Oljenæringa spiller russisk rullett i arktiske farvann

I November var Norge bare minutter unna å oppleve en miljøkatastrofe som ville vært historiebøkene verdig.

Den greske oljetankeren “Triathlon” var noen hundre meter unna å forlise i Bøkfjorden, like ved Kirkenes. Det var NRK som forrige uke kunne fortelle om denne hendelsen, takket være en internrapport de hadde fått tak i. Skipet bar på 70.000 tonn råolje, noe som ville gjort den påfølgende oljelekkasjen større enn ved det beryktede Exxon Valdez-forliset på åttitallet. Det var bare tilfeldigheter som hindret det som ville vært det største oljeutslippet noen sinne i norsk historie.

Det vil være en tabbe å se på nesten-ulykken i Bøkfjorden som en isolert hendelse.  De siste 40 årene har det vært 27 forlis som har ført til oljeutslipp langs norskekysten. Antallet nesten-ulykker er nok mye større.

I tillegg til utslipp fra skipsforlis kan man også peke på alle de utallige små og store utslippene som til stadig skjer på sokkelen, slik som for eksempel Statfjord-utslippene i 2007 og 2008. Uansett hva oljelobbyen kan prøve å få det til å virke som, så vil faren for oljesøl alltid være en del av norsk oljevirksomhet.

Leker man med olje, så blir man grisete på hendene.

Noe av det skumleste med den norske oljenæringa er deres overlegne tro på egen sikkerhet. De framstiller virksomheten sin som idiotsikker, men senest i januar ble Statoil refset av Petroleumstilsynet for sikkerhetsmangler ved et av sine felt. Lobbyorganisasjoner som Norsk Olje og Gass pusher stadig på for å åpne for oljeboring lenger nord, tett opp mot den såkalte Iskanten. De spiller russisk rulett med naturen, og mens det er selskapene som får gevinsten, er det det arktiske dyrelivet som blir sittende igjen med kula i tinningen.

"Iskanten" er navnet man har gitt den til ethvert tid gjeldende grensen for den arktiske polisen. Det er vanskelig å definere hvor iskanten går, ettersom overgangen fra åpent hav til fast is er svært gradvis, og isens utbredelse varierer fra år til år. Oljeforkjempere har klart å utnytte denne usikkerheten til sin fordel.
Det så man blant annet i januar, da klima- og miljøminister Tine Sundtoft på samme dag som 23. konsesjonsrunde ble utlyst, omdefinerte iskanten på en måte som gjorde at alle blokker i Barentshavet kan åpnes for oljevirksomhet.

I den påfølgende konsesjonsrunden ble det dermed utlyst flere blokker som blant annet Polarinstituttet har frarådet grunnet for mye is. I all usikkerheten finnes det likevel én unektelig sannhet om oljeboring i Arktis: Jo mer oljeaktivitet, jo større blir risikoen for en ulykke.

Om dagens aktivitet kan sammenlignes med russisk rulett, blir 23. konsesjonsrunde som å putte enda en kule i kammeret. 

Økt oljeaktivitet i nordområdene vil føre til økt trafikk av oljetankere langs den nordlige norskekysten, men det er ikke den eneste utviklingen som truer Arktis: Nordøstpassasjen, havområdet nord for Russland som tradisjonelt vært dekket av is hele året, begynner gradvis å åpne seg. Klimaendringene har ført til at denne havstrekningen blir mer og mer aktuell som ny ferdselsåre for lasteskip. Å etablere nordøstpassasjen som ferdselsåre for oljetankere vil være å åpne en Pandoras eske av potensielle miljøkatastrofer. Et oljeutslipp nord for Sibir vil være tilnærmet umulig å rydde opp med dagens oljevernsberedskap. 

Det er på tide å innse at dagens nordområdepolitikk er helt på jordet. Vår holdning til Arktis må være basert på føre-var-prinsippet, samt en erkjennelse om hvor unike og sårbare disse områdene faktisk er.

Mer konkret: Vi trenger en ny definisjon av iskanten, tilbaketrekning av flere, om ikke alle, blokkene i 23. konsesjonsrunde, og sterkere restriksjoner på hvilken skipsfart vi faktisk vil tillate langs vår nordligste kyst. Enorme oljetankere har ingenting å gjøre så langt nord.