Peace and love, my ass

Dialogen og samarbeidet i Arktis fortsetter på tross av Krim, på tross av Syria, på tross av handelskriger, på tross av en akselererende militær opprustning, og ikke minst på tross av det noen beskriver som en kald krig – lignende situasjon mellom øst og vest, skriver Arne O. Holm. Bildet er av Ine Eriksen Søreide og Mike Pompeo og er tatt under Ministermøtet i Arktisk Råd i Rovaniemi i mai. 
Når en amerikansk utenriksminister tyr til krigsretorikk, skal vi andre da tviholde på at Arktis og nordområdene er en «arena for fred og samarbeid»? Og kan vi fortsatt snakke om Arktis som et «dialogenes territorium», når USA velger monolog framfor dialog?

I mange år har jeg sittet foran kateteret til statlige ledere fra Arktis. Nesten hver eneste tale eller forelesning har inneholdt beskrivelser av Arktis som en arena for fred og stabilitet.

Besvergelsene

Besvergelsene, som smaker så godt og lovende, i tillegg til fornuftig, nærmest rasjonelle, masseres systematisk inn i tankesystemet til oss som er genuint opptatt av det som skjer i nord.

Selv har jeg brukt de samme formuleringene i foredrag, debatter og kommentarer.

Med en slags stolthet, til og med, har jeg hevdet at konflikter andre steder i verden ikke har påvirket det gode samarbeidet i nord.

Dialogen og samarbeidet i Arktis fortsetter på tross av Krim, på tross av Syria, på tross av handelskriger, på tross av en akselererende militær opprustning, og ikke minst på tross av det noen beskriver som en kald krig – lignende situasjon mellom øst og vest.

Ikke minst internasjonale forskere og tenketanker bruker mye tid på å understreke nordområdenes spesielle status i en urolig verden. Bare en smitteeffekt fra konflikter andre steder, kan true det arktiske fredsprosjektet, er den gjennomgående analysen.

Ord uten betydning

Etter å ha vært til stede da USAs utenriksminister Mike Pompeo i forrige uke fyrte løs fra en talerstol i Rovaniemi, kjenner jeg at honnørordene langt på vei har mistet sin betydning.

Pompeo holdt sin etter hvert så berømte tale i forbindelse med Arktisk Råds møte i Finland.

Hans bidrag var, enkelt sagt, å presse sikkerhetspolitiske spørsmål inn i samarbeidsorganet for åtte arktiske stater.

Han gjorde det med vitende og vilje, og i klar strid med rådets erklærte målsetting om å holde sikkerhetspolitikk utenfor det arktiske samarbeidet. Han angrep først Kina, som han blant annet beskyldte for å ha militære ambisjoner i Arktis, før han i skarpe ordelag angrep også Russland, et av medlemslandene i Arktisk Råd.

Amerikansk appetitt

Dagen etter nektet Mike Pompeo i tillegg å anerkjenne klimakrisen, og følgelig også de brutale konsekvensene denne har for menneskene i Arktis. Resultatet ble at Arktisk Råd for første gang i historien står uten en felles målsetting og erklæring for sitt videre arbeid.

Smeltende sjøis øker den amerikanske appetitten på ressursene som finnes i nord. Klimakrisen blir en løsning, ikke et problem.

I tillegg handler den amerikanske retorikken om å sikre territorielle rettigheter. Basert på denne analysen skal USA intensivere sin tilstedeværelse i Arktis. Ikke bare i form av en jakt på ressurser, men også militært.

Så kan man diskutere om dette er en smitteeffekt av en amerikansk konflikt med Kina og Russland andre steder i verden, eller om det er USAs forståelse av situasjonen i Arktis alene, som er i ferd med å endre spillereglene i nord. Det er mulig å argumentere langs begge dimensjoner.

Utfordrende for Norge

Også for Norge er situasjonen utfordrende. Ganske på tvers av det amerikanske budskapet, deltok både statsminister Erna Solberg og utenriksminister Ine Eriksen Søreide på en dialogkonferanse i St. Petersburg for noen uke siden. I møter med henholdsvis Vladimir Putin og Sergej Lavrov, understreket begge dialogen og samarbeidet som et fortrinn for arktiske stater. Den norske posisjonen skal i framtida kontinuerlig balanseres mot interessene til vår fremste allierte, USA.

At utenriksministrene fra alle de åtte arktiske statene rent faktisk møttes i Rovaniemi i forrige uke, veier også tungt i vektskåla.

Ingen ting tyder på at konflikten som nå utspilles for åpen scene er forstadiet til en militær konflikt i Arktis, selv om krigsretorikken har fått en sentral plass. Ingen av partene har interesse av det.

Graves ut av sandkassa

Det er et stort spenn mellom fred og samarbeid og militær konfrontasjon.

Det som nå skjer er at dialogen erstattes av trusler og tvang.

Sjøl kommer jeg derfor sannsynligvis til å leite etter nærmeste kaffemaskin neste gang en statsleder fra nord gjentar besvergelse om samarbeid og dialog fra tida før Rovaniemi.

Skal disse begrepene ha noen gyldighet i framtida, må noen først grave Mike Pompeo ut av den sandkassa han har satt seg i.

Tags