Kommentar: Med hjertet i klem mellom øst og vest

Vladimir Putin – på vei mot normalen. Donald Trump – på vei. (Foto av Trump: Michael Vadon)
2017 ble et år hvor USA vendte Europa ryggen, og vårt forhold til Russland rykket tilbake til start, skriver High North News-redaktør Arne O. Holm i denne kommentaren.


2017 ble et år hvor USA vendte Europa ryggen, og vårt forhold til Russland rykket tilbake til start. Det tilsynelatende eneste normale var en ustoppelig vilje til å gjøre nordområdepolitikken til en kamp mellom Bodø og Tromsø.

Skjønt normalt.

For når ble det egentlig normalt for statsvitere og redaktører å opptre som spesialister i en faglig strid om hvordan vi best skal operere og helbrede hjerter i en landsdel som strekker fra Bindal i sør til Kirkenes i nord?

 

Å leve med hjertet

Jeg snakker om den såkalte PCI-striden, en strid som formelt ble avgjort for noen dager siden. At Perkutan koronar intervensjon skulle bli årets nyord i nord, var det vanskelig å gjette seg til. Spørsmålet var, for de som måtte ha glemt det, var hvorvidt PCI skulle utføres i Tromsø, eller både i Bodø og Tromsø.

Dette har det vært sterke meninger om blant noen få.

Normaliteten, eller det velkjente om man vil, i konflikten ligger i at argumentene for eller mot de ulike løsninger balanserer akkurat på grensen mellom Nordland og Troms. Det ligger en absurd logikk i det faktum at faglige medisinske argumenter, med millimeternøyaktighet, avgjøres av debattantenes bostedsadresse.

Det er en type debatt hvor man overhodet ikke trenger medisinsk kompetanse for å delta. Det holder at man har sterke meninger og er innskrevet i et fylkeskommunalt folkeregister. En slik tilhørighet opphever krav til både innsikt og kunnskap.

Hjemmeadresse spiller også en rolle, om enn ikke avgjørende, når vi løfter blikket fra den navlebestemte mikrologikken til de store endringer i nordområdene.

 

Å leve med Russland

De historiske erfaringene med Russland som nabo farger naturlig nok vårt syn på det som skjer hos den store naboen i øst. Det gir seg ikke nødvendigvis konkrete politiske utslag, som for eksempel i synet på sanksjoner, men det åpner opp for en bredere forståelse av et internasjonalt spill mellom stormaktene.

Nettopp den historiske ballasten gjør det for eksempel lettere å akseptere påstanden om at det Russland vi ser i dag, er nærmere normalen enn det vi opplevde da Mikhail Gorbatsjov forsøkte seg på en reformpolitikk, perestrojkaen, på slutten av 80-tallet. Det hele endte, enkelt sagt, med Sovjetunionens oppløsning noen år seinere.

Mange på vestlig side trodde Russland ideologisk sett var på vei mot vesten. Det er altså vår egen skuffelse, vår egen liberale skuffelse, som settes på prøve når Russland er på vei tilbake til det historisk sett mer velkjente styresystemet.

Jeg tror det noe vi må lære oss å leve med. Noe vi må håndtere. Slik blir også trusselen mindre. Det handler ikke om redselen for det ukjent, men om å kjenne igjen Russland slik det var og med stor visshet kommer til å være også etter valget i mars 2018.

 

Å leve med USA

Større usikkerhet preger derimot utviklingen av USA under president Donald Trump. Vi kommer rett og slett til kort i analysene av en president uten den rasjonalitet vi normalt forbinder med statsmenn. En ting er å møte globaliseringsmotstanderens konspirasjonsteorier i et brunskimret demonstrasjonstog. Noe helt annet er at de tar bolig i det hvite hus.

Den amerikanske nasjonalismen bidrar ikke under noen omstendigheter til å gjøre Arktis til et tryggere sted.

Ekstra faretruende blir signalene når vi som nasjon slutter oss til den trumpske strategien ved å stenge våre egne grenser for mennesker på flukt. Gjennom politiske vedtak setter vi opp ugjennomtrengelige hinder. Vi lar nøden utspille seg i umenneskelige flyktningeleirer i Libya, og sparer oss selv for synet av lidelser vesten har bidratt til andre steder i verden.

Vi gjør det med like stor letthet som vi spenner opp en fluenetting som sommernatts myggsverm. Mygga blir ikke borte, den må bare finne noen andre å stikke.

 

Å leve med oss selv

Av alle disse grunner er den strategiske politiske og næringsmessige innsatsen i nord, av uvurderlig betydning, både nasjonalt og internasjonalt.

Kontinuiteten i dette Arktiske fellesskapet blir ikke mindre viktig i 2018.

Kanskje kan det til og med redusere behovet for perkutan koronar intervensjon.

God jul og godt nytt år til alle våre lesere!




Nøkkelord