Kronikk: Sårbare Svalbard

Svalbards strategiske betydning er større enn noen gang siden Svalbardtraktaten ble inngått for snart 100 år siden. Og aldri har Norge vært mer sårbar på og omkring Svalbard.

Den voldsomme euforien omkring utviklingen i Arktis har lagt seg. Nordområdene har ikke blitt det Klondyke mange så for seg for få år siden. Selv kronjuvelen i norsk utenrikspolitikk, nordområdepolitikken, har mistet noe av sin glans og har veket plass for det nye politiske mantra: Havrommet.

Men at den kommersielle utviklingen av områdene øverst på kloden har latt vente på seg, betyr ikke at interessen for det nordlige Arktis er mindre. Tvert imot er det stadig flere ikke-arktiske stater og organisasjoner som definerer denne delen av verden som en del av sitt interesseområde: EU, Kina og Storbritannia for å nevne noen.

Trekker man en sirkel rundt toppen av jordkloden på høyde med Bjørnøya, ligger nærmere tre prosent av jordas overflate innenfor denne sirkelen. Her finnes store naturrikdommer: Olje og gass, mineraler og enorme matressurser. Issmelting og temperaturøkning i havet gjør at nye arter migrerer inn og at nye muligheter vil åpne seg for skipsfarten. Spørsmålet er ikke om det nordlige Arktis vil bli kommersielt utnyttet, men når. Og verden følger med.

Innenfor dette enorme området er det kun ett sted med en kommersiell havn, en flyplass med daglige ruteflygninger, sykehus, bredbånd og annen infrastruktur. Det er Longyearbyen. Og ikke nok med det: Mens resten av det nordlige Arktis er underlagt kyststatenes restriksjoner, er Svalbard gjennom traktaten en åpen dør inn til det nordlige Arktis for en hel verden. Dette kommer på toppen av øygruppens strategiske beliggenhet ved en konflikt mellom Russland og NATO.

Norske myndigheter hevder at suvereniteten over Svalbard ikke er omstridt. Det er bare delvis riktig. Suverenitetshevdelsen på Svalbard hviler på tre pilarer:

1) Svalbardtraktaten

Traktaten fra 1920 gir Norge suvereniteten over Svalbard, noe ingen uenig i. Imidlertid er det uenighet mellom Norge og andre land om hvor langt traktaten rekker. Norges syn er at traktaten må forstås etter sin ordlyd, og at den derfor kun gjelder øyene og innenfor territorialgrensen. Andre land hevder at traktaten også må gjelde den 200-mils økonomiske sonen og kontinentalsokkelen omkring. Disse begrepene oppsto i havretten først nærmere 50 år etter at traktaten ble inngått, og Norges motstandere hevder at traktaten må leses med moderne briller.

Dermed står striden om hvilke regler som skal gjelde for havet og sokkelen omkring Svalbard: Traktatens krav til likebehandling, eller de samme norske reglene som utenfor kysten av fastlandet. Det handler om tilgang til potensielt enorme verdier, og vårt land står alene i synet på traktatens virkeområde.

2) Forvaltning og politikk

Vår forvaltning av Svalbard og den svalbardpolitikken som føres, er den andre pilaren i suverenitetshevdelsen. De siste tiårene har svalbardpolitikken gått fra usikkerhet til selvsikkerhet. Sovjetunionens fall førte til en periode med svekket russisk engasjement i nord og på Svalbard. Samtidig hadde Norge en sterk økonomisk utvikling. Begge faktorene bidro til at Norge kunne feste grepet om Svalbard gjennom lovgivning, tilstedeværelse og myndighetsutøvelse.

De siste årene er også vår politikk i nord blitt mer resolutt. Norge har for eksempel tildelt oljelisenser innenfor det omstridte området ved Svalbard og utenlandske fiskere som opptrer i strid med vår oppfatning blir straffeforfulgt. Vi har også slått hardt ned på «uønsket atferd» fra fremmede stater på Svalbard.

Det kalde forholdet mellom Norge og Russland har hele tiden en undertone av Svalbard, og konflikten med EU om snøkrabbefangst har potensial til å sende traktaten til den internasjonale domstolen i Haag. Svalbardpolitikk er mer enn noen gang en risikosport.

3) Norsk tilstedeværelse

Folkeretten eksisterer ikke i et vakuum, Norge må ha en robust og stabil tilstedeværelse på Svalbard for at vår suverenitet skal ha troverdighet.

Folketallet på Svalbard holder seg stabilt, men utviklingen er likevel urovekkende. De siste årene har andelen nordmenn gått jevnt nedover, mens andelen utenlandske borgere på Svalbard øker kraftig. For ti år siden var 70 prosent av "svalbardianerne" norske borgere, i dag er dette redusert til 57 prosent. Alt tyder på at veksten i utenlandske borgere og reduksjonen av nordmenn vil fortsette i samme tempo som de siste årene, i så fall vil under halvparten av beboerne på Svalbard være norske om to år.

Etter avviklingen av kulldriften i Svea er reiseliv og forskning utpekt som bærebjelker i sysselsettingen. Imidlertid består disse sektorene i stor grad av utenlandske borgere, som oppholder seg på Svalbard kun en kortere periode. Det robuste, norske familiesamfunnet i Longyearbyen går en usikker fremtid i møte. Det norske fotavtrykket blir svakere, og fra et nasjonalt perspektiv er det bekymringsfullt.

Dermed er altså alle tre pilarene i vår suverenitetshevdelse på Svalbard under press. I tillegg stiller den norske sårbarheten,og vår aleneposisjon i viktige svalbardspørsmål, oss åpne for stater som ønsker å benytte situasjonen i propaganda og til å skape uro mellom oss og våre allierte.

Som demokratisk og åpent samfunn er kunnskap og debatt vårt viktigste forsvarsmiddel mot propaganda og destabilisering. Derfor kan ikke lenger diskusjonen om vår svalbardpolitikk være forbeholdt de lukkede rom i departementene.