Kronikk: – Store forskjeller i bærekraft mellom Nord-Norge og resten av landet

Norge har uttrykt et sterkt engasjement for implementeringen av FNs’ bærekraftsmål og var en av de første statene i verden som leverte en frivillig, nasjonal gjennomgang  av den nasjonale implementeringen av «Agenda 2030» i 2016. Hvilke konsekvenser kan regjeringens sterke forpliktelser medføre Nord-Norge?

Toppstyrt tilnærming og krevende demografiske forhold

Agenda 2030 har allerede kommet ovenfra globalt og deretter nasjonalt, og den må etter det implementeres på bakken. Gitt det høye antallet små kommuner i Nord-Norge er det et naturlig spørsmål hvorvidt de har kapasitet og kompetanse til å gjøre dette på en strategisk måte.

Per i dag ser det ut til at «Agenda 2030» i Norge følger en toppstyrt tilnærming med «one size fits all». Ifølge departementets nettsider forventes regionale og lokale myndigheter å håndtere utfordringer knyttet til bærekraftig utvikling, og dette gjelder også for alle kommuner over hele landet, uavhengig av størrelse og kompetanse.

De største utfordringene med toppstyrt tilnærming er svært begrensede muligheter for involvering av lokale aktører og befolkning og manglende kjennskap til lokale forhold. I Nord-Norge er utfordringene potensielt enda større på grunn av geografiske og demografiske forhold.

Her bor mennesker i relativt små kommuner med større avstand fra hverandre.

I Nord-Norge bor 25 prosent av befolkningen i 51 (av 80) kommuner med under 5 000 innbyggere. I resten av Norge bor 8 prosent i slike småkommuner, og disse småkommunene er nærmere større byer.

Graf: Sammenheng mellom nåværende folketall og prosentvis endring i perioden 2010-2020 i nordnorske kommuner. (Kilde: Business Index North)

Det fremgår av figuren at hovedsakelig større kommuner klarte å genere befolkningsvekst, mens mange mindre kommuner hadde nedgang. For eksempel hadde 18 av 21 kommuner med flere enn 5 000 innbyggere vekst, og 45 av 59 kommuner med færre enn 5 000 innbyggere hadde en betydelig nedgang.

Det er likevel noen småkommuner som hadde en betydelig vekst. Seks kommuner med gjennomsnitt på 1,6 tusen innbyggere hadde vekst i folketall mellom 4,8 prosent og 12,2 prosent i 2010-2020.

Vanskelig for de små, fallgruve for de store?

Vi utførte et nettsøk vedrørende implementering av «Agenda 2030» i kommuner i Nord-Norge og fant at 20 av 80 kommuner var klar over bærekraftsmålene, basert på informasjon på egne nettsider. 8 av disse 20 utdyper bærekraftsmålene i sin strategiplan, og 6 av disse 8 er de største kommunene i Nord-Norge.

Vi fant eksempler på konkrete aktiviteter for implementering av målene kun i de to største kommunene, Tromsø og Bodø. 72 av 80 kommuner hadde fortsatt ingen referanse til bærekraftsmålene i sine strategiplaner. Nettsøket ble gjort i juni 2020 – fem år etter at FNs medlemsland vedtok «Agenda 2030» og bærekraftsmålene i 2015.

Det tyder på at små kommunene mangler kapasitet til å jobbe med bærekraftsmålene. Vi innser at de blir stadig mer utsatt for fiks ferdige standardiserte løsninger ovenfra og ned som instrukser, veileder og kurs for implementering av bærekraftsmålene. Det blir derfor vanskelig for dem å handle strategisk med egne tanker og synspunkter om bærekraft.

De få største nordnorske kommunene - spesielt Tromsø og Bodø - som klarer å generere størst demografisk vekst har antakelig mer ressurser enn de små kommunene. Men gjør de riktige valg? Klarer de å engasjere mennesker?

Popularisering av FN’s «Agenda 2030» blant befolkningen, for eksempel nattevandring for bærekraftsmålene i Tromsø med foredrag, quiz, trening, kulturelt innslag og visuelle elementene som plakater og belysning av Tromsøbruen – alt dette er lokal fortsettelse på såkalte toppstyrt tilnærming.

