Arctic Arts Summit 2019: «Ingen kommer undan politiken»

Performance-kunstneren Amund Sjølie Sveen har vært på Arctic Arts Summit og skåler i vodka etter å ha fått vedtatt opprettelsen av et selvstendig Pan Arctica. Hans kunstprosjekt om å gjøre «The North Great Again» er noe så lite tidstypisk som kunst med skarp politisk brodd. Foto: Jens-Eirik Larsen

Av: Jens-Eirik Larsen

Journalist og kulturrådgiver. En av initiativtakerne til og prosjektleder for det første Arctic Arts Summit som ble arrangert i Harstad i 2017.

Dersom kulturen skal ta en plass ved tegnebrettet når det nye Arktis nå utvikles, må også kunstnerne og kulturlivets ulike aktører tørre å bevege seg inn i det storpolitiske landskapet.

På historiens andre Arctic Arts Summit i Rovaniemi i Finland nylig (det første ble holdt i Harstad for to år siden), var det dessverre lett å se at arktisk politikk og kultur ikke gir en god match.

Hittil har kulturens rolle vært redusert til taffelmusikk på festmiddagen etter at økonomiske muligheter i et stadig mer isfritt Arktis har vært oppe til debatt. For å komme ut av denne rollen, må kunstnere og kunstens mange hjelpere og tolkere ytre seg om langt mer enn kulturspesifikke temaer. Selvsagt er det viktig å kjempe for urfolksspråkene og analysere hvorfor folkene i de internasjonale nordområdene har blitt marginalisert opp gjennom århundrene. Det er viktig å se menneskene i de små samfunnene som nå raskt endres, og kulturer som trues. Men kulturens analysekraft må utøse mer enn akademiske debatter.

Viktig møteplass, men...

Det er en seier for dette andre Arctic Arts Summit at 460 deltakere; kunstnere, byråkrater, forskere, institusjonsledere og andre meningsbærere fra ikke mindre enn 22 land, altså fra langt flere enn de åtte arktiske landene, kom til Rovaniemi for å drøfte kulturens plass i de internasjonale nordområdene. Men det er et problem at myndighetene i de arktiske landene ikke har vilje til å være kunstens og kulturens agenter for å sikre at nettopp disse stemmene får en plass i det institusjonaliserte arktiske samarbeidet. Beklageligvis er det foreløpig ingen politisk kraft bak kunst- og kultursektorens vage drøm om å få en rolle i det forum som de siste tjue årene har blitt helt sentralt i den arktiske utviklingen, nemlig Arktisk råd. Og ingen i kulturlivet har turt å formulerende dette som et øredøvende krav.

Tanken bak Artctic Arts Summit er nettopp å bringe kunsten og kulturen i posisjon til å være med i de store globale samtalene. I sin tale til deltakerne på åpningsdagen fremholdt professor Dieter K. Müller ved Umeå Universitetet at Arktis ikke lenger er periferi, og at Arktis nå er åpent for alle. Også for land som geografisk ligger langt unna, som nå bruker Arktis effektivt i det Müller kaller «state building». Han nevnte ikke Kina, men ingen er flinkere til å bruke Arktis i egne interesser enn landet som omtaler seg selv som et land nær Arktis, «a near Arctic country». Og Kina er ikke alene.

Fra toppmøte til lab-øvelse

Dette åpne Arktis, og den akselererende klimakrisen, er inngangen til en mangefasettert samfunnsdebatt – om Arktis og folkene som bor i nord. Og om at hele verden påvirkes av utviklingen her oppe. Men i Rovaniemi fikk vi ingen debatt om de store spørsmål. Vi fikk heller ingen signaler om at myndighetene i de arktiske landene ser at kunsten og kulturen har en avgjørende betydning for at Arktis skal kunne bli det daværende utenriksminister Børge Brende så fint formulerte i 2016; «the best managed region in the world» (en uttalelse i EU-magasinet The Parliament). Hvorfor ble det ingen arktisk kulturpolitisk debatt? Av den enkle grunn at politikerne manglet på policy-dagen.

Riktignok hadde årets Arctic Arts Summit tonet ned toppmøteforventningene med å beskrive arrangementet som et laboratorium for å «utvikle bærekraftig kunst og kultur». Men det sender likevel dårlige signaler når ikke engang vertslandets kulturminister kunne delta i drøftingene på arrangement som departementet selv har vært med å planlegge i to år. I rettferdighetens navn skal det legges til at Finland nå i vår har stått midt mellom to regjeringer – og har slitt med tidenes vanskeligste regjeringsforhandlinger. Landet sto uten en kulturminister da Arctic Arts Summit pågikk, og en opplest hyggelig hilsen fra Finlands president Sauli Niinistö, om at «dersom vi mister Arktis, mister vi verden», var mager trøst.

Uten oppfølging

Den tyngste politikeren på plass var den norske statssekretæren i Kulturdepartementet, Frida Blomgren, men de politiske stemmene fra USA, Danmark og Canada var helt fraværende. Canada hadde riktignok en stor delegasjon i Rovaniemi, men myndighetsstemmen manglet. I både Danmark og Canada er det parlamentsvalg som får skylda for ingen kan mene noe om Arktis, mens USA knapt bryr seg med arktiske spørsmål overhodet. Og det visste vi. Russland har sin agenda, men ytrer seg ikke noen debatt. Sverige har en observerende holdning, som om Arktis var langt borte, mens det offisielle Island høres ut til å være lykkelig som produsent av TV-serier i snødekte landskap.

