Ny avtale markerer 40 års fiskerisamarbeid med russerne

De to delegasjonsslederne, Arne Røksund (t.v.) og Russlands Ilja Vasiljevitsj Sjestakov signerte den nye fiskeriavtalen i Moss i dag. Det er 40 år siden det norsk-russiske (sovjetiske) forvaltningssamarbeidet startet. (Foto: NFD).
Da de russiske og norske delegasjonslederne, Ilja Vasiljevitsj Sjestakov og Arne Røksund, signerte den nye fiskeriavtalen mellom Norge og Russland i dag, torsdag, markerte det 40 års forvaltningssamarbeid.

Da de russiske og norske delegasjonslederne, Ilja Vasiljevitsj Sjestakov og Arne Røksund, signerte den nye fiskeriavtalen mellom Norge og Russland i dag, torsdag, markerte det 40 års forvaltningssamarbeid.

I år er det 40 år siden daværende fiskeriminister Eivind Bolle og hans sovjetiske kollega, Alexandr Isjkov, undertegnet den aller første avtalen om kvotefordeling og forvaltningssamarbeid mellom Norge og (den gang) Sovjetunionen.

- Fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland er sterkt og godt. Det har overlevd både kald krig og Sovjetunionens fall, og vi høster stor anerkjennelse i resten av verden for hvordan vi klarer å samarbeide om en felles ressurs, sier en fornøyd fiskeriminister Per Sandberg etter dagens signering.


Handler om livsgrunnlaget

- Jeg tror få er klar over hvor stor fiskerinasjon dagens Norge er og hvor store verdier vi forhandler om med russerne, fortsetter han, og understreker at man forhandler
om selve livsgrunnlaget for alle som lever av fiske.

- Så klart at dette er viktig for veldig mange samfunn langs kysten. Men også for nasjonen. Sjømateksporten gir betydelige eksportinntekter til landet, og har de siste årene satt stadig nye rekorder, sier Sandberg.

60 vogntog - hver dag

Den nye avtalen gir Norge en torskekvote på rundt 400 000 tonn. Det tilsvarer 60 fulle vogntog, hver dag, hele året. Avtalen markerer 40 år med godt fiskerisamarbeid med Russland.

- Dette er et unikt samarbeid om forvaltning av de viktigste fiskeressursene i Barentshavet. Avtalen sørger for at den bærekraftige høstingen av disse ressursene fortsetter. Med reviderte forvaltningsregler for torsk, hyse og lodde er bestandene fortsatt godt ivaretatt, sier fiskeriminister Per Sandberg.

Den totale torskekvoten er på 890 000 tonn i Barentshavet. Norge og Russland har blitt enige om kvoter på torsk, hyse, lodde, blåkveite og snabeluer, adgang til å fangste snøkrabbe, samt vilkår for gjennomføring av fiskeriforskningstokt i hverandres soner. Avtalen ble signert i Moss torsdag, og markerer 40-års jubileum for Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon.

De norsk-sovjetiske  fiskerigrenseforhandlingene begynte i Oslo. Bildet viser fiskeriminister Eivind Bolle (t.v.) i samtale med sin sovjetiske motpart, fiskeriminister Alexandr Isjkov før møtet. Mannen i  midten er tolken. (Foto: Erik Thorberg/NTB/Scanpix. Kilde: Arkiv i Nordland)
De norsk-sovjetiske fiskerigrenseforhandlingene begynte i Oslo. Bildet viser fiskeriminister Eivind Bolle (t.v.) i samtale med sin sovjetiske motpart, fiskeriminister Alexandr Isjkov før møtet. Mannen i midten er tolken. (Foto: Erik Thorberg/NTB/Scanpix. Kilde: Arkiv i Nordland)
Overlevd mange kriser

Professor Geir Hønneland, som også er direktør ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI), har fulgt forhandlingene og avtalene tett gjennom mange år. Han forteller at fiskeriavtalene, og forvaltningssamarbeidet, mellom Sovjetunionen/Russland og Norge har vært ekstremt vellykket, selv om det også har gjennomlevd flere kritiske faser.

