Kronikk: Svalbard, helt utenfor politisk allfarvei? 

Mens vi venter på utenrikskomitéens varslede innstilling til Svalbardmeldingen kan tankene fly. Det er dessverre ikke så spennende, for den arktiske spenningen er åpenbart utenfor vår egen politiske rekkevidde.

Det er lite som tyder på at fokuset er nordområdepolitikk, geo- og sikkerhetspolitikk, og at man vektlegger Svalbards potensial for Norge som et velfungerende sentrum i det globalt viktige Arktis. Det er derimot all grunn til å tro at man er opptatt av bomiljø, næring og miljø.

Og det er greit nok, men snakker vi om små grep, må de små grepene i det minste være kloke, satt opp mot de målene vi har satt for regionen.

Siden den første nordområdestrategien kom i 2006 ført i rødgrønn penn, og til den blåblå Nordkloden i 2014, har det vært en rørende politisk enighet om at kunnskap skal være selve navet for utviklingen i nord. Kunnskap sammen med bærekraftig næringsutvikling og klimaforskning. Og alle har satt tjukke streker under den globale betydningen av Nordområdene og Arktis.

Å utvikle Arktis krever infrastruktur, og Svalbard ligger utmerket til. Norge må utvise strategisk klokskap for å sikre vår geopolitiske og strategiske posisjon i Arktis. Vi er verdens rikeste land, og vi har verdens nordligste velfungerende samfunn i Arktis.



La oss nå snart legge sammen en og en og skape klok nordområdepolitikk i tråd med våre egne uttalte mål også på Svalbard:

Svalbards befolkning bor i hovedsak i Longyearbyen. I Longyearbyen har kulldriften, i regi av Store Norske Spitsbergens Kulkompani AS, vært bærebjelken i Svalbardsamfunnet i snart 100 år, med bi-jobben å sikre suverenitet og norsk tilstedeværelse på øyriket.

Det er nå på tide å legge til rette for de neste hundre årene i et samfunn som bør være et kunnskapsbasert, samfunns- og sikkerhettsmessig nav for Norge, med bi-jobben å sikre norsk posisjonering i et Arktis under stadig økende internasjonalt press og interesse.

I dag står Svalbard sterkt som forskningssenter med arktisk forskning som spesialområde. Denne kunnskapsbastionen, som verdens klimaforskere så sårt trenger, må vi sikre med god og riktig infrastruktur samt relevant næringsutvikling.

Allerede innen 2040, altså i løpet av mindre enn 25 år, kan issmeltingen i Polhavet plassere Svalbard midt i "skipsleia" mellom Asia og Europa, og mellom Asia og østkysten av USA og Canada.

Nylig ble det også åpnet for oljeboring i nye områder i nordlige deler av Barentshavet. Om man liker den avgjørelsen aller ikke, vil en slik åpning uansett kreve kompetanseheving innen operasjoner i kalde strøk. Et bedre sted å øve på dette enn Longyearbyen og Svalbard finnes knapt.

De åtte medlemslandene i Arktisk råd har attpåtil også signert en felles oljeberedskapsavtale i Arktis som setter havneutbyggingen på Svalbard inn i et større bilde, og med det styrker Norges posisjon i nord ytterligere.

Fiskeindustrien ser også potensialet i nord. Nofima vurderer Longyearbyen som snøkrabbe-mottak med dertil industri. Snøkrabbeproduksjon kan gi mellom 50 og 100 arbeidsplasser. Det er også lansert et mulighetsstudie om røyeoppdrett på Svalbard av Akvaplan-Niva.

I flyavstand er Longyearbyen omtrent like langt fra New York som Tokyo og Dubai. Slik FedEx har ett av sine største transitt lager i Anchorage, Alaska, kunne Longyearbyen være utgangspunkt for distribusjon av fersk fisk og levende krabbe til et verdensomspennende marked.

Norsk havneutvikling har globale dimensjoner på Svalbard, og er en utmerket arena for arktisk samfunnssikkerhet og beredskap, for arktisk forskning og utvikling, for teknologiske nyvinninger og arktisk næringsutvikling (særlig marin og maritim industri). Havneinvesteringer vil i tillegg ha positive effekter for Kystverket, Kystvakten og Norsk Polarinstitutt.

De siste årene har Svalbard fått en sentral rolle i internasjonale romprogram, med blant andre NASA som kunde. Norge er en uvurderlig lokalitet for satelitt- og romobservasjon for en hel verden.

Svalbard har egen forskningspark som trenger utvidelse, et universitetssenter med felt- og forskningsbasert undervisning i arktisk biologi, geologi, geofysikk og teknologi, samt et museum som ivaretar historien til- og konservering av ufattelige arktiske ekspedisjoner og et norsk industrieventyr uten like i nord.

Et trygt, stabilt, bærekraftig, og livskraftig Longyearbyen er ikke bare viktig for Norge og for Svalbardtraktaten, det er viktig for det globale Arktis.


Jeg håper derfor at vi nå gjør de små, men kloke grepene som kan sikre større, kloke grep:

La oss investere i en utvidelse av forskningsparken, universitetet og Svalbard museum. La oss utvikle en forskningsstrategi for hele Svalbard, og overføre finansieringen fra en fiktiv opprettholdelse av et utdatert kullselskap til investeringsmidler som kan gå til essensiell havneutvikling, samfunnssikkerhet og beredskapstiltak.

For skal vi ha et kunnskapsbasert Arktis med forskning som fyrtårn, må vi nemlig først bygge et solid samfunn som også har et næringsliv som kan bære kostnadene med den infrastrukturen som gjør Arkits kunnskapsmessig tilgjengelig og trygg.

Jeg mener derfor Norge bør bygge et kunnskapsbasert og bærekraftig samfunn for framtiden, men i Svalbardmeldingen er det få reelle verktøy til et slikt byggverk.