Når der er tilgjengelige ressurser er det lett å gå denne veien. Men er det riktig prioritering? Hva med mange småkommuner som ikke har ressurser til den slags popularisering? Er de ikke bærekraftige?

Store forskjeller i bærekraftsnivået mellom Nord-Norge og resten av landet

Gjennom prosjektet Business Index North har vi gjennomført et eget målingseksperiment hvor bærekraft i Nord-Norge ble vurdert etter 31 indikatorer fra FNs «Agenda 2030» sitt rammeverk. Nord-Norge hadde bedre resultat enn Norge som helhet for kun 4 indikatorer.

For 15 indikatorer er situasjonen dårligere, og for 12 indikatorer er situasjonen omtrent den samme.

Det var målt en sterk økonomisk vekst i Nord-Norge på 4,3 prosent årlig i snitt i perioden 2008–2018, mens tilsvarende vekst for hele Norge var 3,2 prosent. Likevel er brutto nasjonalprodukt per innbygger fortsatt mye lavere i Nord-Norge enn for Norge som helhet med 51 433 Euro mot 64 100 Euro i 2018.

En mulig årsak til denne forskjellen er mangelen på store selskaper og avhengighet av naturressurser i nord.

Et lavt antall ansatte innen forskning og utvikling i næringslivet per 1 000 sysselsatte og et ekstremt lavt antall patentsøknader indikerer en manglende kunnskapsinfrastruktur i nord. Dette aspektet er avgjørende for videre utvikling av regionen.

Hvis situasjonen ikke forbedres, vil Nord-Norge fortsette å være avhengig av naturressurser og produksjonsmidler som er fysisk lokalisert i regionen. Teknologisk lederskap vil være svært vanskelig å oppnå.

Selv om FNs bærekraftsrammeverk ikke har noen indikatorer som direkte vedrører demografi, er slike indikatorer uhyre viktig for Nord-Norge med sine mange små og geografisk spredte lokalsamfunn. Vi kan observere en dramatisk nedgang på 9 prosent for Nord-Norge mot 1,3 prosent vekst for Norge som helhet når det gjelder antall unge de siste ti årene.

Demografisk sikkerhet i form av både folkemengde og balanse mellom aldersgrupper og kjønn i befolkningen er en viktig utviklingsfaktor som må tas med i vurderingen.

Nord-Norge har en noe høyere dødsrate forårsaket av ulike sykdommer enn Norge som helhet, samt høyere utslipp av CO2-ekvivalenter per innbygger og lavere nivå av høyere utdanning.

Sterk negativ endring i jordbruksproduksjon i Nord-Norge på minus 16 prosent gjennom 2010-2018 er en bekymringstrend med tanke på regional matsikkerhet.

Mulige konsekvenser for Nord-Norge

Med tanke på den nokså betydelige forskjellen som observeres mellom Nord-Norge og resten av Norge, er ikke Norge så ensartet som det kan se ut når vi leser ulike statistikkrapporter, inkludert om FNs bærekraftsmål som presenterer landsdekkende oppsamlede tall.

Implementering av FNs «Agenda 2030» i Nord-Norge forutsetter at ulikhetene i bærekraftsnivå  og demografiske utfordringer elimineres samtidig. Dette forutsetter investeringer i landbruk og kunnskapsinfrastruktur, modernisering av helsevesenet og stimulering av demografisk vekst.

Disse oppgavene er kompliserte og kostbare, og krever mye ressurser og oppmerksomhet fra sentrale og regionale myndigheter, store selskaper, små og mellomstore bedrifter, frivillige organisasjoner og selvfølgelig lokalsamfunnet.

Er det nok kapasitet, kunnskap og kompetanse lokalt i Nord-Norge for å være med på dette? Det tryggeste for regjeringen vil antakelig være å igjen bruke sentralisert, toppstyrt implementering av moderniseringspolitikk. Men hvordan kan man ta vare på lokal kunnskap og handle på premisser til mennesker som bor her?

FN’s bærekraftsmål er kanskje lettere å oppnå for Norge som helhet om befolkningstallet faktisk går ned i småkommuner og folk heller flytter til større kommuner som Bodø og Tromsø – eventuelt ut av landsdelen. Småkommuner som er spredt over Nord-Norge kan være et hinder for gjennomføring av toppstyrt bærekraftspolitikk.

Men kanskje det er ikke et eneste måte å jobbe med bærekraft?