Hønneland forteller at bytte av fiskekvoter ble en viktig oppgave for kommisjonen utover 1970- og 1980-tallet.

- Man var i den lykkelige situasjon at Norge var interessert i den fisken som ga best pris på verdensmarkedet, altså torsk, men Sovjetunionen trengte "protein til folket". Dermed kunne Norge få en andel av sovjeternes torskekvote, i bytte mot fiskeslag som norske fiskere var mindre interessert i; som tobis, øyepål og akkar. Men dette tok en brå slutt ved sammenbruddet av Sovjetunionen og at den nye russiske markedsøkonomien gjorde sitt inntog.

- Da var det torsken som var mest interessant også for russiske fiskere. De begynte nå å levere fisken i Norge, og russiske myndigheter mistet kontrollen på kvoteuttaket i egen flåte. Et russisk overfiske i 1992-93 ga støtet til utvidelse av samarbeidet til å også omfatte kontroll. Også dette var - iallefall de første årene - svært vellykket, og en omfattende harmonisering av tekniske reguleringer fulgte.

Russisk frykt for konspirasjon

Ifølge professor Hønneland opplevde fiskerisamarbeidet mellom de to landene sine største kriser eller utfordringer rundt årtusenskiftet. Etter NATOs utvidelser østover, og invasjonen i Kosovo i 1999, mente man i Russland at Vesten egentlig aldri hadde hatt til hensikt å hjelpe Russland etter Sovjetunionens endelikt.

- Istedet hadde de vestlige landene fortsatt den kalde krigen, men med mer subtile midler: man forsøkte å knuse Russland økonomisk og sosialt - "den kalde freden" kalte man det. Dette kom, ikke minst, til uttrykk da Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) i 1999 foreslo drastiske kvotekutt.

- Russerne mente at den vitenskapelige rådgivningen var "rigged", for å bruke et uttrykk fra Donald Trump. Norge hadde angivelig fått sine vestlige allierte i ICES til å gå med på en kunstig lav kvoteanbefaling. Og hvorfor skulle Norge gjøre det? Jo for å ødelegge for russisk fiskeindustri - var påstanden.

Påvirket av NATO

Omtrent samtidig gjennomførte Norge den første arrestasjonen av et russisk fartøy i Svalbardsonen, og man innførte en ny miljølov på Svalbard som umiddelbart ble brukt som hjemmel til å opprette et plantevernområde akkurat der hvor russerne hadde planlagt ny gruvevirksomhet. Igjen ble det hele sett på som en NATO-initiert masterplan for å kaste russerne ut fra både Svalbard og Barentshavet. En ren konspirasjonsteori, med andre ord.

Godviljen seiret

Men trass i disse ulydene i maskineriet klarte russiske og norske myndigheter og forhandlere å holde på godviljen - og samarbeidet ble til og med utvidet.

- I 2000 avtalte man for første gang en treårskvote, en kompromissbasert kvote som ga begge partene litt pusterom. I 2002 ble man så enige om en såkalt handlingsregel, som mer eller mindre "mekaniserte" kvotefastsettelse. Kort fortalt settes det begrensninger på hvor mye kvoten kan endres fra ett år til et annet, samtidig som kvotenivået knyttes opp mot ICES' referanseverdier for hvor stor gytebestanden og fiskedødeligheten bør være.

De påfølgende årene fulgte en ny runde med harmonisering. For eksempel ble man i 2009, etter flere tiårs uenighet, enige om felles minstemål på fisk og maskevidde for hele Barentshavet. Året etter kom jo delelinjeavtalen, også den et rent kompromiss. Gjennom hele det siste tiåret har torskebestanden vært på et stabilt toppnivå, noe som understreker suksessen for det norsk-russiske forvaltningssamarbeidet, påpeker Geir Hønneland.

*Avtalen ble underskrevet høsten 1975, men den blandede kommisjonen kom sammen første gang i januar 1976. Det et 1976 som brukes som utgangspunkt for jubileer, men av og til er det noen - særlig fra russisk side - som påpeker at det egentlig er 1975 som burde vært feiret.