- I fiskerikretser i utlandet trekkes det ofte fram som et mønster for internasjonalt forvaltningssamarbeid. Og i det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland har det hatt betydning langt utover fiskerisektoren - vi har lært oss å samarbeide og komme fram til kompromisser, sier Hønneland til High North News.

Endringer i havretten

- Hvordan kom disse avtalene i det hele tatt i stand?

- Det norsk-sovjetiske samarbeidet var et direkte resultat av de voldsomme endringer i havretten på midten av 1970-tallet. Kyststatene fikk opprette 200-mils økonomiske soner, og ble pålagt å samarbeide om forvaltningen av bestander som vandrer fram og tilbake mellom hverandres soner. Norge og Russland grep i grunnen muligheten umiddelbart, og høsten 1975* (se fotnote) var en avtale på plass.

Partene var enige om å opprette en såkalt blandet fiskerikommisjon, og dele de kommersielt viktigste bestandene, torsk og hyse, 50/50. Rent biologisk skulle Norge hatt en større andel, men Sovjetunionen var tross alt en supermakt. I ettertid har det vist seg å være et lurt trekk - det at kvotene deles likt har bidratt til en opplevelse av at dette er en genuint felles ressurs, forteller Geir Hønneland.

"Kunstig oppdrett"?

Partene følte seg, i følge Hønneland, frem litt de første årene. Den oppnevnte kommisjonen skulle fastsette totalkvotene, men kunne den ellers brukes til noe i samarbeidet?

- Avisa Nordlys skrev, i sitt referat fra det første kommisjonsmøtet i 1976, at den sovjetiske delegasjonen hadde kommet med et forslag om samarbeid om det de kalte "kunstig oppdrett av fisk, såkalt aqvakultur". Forslaget fikk ingen særlig respons fra norsk side. 

Bytte av kvoter

Hønneland forteller at bytte av fiskekvoter ble en viktig oppgave for kommisjonen utover 1970- og 1980-tallet.

- Man var i den lykkelige situasjon at Norge var interessert i den fisken som ga best pris på verdensmarkedet, altså torsk, men Sovjetunionen trengte "protein til folket". Dermed kunne Norge få en andel av sovjeternes torskekvote, i bytte mot fiskeslag som norske fiskere var mindre interessert i; som tobis, øyepål og akkar. Men dette tok en brå slutt ved sammenbruddet av Sovjetunionen og at den nye russiske markedsøkonomien gjorde sitt inntog.

- Da var det torsken som var mest interessant også for russiske fiskere. De begynte nå å levere fisken i Norge, og russiske myndigheter mistet kontrollen på kvoteuttaket i egen flåte. Et russisk overfiske i 1992-93 ga støtet til utvidelse av samarbeidet til å også omfatte kontroll. Også dette var - iallefall de første årene - svært vellykket, og en omfattende harmonisering av tekniske reguleringer fulgte. 

Russisk frykt for konspirasjon 

Ifølge professor Hønneland opplevde fiskerisamarbeidet mellom de to landene sine største kriser eller utfordringer rundt årtusenskiftet. Etter NATOs utvidelser østover, og invasjonen i Kosovo i 1999, mente man i Russland at Vesten egentlig aldri hadde hatt til hensikt å hjelpe Russland etter Sovjetunionens endelikt.

- Istedet hadde de vestlige landene fortsatt den kalde krigen, men med mer subtile midler: man forsøkte å knuse Russland økonomisk og sosialt - "den kalde freden" kalte man det. Dette kom, ikke minst, til uttrykk da Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) i 1999 foreslo drastiske kvotekutt.

- Russerne mente at den vitenskapelige rådgivningen var "rigged", for å bruke et uttrykk fra Donald Trump. Norge hadde angivelig fått sine vestlige allierte i ICES til å gå med på en kunstig lav kvoteanbefaling. Og hvorfor skulle Norge gjøre det? Jo for å ødelegge for russisk fiskeindustri - var påstanden.

Påvirket av NATO

Omtrent samtidig gjennomførte Norge den første arrestasjonen av et russisk fartøy i Svalbardsonen, og man innførte en ny miljølov på Svalbard som umiddelbart ble brukt som hjemmel til å opprette et plantevernområde akkurat der hvor russerne hadde planlagt ny gruvevirksomhet. Igjen ble det hele sett på som en NATO-initiert masterplan for å kaste russerne ut fra både Svalbard og Barentshavet. En ren konspirasjonsteori, med andre ord.

Godviljen seiret

Men trass i disse ulydene i maskineriet klarte russiske og norske myndigheter og forhandlere å holde på godviljen - og samarbeidet ble til og med utvidet.

- I 2000 avtalte man for første gang en treårskvote,  en kompromissbasert kvote som ga begge partene litt pusterom. I 2002 ble man så enige om en såkalt handlingsregel, som mer eller mindre "mekaniserte" kvotefastsettelse. Kort fortalt settes det begrensninger på hvor mye kvoten kan endres fra ett år til et annet, samtidig som kvotenivået knyttes opp mot ICES' referanseverdier for hvor stor gytebestanden og fiskedødeligheten bør være.

De påfølgende årene fulgte en ny runde med harmonisering. For eksempel ble man i 2009, etter flere tiårs uenighet, enige om felles minstemål på fisk og maskevidde for hele Barentshavet. Året etter kom jo delelinjeavtalen, også den et rent kompromiss. Gjennom hele det siste tiåret har torskebestanden vært på et stabilt toppnivå, noe som understreker suksessen for det norsk-russiske forvaltningssamarbeidet, påpeker Geir Hønneland.

*Avtalen ble underskrevet høsten 1975, men den blandede kommisjonen kom sammen første gang i januar 1976. Det et 1976 som brukes som utgangspunkt for jubileer, men av og til er det noen - særlig fra russisk side - som påpeker at det egentlig er 1975 som burde vært feiret.  




 

 

Norsk-russisk kvoteavtale for 2017

Torskebestanden er fortsatt på et høyt nivå. I henhold til den vedtatte forvaltningsregelen, ble totalkvoten for torsk for 2017 satt til 890 000 tonn.Totalkvoten av torsk fordeles mellom Norge, Russland og tredjeland etter samme mønster som i tidligere år.

Norges kvote for 2017 vil være 399 523 tonn, inkludert 21 000 tonn kysttorsk og 7 000 tonn forskningsfangst.

Totalkvoten for hyse er fastsatt til 233 000 tonn for 2017, i tråd med forvaltningsregelen. Den norske hysekvoten vil med dette være på 113 564 tonn, inkludert forskningskvoten.I henhold til forvaltningsregelen ble det besluttet å heller ikke i 2017 åpne for kommersielt loddefiske.

Totalkvoten for blåkveite i 2017 er fastsatt til 24 000 tonn. Dette er en økning på 2 000 tonn fra 2016.

Det er fastsatt en totalkvote for snabeluer på 30 000 tonn for 2017. Det er en videreføring av årets kvote.

Norge og Russland bekreftet gjensidig adgang for hverandres fiskefartøy for fangst av snøkrabbe på norsk og russisk kontinentalsokkel i Smutthullet, for resten av 2016.

Fiskeriavtalen inneholder også tekniske reguleringer for utøvelsen av fisket, kontrolltiltak og forskningssamarbeid. Det er et omfattende forskningssamarbeid mellom Norge og Russland om levende marine ressurser og økosystemet i Barentshavet, og partene ble enige om det felles norsk-russiske forskningsprogrammet for 2017.

Partene ble etter grundige drøftinger enige om vilkår for gjennomføring av fiskeriforskningstokt i hverandres soner.

Dette gir håp om å få løst situasjonen med manglende tillatelser for norske tokt i russiske farvann.



 

Professor Geir Hønneland er direktør ved Fridtjof Nansens Institutt, og har fulgt det norsk-russiske fiskerisamarbeidet i mange år. (Foto: FNI)
Professor Geir Hønneland er direktør ved Fridtjof Nansens Institutt, og har fulgt det norsk-russiske fiskerisamarbeidet i mange år. (Foto: FNI)

Nøkkelord