske myndigheter. Koronakrisen har satt lys på ulikhetene blant innbyggerne.

Men det er vanskelig å tenke seg identitet som noe som er basert bare på nasjonalitet, ikke sant? På mange måter er det en følelse eller en indre forståelse. Kanskje er en del av svalbardidentiteten det øyeblikket da du ikke kan tenke deg å være noe annet sted.

Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat det øyeblikket, men til slutt fant jeg ut at Svalbard hadde festet seg i hjertet mitt, eller at hjertet mitt var her. Uansett hvor enn jeg reiser i verden, får jeg aldri den same følelsen.

Det er en spesiell type stillhet, eller det å observere et landskap som er så utenfor rekkevidde, utenfor full forståelse eller tilgjengelighet, man blir så ydmyk. Det er nostalgi og lengsel på en gang, men jeg forstår enda ikke helt hva det er. Kanskje det er derfor jeg ikke kan dra. Jeg elsker spørsmål som ikke har svar.»