Ka skal vi ha igjen?

Det meste er nord, sier dikteren Rolf Jacobsen, noe mange av oss liker å fremheve. Ressursene og områdene i nord har blitt enda mer attraktive, etter at flere regjeringer har løftet frem nordområdene og ambisjonen om at sjømatnæringa skal femdobles innen 2050. Spørsmålet er; ka skal vi ha igjen, vi som stiller arealer til disposisjon for havbruksnæringa?

FN sier verden trenger langt mer sjømat for å mette alle i fremtida. For Norge er sjømat en del av den nye olja, vi trenger mer sjømat for å bære velferdssamfunnet i videre. I dag får vi mye igjen for å legge til rette for havbruksnæringa. Bare i Vesterålen bidrar to av sjømatbedriftene, Eidsfjord Sjøfarm og Nordlaks til skatteinntekter til Norge som tilsvarer

10 600 døgnopphold på sykehus. Eller like mye som det koster å legge asfalt fra Oslo til Trondheim hvert år, om du leser NHOs samfunnsregnskap. Sinkaberg Hansen i Bindal på Helgeland bidrar årlig med skatteinntekter til fellesskapet som tilsvarer finansiering av 722 elevplasser i grunnskolen. Lerøy kjøper varer og tjenester i Nord Norge for 2 milliarder årlig. Hjemme i Hadsel og Vesterålen gjør Nordlaks årlige innkjøp for over 1 milliard hos lokale bedrifter. Dette bidrar til veldig mange arbeidsplasser og velferdstilbud i distriktene!

Inntektene fra havbruksfondet har kommunestyret i Hadsel valgt å investere i helsehus, heldøgns omsorgsboliger og næringsfond. Men ikke alle kommunene er like heldige, og havbruksfondet er en engangsutbetaling, uforutsigbar og bare basert på vekst. Vi må finne en bedre ordning, som både gir kommunene rettmessige inntekter og forutsigbarhet og næringa gode rammevilkår. Hvilken løsning bør dette være?

Regjeringa har satt ned et utvalg som utreder ulike ordninger, grunnrenteskatt er en av dem. I motsetning til en forutsigbar fondsordning der inntektene går til kommunene, vil grunnrenteskatt gå direkte til staten og bli omfordelt til ulike formål. Det er ingen som har fulgt med i norsk sentraliseringspolitikk over de siste tiårene som har noen illusjoner om at dette vil tilfalle kommunene. Stortinget kutter selskapsskatten til multinasjonale selskap, mens grunnrenteskatt gjør at de som skaper verdier i distriktene skal betale mer, uten at det gir mer til kommunene.

Det andre aspektet er hva vil en slik type skatt ha å si for havbruksnæringa. Næringa i Norge må betale for konsesjoner og vekst, og det stilles svært strenge miljøkrav i forhold til lus og rømming. Havbruksbedrifter over hele landet har investert i ny grønn teknologi, eksempelvis Salmar og Nordlaks. Denne blir nå kopiert av aktører i Asia, og Norges fortrinn med å produsere laks i ideelle sjøtemperaturer får plutselig svært stor konkurranse. Vi ser allerede at norske aktører ser mot utlandet og investerer i USA, Russland, Danmark, Sør-Afrika, Dubai og Island. Feilslått skattlegging vil kunne bli det siste dyttet for at det vi i dag kjenner som ei særdeles viktig distriktsnæring, flagger ut.

Så ka skal vi ha igjen, når «det meste er nord»? Mest mulig synes jeg. Vi bør ha skatter og avgifter som går tilbake til kommunene som driver med tilrettelegging. Da må vi sammen finne ordninger som skaper mer – ikke mindre - investeringer i havbruksnæringa i Norge. Mitt råd til Storting og regjering er; dropp grunnrenteskatten! Finn frem til ordninger som er bra for fellesskapet og bra for næringa. Dét vil vi ha igjen!

Siv Dagny Aasvik (A) er ordfører i Hadsel.