På pionérmøtet i Harstad var det betydelig bredere politisk representasjon, selv om betegnelsen toppmøte kanskje var å trekke det langt, også der. Likevel; i en felles politisk uttalelse etter Arctic Arts Summit i Harstad i 2017 ble det vist vilje til i alle fall å bruke kulturen i de enkelte landene for å skape utvikling lokalt. Det var små forsiktige signaler om at kulturen må tillegges større vekt når felles arktiske politiske ambisjoner skal utformes. Men det lille som ble sagt fra de deltagende arktiske landene i Harstad, ble på ingen måte fulgt opp nå to år senere.

Det er svært alvorlig i en tid der de fromme tankene om et fredelig og demokratisk Arktis utfordres av kinesiske ambisjoner, et tydeligere NATO-nærvær i nord, russisk militær opprustning og dramatiske økologisk endringer i Barentshavet. Den arktiske dialogen trenger alle hjelpere den kan få.

«Avkolonisere» Arktis

I Rovaniemi utrykte en rekke av kulturlivets fremste folk fra alle de åtte arktiske landene at kunsten og kulturen ønsker å sette seg selv i sentrum når utviklingen i nord diskuteres. Men den som skal ta en slik posisjon, må vite hva man ønsker å stå i sentrum av. Etter å ha hørt hva kunst- og kultureksperter har på hjertet om den arktiske utviklingen, hører jeg tydeligst at kulturens overordnede arktiske ambisjon er å ta et oppgjør med fortidens kolonisering av nordområdene. Et oppgjør med den systematisk undertrykking av de kulturelle sirkumpolare strømningene som delvis eksisterte før opprettelsen av nasjonalstatene. Det er et prosjekt som av mange oppleves som høyst relevant, særlig i Canada, som i den arktiske kulturdebatten fremstår som mest artikulert på dette området. Det er ikke vanskelig å se at urfolk med lange historiske linjer i nord, fjernt fra både kirke- og kongemakten, i århundrer har blitt utnyttet av statsmaktene i sør. Likevel er en «avkolonisering» av det sirkumpolare nord bare ett av mange temaer som bør engasjere de nordlige folk.

Selv i en tid med større spenning enn på lenge, er det få kunstnere som utforsker de politiske strømningene. Ett unntak er norske Amund Sjølie Sveen, som i en årrekke har utviklet sin kritikerroste forstilling «Norting». Nå var han på plass midt i policy-programmet under Arctic Arts Summit med en sirkumpolar versjon av sitt folkemøte. Og med en skarp, men munter historiefortelling om barbarer i nord og en tapt ressurskamp, fikk han et overveldende flertall i salen til å «vedta» opprettelsen av et selvstendig Pan Arctica. Slik går det når politikerne ikke møter opp.

Det hadde forresten vært spennende å se Sjøli Sveen og hans «Nordting» på Arktisk Råds neste ministerrådsmøte. Tvilsomt om han ville fått gjennomslag for sitt Pan Arctica også der. 

Spørsmålet som Arctic Artrs Summit fra starten av ønsket å reise, er dette: Hvordan kan kunsten og kulturen spille en sentral rolle for utviklingen i det sirkumpolare nord? Hittil har ingen kulturminister fra noen av landene vært villig til å gå inn i problemstillingen og se hvordan kulturens historiske og samtidige blikk kan bidra i arbeidet med å skape et Arktis i harmonisk utvikling – ikke minst for menneskene i nord.

Enigheten som forsvant

Det er utfordrende at Kina nå er en stadig sterkere aktør i Arktis – først og fremst til sitt eget beste, men kanskje, får vi håpe, også til glede for de som bor i nordområdene. Derfor er det viktig at kulturlivet ser hvilke politisk grep som tas utenfor de arktiske områdene og som nå former det nye Arktis. Den tid er forbi da arktisk utvikling, og arktisk politikk i praksis, kunne defineres og utvikles av landene rundt Nordpolen. I en årrekke har Kina, Singapore og Sør-Korea, Japan og India utviklet arktiske strategier. Strategier for hvordan Polhavet, et område de helst vil betrakte som et internasjonalt felleseie, kan komme dem til gode. Dette skjer samtidig som Arktisk Råd for første gang i historien ikke klarte å bli enige om sitt syn på den arktiske fremtiden. USAs og utenriksminister Mike Pompeos holdning til klimaendringene har satt en stopper for den arktiske konsensus. 

Det er lett å si at kunsten og kulturen skal gå klar av de politiske trefningene, at kulturen alltid må søke å skape folk til folk-samarbeid – også der politisk samarbeid er vanskeligst. Derfor passer det nå å minne om en strofe fra en kjent sang fra 70-tallet, da den svenske kulturaktivisten og sangeren Marie Bergman var en stor helt i progressive kulturkretser i både Norge og Sverige. «Ingen kommer undan politiken», sang hun den gang. Det er en sannhet også i dag. Kulturen må omsette lab-øvelsen og de akademiske diskusjoner til konkrete og dristige innspill til en kulturpolitikk for nordområdene. For Arktis endres ikke på laben. Arktis endres i et internasjonalt spill, med gevinst for de som tar den globaliserte virkeligheten på alvor. Sånn er det bare. Ingen slipper unna politikken.

 

Nøkkelord

Newsletter

Stay on top, click here for our weekly newsletter: