Kommentar: Mot lysere tider

Snart skal solas tilbakekomst feires i nord, og med den, gryende muligheter for et nytt og lysere år – politisk, sosialt og samfunnsmessig.

Fjorårets lengste natt, 21.desember, tilbragte jeg i Nord-England. Der er dagene korte, joda, men likevel dager – med sollys, til og med. Nettopp denne dagen var det lav vintersol – slik blendende blekhvitt lys, akkurat i øyenhøyde; sånn vintersol som vi i Nord-Norge aldri får rundt juletider.

Et av de spørsmålene jeg får oftest som nordlending i England handler om nettopp mørketiden. «Er det virkelig ikke noe dagslys? Ingenting?»; «Blir alle deprimerte?»; «Bruker alle sollampe hver dag?»; «Oh dear, I’d never manage!».

Selvfølgelig, det er ikke til å stikke under en stol at mange nordmenn synes mørketiden kan være tøff både på den ene og den andre måten. For bestemoren min blir det vanskeligere å se hvor hun setter føttene på skummelt føre; for meg blir det vanskeligere å jobbe – eller generelt gjøre noe som helst annet enn å slumre i sofaen – etter klokken tre.

Men på tross av dette vil jeg ikke si at mørketiden alltid er en mørk tid – verken i bokstavelig eller overført forstand. Mange før meg har selvfølgelig påpekt nettopp det fantastiske lyset i løpet av mørketiden: De blå timene, hvor alt liksom virker magisk og det kjente blir mystisk; nordlyset som flammer fargerikt over fjell og vidder; og himmelens ildrøde, rosa og oransje toner når solstrålene treffer skyene fra like under horisonten.

Neida, jeg skal ikke repetere disse romantiske sannhetene mer enn som så – enn så fristende det måtte være å lovprise dem, som den tidvis hjemlengtende emigranten jeg nå engang er. Naturen i nord er fin, jovisst, og er noen i tvil er det nok av andre som kan minne dem på det; det er ingen mangel på suvenirer, for eksempel, som proklamerer at den som har vært i Nord-Norge vinterstid «har sett lyset» (med nordlys, selvfølgelig) – muligens anses en utlendings fascinasjon av landsdelen som en slags omvendelse(?).

Sollys eller ei, det jeg ofte svarer de nysgjerrig spørrende er at, nei, vi får ikke sollys i løpet av mørketiden, men nei, det betyr heller ikke at alle blir umiddelbart deprimerte av den grunn. Noen finner hjelp i sollamper, noen i ferieturer sørover – andre i hjemmekos med stearinlys og peis, eller skinnende hvit snø og en nærmest religiøs bruk av refleks (sistnevnte noe de for øvrig overhodet ikke skjønner i Storbritannia – da jeg gikk med en snøkrystall-formet refleks dinglende fra høyre jakkelomme ble jeg spurt flere ganger om jeg hadde ment å pynte meg selv som et «festlig juletre»).

Til min egen overraskelse har jeg innsett at jeg faktisk savner mørketiden der hjemme ganske så mye – men det har verken med nordlys eller blålys å gjøre, verken med peiskos eller skiføre.

Det jeg setter sånn pris på med mørketiden i nord er den delte følelsen av at «nå er det mørkt ute, så la oss gjøre det aller beste utav det – la oss skape vårt eget lys i hverdagen».

Januar i Storbritannia er en måned preget av julematskyldfølelse og sunnhetsnyttårsforsetter. Det er liksom en tid hvor alt skal være litt nøkternt – en ganske brå overgang fra Christmas puddings og mulled wine, med andre ord.

I motsetning har folk i Nord-Norge en veldig evne til selv å finne lyspunkt når solen forblir ved sydligere breddegrader noen uker til. Starten på året er fylt med aktiviteter – festivaler, sportsarrangement, konserter, og kreative påfunn. I løpet av årets første to måneder vekkes regionen til live med blant annet Barents Spektakel i Kirkenes, TIFF og Arctic Frontiers i Tromsø og Bodø Jazz Open – bare for å nevne noe.

Kanskje er det nettopp kald utendørstemperatur og et økt behov for sosialt samvær som har motivert oss gjennom tidene – hvem vet. Uten dette kan mørket være forbundet med noe litt truende og ukjent for mange – ikke minst de av oss som fulgte spent med på Snøfall oppigjennom desember (Netflix, du liksom; gi meg heller Barne-Tv når som helst)… Og kanskje har det sammenheng med nevnte utfordring med å se hvor man setter føttene – også i billedlig forstand, når vi nå tar stegene innover et nytt år. Akkurat som øynene våre ikke ser like godt i dunkelheten, er usikkerhet ubehagelig.

Men poenget mitt er at litt uvisshet også kan være positiv. Det kan være en anledning til å tenke litt ukonvensjonelt og nytt, og til å dyrke alt det som ikke avhenger av fotosyntese – slik som sosiale spirer, og takknemligheten over årstidenes gang.

Er det nemlig én ting vi trenger når vi tar fatt på 2017 er det litt kreativitet, medmenneskelighet og forandring. Vi går mange viktige debatter og utfordringer i møte – både her i regionen, i landet og i verden:

Sa noen sammenslåing? Hvem skal regjere? Og hvilke skremmende varmerekorder får vi i år? (og enda viktigere, vil noen snart virkelig begynne å ta politiske grep for å hindre sistnevnte?)

Nå er det ikke lenge til soldagen snart skal feires oppigjennom landsdelen; men i motsetning til hva folk sørfra gjerne antar, handler det ikke om igjen å ha «normalt» dagslys, men derimot å starte et nytt år – med sitt eget lys og mørke, som vi alle skal igjennom. Ettersom dagene nå blir lengre og lengre vet vi å legge merke til det – og til å feire det.

Med den gryende sola er det dermed bare å håpe at den kommende tiden ikke bare byr på litt vitamin D, men også metaforisk lysere tider – politisk og sosialt. Det er nemlig ikke mørketidens lange netter og usikre fotfeste vi burde frykte, men det mørket og den usikkerheten vi selv skaper – som ingen sollamper eller sydenturer kan bøte på.

21. desember i England var det nemlig ikke mangelen på sol jeg savnet, men derimot gleden over å vite at den kommer tilbake – en skråsikkerhet på at selv mørket er midlertidig. For det er i mørketiden vi virkelig lærer å sette pris på lyset; det er da vi tar innover oss hva det vil si at et nytt år gryr.