Kommentar: «Ned med tronen, alteret, pengeveldet»

Sydvaranger AS annonserte i dag at de vil starte en testkjøring av anlegget, dermed blir det liv igjen i produksjonsanlegget i Kirkenes. (Foto: Linda Storholm).
Gruveindustri er risky business både for eiere og investorer. Sydvaranger Gruve AS er det foreløpig siste eksempelet på for stor risiko og for liten kompetanse. Derfor blir det direkte pinlig når Sparebank1 Nord-Norge på konkursdagen framstår som helten i spillet om jernmalmen i nord.

Gruveindustri er risky business både for eiere og investorer. Sydvaranger Gruve AS er det foreløpig siste eksempelet på for stor risiko og for liten kompetanse. Derfor blir det direkte pinlig når Sparebank1 Nord-Norge på konkursdagen framstår som helten i spillet om jernmalmen i nord.

Det som har skjedd i Sydvaranger Gruve AS i Kirkenes er for alvorlig til å drukne i en solskinnshistorie om hvordan en banksjef skal ha berget julelønna til 391 oppsagte gruvearbeidere.

En slik hyllest av kapitalen står i skarp kontrast til fanen, som legendariske Ellisif Wessel i sin tid broderte i anledning fagforeningen Nordens Klippes feiring av 1. mai: Ned med tronen, alteret, pengeveldet.

Den egentlige historien om Sydvaranger Gruve AS handler om hvordan et internasjonalt selskap, børsnotert i Australia, ganske nådeløst har tømt dagbruddet i Bjørnevatn for all tilgjengelig malm.

I High North News har vi avslørt hvordan selskapet nærmest konsekvent har unnlatt å bryte gråberg, og i stedet har ranet til seg de siste restene av malm som ligger i dagen.


Eller som det i litt mer diplomatisk språkdrakt heter i en rapport fra Direktoratet for Mineralforvaltning som vi refererte fra i HNN forleden: 
  • De grunnleggende forutsetningene for driftsplanen fra 2010 er ikke fulgt.
  • Stort etterslep av gråbergsbrytning, spesielt i nordøstdelen av Bjørnevatnsbruddet.
  • Underkutting av foten til Storsleppa, som resulterte i utglidning, og fastlåsing av betydelige malmkvanta for flere år framover. 


Din og min jernmalm

En rapport fra et direktorat trenger ikke få noen konsekvenser i det hele tatt, men den bør vekke oppsikt langt utover de miljøene som tradisjonelt sett er opptatt av gruveindustri.
Rapportens bakgrunn er nemlig for alvorlig til å ende i ei byråkratisk kvern. 

Det handler om vår egen tilgang til, og kontroll med, råvareproduksjonen i nord.

For når Direktoratet for Mineralforvaltning i det hele tatt har en mening om hvordan private eiere driver sin gruve, så skyldes det det enkle, men viktige faktum at malmen i Sydvaranger er statens eiendom.

Altså vår eiendom. Den er din og min.

Jernet, som etter hvert ligger under et nærmest ugjennomtrengelig lag av stein i Bjørnevatn, er en nasjonal ressurs eid av staten. Eierne av Sydvaranger Gruve AS har, for en nærmest symbolsk sum, leid malmrettighetene av den samme staten.

En slik leieavtale kan gi eierne store overskudd. Staten på sin side kan til gjengjeld kreve at gruva drives på en langsiktig og forsvarlig måte.

Akkurat det poenget blir særdeles viktig når gruva nå er slått konkurs, og de største eierne tar med seg sine ekstravagante og ufortjente bonusutbetalinger og reiser tilbake til Australia. For bare gjennom en fornuftig forvaltning av gruva har den en verdi for eventuelle framtidige eiere og framtidige generasjoner -for ikke å snakke om de 400 gruvearbeidere som i dag står uten arbeid.

I stedet for å forvalte gruva i tråd med regelverket, og i tråd med de standarder som langsiktige eiere ville ha gjort, har eierne av Sydvaranger Gruve AS knapt nok brukt ei krone på nødvendig oppfaring av gråberg for å komme til jernmalmen. De etterlater seg ei gruve som det med et forsiktig anslag vil koste et par hundre millioner kroner å gjøre produksjonsklar igjen. 


Skjulte seg bak børsnotering

Dette er en av forklaringene på at det ikke har vært mulig for investorer og långivere å få inn nye eiere og hindre konkursen i forrige uke. Det finnes rett og slett ikke investorer i dagens marked som har vært villig til å betale prisen for de nåværende eiernes vanskjøtsel av malmforekomsten.

I de offisielle forklaringene skyldes det på lave malmpriser.

Men det er, viser det seg, bare en liten del av forklaringa. Andre gruver produserer på dagens priser, men så har de også gjort den nødvendige jobben med å gjøre malmen tilgjengelig gjennom en planmessig og langsiktig produksjon, eller legge om til en annen drift en dagbrudd.

Underveis har det vært stilt en rekke kritiske spørsmål til ledelsen av gruva. Nesten uten unntak har de unnlatt å svare, og i stedet skjult seg bak konfidensialiteten som ligger i det å være et børsnotert selskap. Slik har de forsøkt, og til dels lykkes, med å hindre innsyn fra både lokalsamfunnet og verden for øvrig. 

Konkursen i Sydvaranger handler dessuten ikke bare om gruva i Kirkenes.

Det har gjennom flere år vært vanskelig å skaffe risikovillig kapital til gruvedrift.

Det som har skjedd i Sydvaranger Gruve AS vil ikke gjøre det lettere i framtida. Tvert imot.

I det Sydvaranger slås konkurs er gjelda på om lag 100 millioner dollar, eller nærmere 900 millioner norske kroner etter dagens kurs.

En betydelig del av dette er lån fra DNB. Hvor eksponert banken er, vil ikke DNB opplyse om.


Risikofri gest

Med det vi vet i dag burde Sydvaranger for lengst ha vært slått konkurs. DNB har gamblet på at det skulle komme nye eiere som kunne redusere tapet, og derfor ventet lenger enn normalt er med å kreve konkurs.

Sammen med de andre långiverne, som Innovasjon Norge, har de gamblet på gruveindustrien – og tapt. Og for hver eneste dag som har gått, har tapet økt.

Uten denne type risikovillig kapital vil det ikke bli åpnet gruver i Norge. Det vil knapt nok bli satset på industri.

Jeg forstår at arbeiderne i fagforeninga med en stolt tradisjon og verdens vakreste fagforeningsnavn, Nordens Klippe, jubler over at julelønna forskutteres av Sparebank1 Nord-Norge. Og for all del, det er en fin gest av banken å forskuttere ei lønn som likevel er garantert gjennom avtaleverket mellom LO og NHO. Men det er en risikofri gest banken gir. Det Nord-Norge trenger er risikovillig kapital. 

Det som skjedde rundt lønna i Kirkenes er omtrent det samme som å innkassere laurbærene på en maraton etter bare å ha sprunget de siste 100 meterne.

Bortsett fra det er det lite laurbær å dele på etter konkursen i Sydvaranger Gruve AS.





Nøkkelord

Newsletter

Stay on top, click here for our weekly newsletter: