Kommentar: Sylvi Listhaugs fornemmelse for politikk

Former Norwegian Minister of Justice, Sylvi Listhaug, got lost in her understanding of democracy. (Photo: The Norwegian Government/regjeringen.no)
Nasjonen Norge kunne ikke leve med en justisminister som gikk seg vill i sin demokratiforståelse, skriver redaktør Arne O. Holm.


Vi kunne, som nasjon, ikke leve med Sylvi Listhaug som justisminister. At noen nå bekymrer seg over at hennes avgang vil kunne styrke Fremskrittspartiet, er underordnet behovet for en departementsledelse med tillit ut over eget parti.

Ikke minst for oss som bor i nord, betyr Justisdepartementet svært mye.

Det er ikke alltid åpenbart, fordi vi først og fremst forbinder en justisminister med en som har ansvar for lov og orden, for vår kriminalpolitikk. Innenfor kriminalpolitikken har det alltid vært ulike retninger. Ingen statsråd ville vært nødt til å gå av fordi hun hadde større tro på lange fengselsstraffer enn flertallet på Stortinget, og ingen statsminister vil truet med en hel regjerings avgang fordi et flertall i parlamentet ønsket en mer liberal narkotikapolitikk.

Avgjørende spørsmål

Sylvi Listhaug gikk av fordi hun var i ferd med å snu opp ned på hele vår politiske forståelse.

Hennes avskjedstale tirsdag morgen viste oss en minister som helt til det siste mente at Justisdepartementet og regjeringen Erna Solberg var til for henne, og ikke motsatt.

Justisdepartementet har ansvaret for samfunnssikkerhet og beredskap. Dette er avgjørende spørsmål for Norge som nasjon. Men selv om det er spørsmål av nasjonal betydning, er løsningene internasjonale. Ikke minst de løsningene som gjelder for den nordligste delen av Norge.

Justisdepartementet har også ansvar for koordineringen av norsk svalbardpolitikk. Det aller meste av norsk svalbardpolitikk handler om internasjonale relasjoner. Det illustreres blant annet ved at det første besøket Sylvi Listhaug avlyste – før hun måtte gå av – var nettopp til Svalbard.

Illustrerende er også at Longyearbyens befolkning var sterkt rammet av terrorangrepet mot AUF på Utøya.

For Erna Solbergs regjering var det en åpenbar umulighet å fronte avgjørende internasjonale relasjoner med en justisminister som ikke hadde Stortingets tillit.

Den sensurerte ministeren

Dette så selvfølgelig Erna Solberg.

Sylvi Listhaug så det ikke.

Hun så bare sin egen rolle.

Derfor handlet hennes avskjedstale om alt annet enn Justisdepartementets arbeidsoppgaver.

Med ett unntak.

Hun følte seg sensurert og kneblet i strid med den ytringsfriheten vårt rettssystem er satt til å håndheve.

Få mennesker har friere adgang til en talerstol enn en justisminister. Sylvi Listhaug hadde det i særdeleshet fordi hun, som en svært markant politiker, og det er ikke nødvendigvis ment som en honnør i denne sammenhengen, hadde tilgang til en mikrofon hver gang hun mente noe. Og det gjorde hun som kjent ofte.

At Sylvi Listhaug ble møtt med motargumenter og uenighet, er noe ganske annet enn sensur.

Minst av alle bør en justisminister blande disse begrepene. Det vitner om en lovforståelse som står til stryk.

Demokratiets pris

Derfor er det liten grunn til å beklage en mulig framgang for Fremskrittspartiet etter Sylvi Listhaugs avgang. Det er i så fall demokratiets måte å takle politisk uenighet på, slik demokratiet også påfører en statsråd et sviende nederlag når tilliten er forduftet.

I en situasjon hvor landets justisminister har gått seg vill i sin demokratiforståelse, er det avgjørende at vi andre holder fast på demokratiet som styringsform.

Det gjør vi best gjennom politiske diskusjoner, også når meningsbrytninger og politisk uenighet blir forvekslet med sensur og knebling.




Nøkkelord

Newsletter

Stay on top, click here for our weekly newsletter: