Studie: Fôrslanger i oppdrettsnæringa slipper ut 10 til 100 tonn mikroplast per år

Mikroplast som slites av fra innsiden av forslanger havner i havet. Forskerne bak rapporten Marint avfall fra havbruksnæringen har flere forslag til hvordan problemet kan forebygges. Foto: Nordlandsforskning
Mikroplast fra tau og fôrslanger brukt til oppdrett havner i havet, viser ny forskning, men nøyaktig hvor stort omfanget er vet man ikke. Leverandør er kritisk til at man går ut med tall før metoden er kvalitetssikret. 

Marin forsøpling er et globalt problem med konsekvenser for havet og mennesker som lever av og nær havets ressurser. De største utfordringene er knyttet til avfall av plast.

Plastens gode egenskaper, at den er svært holdbar, lett og billig, gjør også at den lett kommer på avveie og havner i naturen. Plast brytes nemlig ikke end, men dekkes opp i små partikler, bedre kjent som mikroplast.

På verdensbasis anslår man at rundt 20 prosent av alt marint avfall kommer fra sjøbaserte kilder. Og i områder med stor fiskeriaktivitet, utgjør fiskerirelatert avfall den største delen av det marine søppelet.

Det er bakgrunnen for at prosjektet «Havplast» ble igangsatt. «Havplast» er finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskingsfinansiering (FHF), og har som mål å identifisere kilder, mengder og årsakssammenhenger til marin forsøpling fra fiskeri- og oppdrettsnæringen.

Nylig la de fram en delrapport der det dokumenteres at oppdrettsnæringa bidrar med marin forsøpling.

Utviklet egen modell

Det er spesielt utslipp av tauverk i forbindelse med operasjoner på merdkanten og utslipp av mikroplast fra fôrslager i oppdrettsanleggene som bidrar til forsøplingen.

Taustumper som havner i havet er et stort problem. Foto: Nordlandsforskning

- Fôrpartiklene er harde og blåses gjennom slangene i stor hastighet. Dette fører til slitasje på innsiden av slangene fordi fôrpartiklene riper og river løs små biter av plast som kommer ut sammen med foret. I de delene av slangene med mest svinger, er slitasjen størst, men vi ser også slitasje på de rette strekningene av slangene, forklarer forsker Bjørn Vidar Vangelsten ved Nordlandsforskning.

For å simulere hvor mye mikroplast som slites løs fra innsiden av fôrslangene og havner i havet sammen med fiskefôret, har Vangelsten utviklet en egen modell.

- Det finnes ikke fysiske målinger av slitasje på fôrslanger, i alle fall ikke systematiske og kvalitetssikrede målinger. Derfor måtte vi basere oss på teorien. I tillegg har vi samlet inn data fra oppdrettsnæringa, gjort intervjuer med både næringa og leverandørene av utstyr, samt gjennomført en spørreundersøkelse. Det er kombinasjonen av teori og næringas egne opplevelser som danner grunnlaget for estimatet, sier Vangelsten.  

I snitt 30 tonn i året

Simuleringene indikerer at nasjonalt utslipp av mikroplast ligger i størrelsesorden 10-100 tonn mikroplast per år. Det gir et snitt på 30 tonn og -  like mye som mengden mikroplast fra klesvask.

Mens simuleringene som er gjort av 1000 fôrslager indikerer utslipp i størrelsesorden 10-100 tonn per år, vil simulering av en enkelt fôrslange – oppskalert til et nasjonalt estimat, kunne variere fra mellom to til 200 tonn per år.

- Årsaken til at vi tok med dette estimatet, er at Naturvernforbundet for en tid tilbake gikk ut med at årlig utslipp fra fôsrlanger i oppdrettsnæringa var på 300 tonn i året. De hadde basert dette på målinger fra en enkelt slange. Det vi prøver å vise, er at man er nødt til å se på flere for å få en sikker estimat. Og vi ser jo at usikkerheten går ned, jo flere slanger man ta med i beregningene. Det er likevel interessant for næringa å vite at utslippene er lavere enn hva Naturvernforbundet anslår, mener forskeren.

Vangelsten tror likevel at modellen de har utviklet underestimerer tapet noe. Og det har funnet store variasjoner fra fôrslange til fôrslange og fra anlegg til anlegg.

Slitasjen er størst der slangene er krummet. Men forskerne finner også store variasjoner fra slange til slange og anlegg til anlegg. Foto: Nordlandsforskning 

«De store variasjonene viser at det er potensial for betydelige utslippsreduksjoner ved erfaringsutveksling innad i bransjen, standardisering og opplæring i design, installasjon og drift av fôrsystemene», understrekes det i delrapporten.

Likevel vil det, tross flere forebyggende tiltak, ikke være praktisk mulig å få ned utslippene til null.

«Man bør derfor se på andre tekniske løsninger som for eksempel vannbåren fôring, som er under utprøving», skriver de i sine anbefalinger til tiltak.

Kritisk til metoden

I rapporten «Marint avfall fra havbruksnæringen» understrekes det flere ganger at man ikke har nok tilgjengelige data til å måle omfanget av de samlede utslippene fra næringen.

En av dem som var tilstede under lanseringen er Noralf Rønningen, prosjekt- og utviklingssjef i utstyrsprodusenten Aqualine, et selskap som produserer og leverer teknologi og utstyr til havbruksnæringen, deriblant fôrslanger til oppdrettsnæringen.

Han setter spørsmålstegn ved om det er riktig å gå ut med disse tallene når metoden som brukes er så ny.

- Metodikken de har utviklet for å simulere mengden utslipp av mikroplast fra fôrslanger er god, men modellen er ganske ny og ennå ikke ferdig utarbeidet, noe de selv erkjenner. Fordi den ikke er verifisert gjennom praktiske forsøk mener jeg det er farlig å gå ut med slike tall, sier han, men understreker at han har tro på at modellen kan videreutvikles og bli veldig god i fremtiden.

Han mener det er betenkelig at fiskeri- og havbruksnæringa i mange sammenhenger får skylda for en stor del av forurensningen i havet.

- Vi må ikke overdrive. Norsk oppdrett utgjør bare to prosent av verdens produksjon og i realiteten står vi for en veldig liten andel av det totale utslippet i verdenssammenheng, sier han, men erkjenner problemet med havplast og forurensning.

- Dette har det vært jobba med i næringa helt siden man ble klart over problemet for mer enn ti år siden. Det jobbes med både bevisstgjøring og holdning til marin forsøpling, avslutter han.

Viktig med åpenhet

Ingrid Bay-Larsen er forskningsleder ved Nordlandsforskning. Hun mener tvert imot at det er viktig med åpenhet om metodeutvikling.

- Nordlandsforskning ønsker ikke hemmelighold og patentering rundt vår forskningsvirksomhet. Dette er kunnskap som er etterspurt av næringa selv, og vi har også en bredt sammensatt referansegruppe i prosjektet som har vært veldig positive til både de tallene vi presenterer og de funnene vi har gjort, sier hun til High North News.

Bjørn Vidar Vangelsten (Nordlandsforskning), Hilde Rødås Johnsen (SALT) og Ingrid Bay-Larsen (Nordlandsforskning) la fram rapporten Marint avfall fra havbruksnæringen fredag i forrige uke. Foto: Siri Gulliksen Tømmerbakke

Bay-Larsen påpeker videre at nettopp usikkerhet knyttet til tallene er kommunisert ut veldig tydelig i rapporten.

- Men det er helt legitimt å publisere modeller sånn at både forskersamfunn og folk i næringa kan kommentere på dem. Og det er sterkt ønskelig fra vår side at selskaper som Aqualine, Sintef og andre jobber videre med dem, tester dem ut, validerer dem og kritiserer dem. Det er på den måten vi bygger kunnskap og gjør vitenskapelige framskritt, sier hun og poengterer:

- Så er det opp til politikere og beslutningstakere å bruke denne kunnskapen basert på premissene som ligger til grunn.

Bør ønske debatten velkommen

Til påstanden om at næringa ofte får skylda for marin forsøpling, svarer Ingrid Bay-Larsen at:

- Deler av debatten om bærekraftig havbruk og vekst i næringa kan være polarisert, men det foregår også veldig mye konstruktiv dialog. Etter min mening, bør de ønske denne debatten velkommen og de bør ta jobben med å delta i den, utvikle og spre kunnskap .

Hun poengterer at fiskeri- og havbruksnæringa «går så det suser» og at de er forespeilet å bli en av de viktigste næringene vi skal leve av etter oljen.

- Med den posisjonen de har, med vind i seilene og solid støtte i både regjeringen og blant investorer, synes jeg ikke de skal klage. Det er tvert imot svært viktig at vi har en mangfoldig og samfunnsdebatt om denne næringa som er så viktig for både bosetting og næringsutvikling i kystsamfunnene.

Forslag til tiltak

I tillegg til å peke på problemet med havplast, peker rapporten også på mulige løsninger for å få ned mikroplastutslipp fra oppdrettsnæringa. For eksempel:

  • Flere studier og undersøkelser for å utvide datagrunnlaget
  • En utvidet leverandørstudie til oppdrettsnæringen
  • Standardisering og opplæring i forbindelse med design, installasjon og drift av forsystemene
  • Andre tekniske løsninger som for eksempel vannbåren foring.
  • Forebyggende tiltak

Prosjektet fremmer også 17 konkrete tiltak for å redusere sjømatnæringas samlede plastavtrykk, som er beskrevet i en egen delrapport.

- Vi legger i rapporten fram et bredt spekter av tiltak. Noen av dem kan næringa og organisasjonene ta i bruk umiddelbart, andre krever drahjelp i form av endringer i regelverk og teknologi, forteller prosjektleder i Havplast, Hilde Rødås Johnsen.

- Nå spiller vi inn våre funn og forslag til tiltak til FHF og næringa, så blir det opp til dem å ta dem inn i sine handlingsplaner, legger hun til. 

Johnsen håper og tror at kunnskapen som har kommet med denne studien blir nøye gjennomgått av aktørene og at de bruker den til å finne ut hvordan de kan få ned utslippene. 

- Hva vil dette koste? 

- Det er varierende. I rapporten har vi forsøkt å gjøre noen anslag, men vi har ikke beregnet kostnader på enkelttiltak i kroner og øre. 

- Oppfatter du at det er vilje til å bruke penger på å få ned utslipp? 

- Ja, jeg opplever næringa som veldig bevisste på problemet og veldig på hugget for å finne løsninger. Og jeg tror kunnskapen som kommer frem i dette prosjektet blir et viktig verktøy for å iverksette gode tiltak i fremtiden, avslutter hun. 

Noralf Rønningen i Scale Aquaculture mener det er betenkelig at fiskeri- og havbruksnæringa i mange sammenhenger får skylda for en stor del av forurensingen i havet.  Foto: Nordlandsforskning

Sitter ikke og venter

Sjømat Norge er landsforeningen for over 600 sjømatselskaper. Fagsjef for miljø og helse, Brit Blomsø, setter pris på at det forskes på å finne ut i hvor stor grad det slippes ut mikroplast fra oppdrettsanlegg og forslag til hva man kan gjøre for å redusere utslippene.

- Sjømat Norge har vært med på å initiere noen av disse prosjektene. Vi ser at det er en del usikkerhet knyttet til akkurat disse tallene, men vi håper på enda bedre svar og enda mer kunnskap i fremtiden, sier hun, men understreker at de ikke sitter og venter på denne kunnskapen.

- Dette jobbes det allerede med på mange ulike kanter. Og når det kommer en rapport, er vi nødt til å gå inn å se på den og forslagene til tiltak, vurdere hva vi tror gir effekt og hva som er realistisk å implementere.

- Tror du bransjen er villig til å bruke penger på dette?

- Ja, mange bedrifter jobber allerede med flere tiltak og bruker ressurser på dette. Forebygging er jo det aller viktigste – herunder å implementere gode og riktige tiltak som sikrer at plast ikke havner på avveie, sier hun. 

Lite fokus på verstingene

Nofir ble stiftet i 2008 med det formål å etablere et landsomfattende system for innsamling av kassert fiskeri og oppdrettsredskap i Norge. Daglig leder Øistein Aleksandersen har ikke lest rapporten, men sier i en uttalelse at: 

- Mikroplast seiler fram som et av de største menneskeskapte problemene på kloden. På generelt grunnlag synes jeg det er lite oppmerksomhet rundt de områdene som står for mest mikroplast til norsk natur. Bildekk, gummigranulat fra kunstgressbaner og maling er det veldig lite fokus på.

Nøkkelord

Newsletter

Stay on top, click here for our weekly newsletter: