Arne O. Holm mener I Tyskland blir du arrestert, i Norge belønnes du. «Here is the deal”

Oljebransjen ser lyst på framtiden i Barentshavet, og har tro på at oljeprisene vil stige. De mener aktivitet en og interessen i nord er stor og at ringvirkningene i landsdelen vil bli formidable på sikt.
Bildet viser en rigg fra Lundin i området Neiden, nord for Loppahøgda i Barentshavet. (Arktivfoto: Lundin)

Kommentar: Drevet av en mistanke om grønnvasking, gikk tysk politi forleden til aksjon mot Tysklands største bank. Her hjemme betaler staten for grønnvasking av industrien.

I aksjonen mot Deutsche Bank deltok 50 personer fra politi og finanstilsyn. Den massive razziaen mot storbanken var utløst av påstander om at enkelte av bankens aksjefond misbrukte begrep som «bærekraftig» i sin presentasjon.

Jeg kjenner ikke det tyske lovverket godt nok til å ha noen formening om hvordan saken til slutt ender. Det interessante er at tysk politi og lovverk reagerer knallhardt på villedende bruk av bærekraftbegrepet.

Kanskje det verste eksemplet

Overført til Norge, et land hvor alt fra banker til bensinstasjoner smykker seg med bærekraft, ville politiet fått det travelt. Men her går myndighetene motsatt vei og bruker skattepenger på å stimulere til grønnvasking.

Det siste, og kanskje verste eksemplet heter Wisting, et oljefelt i Barentshavet, 310 kilometer nord for kysten av Norge. Operatøren heter Equinor og er et statlig eid oljeselskap. Å bygge ut et oljefelt så langt fra land var lenge helt urealistisk, også for Equinor. Det fantes en rekke argumenter mot oljeutvinning i et sårbart område langt til havs.

Når prosjektet ble skrinlagt var det likevel fordi det aldri ville bli lønnsomt å produsere olje fra feltet.

Det er slikt politikerne har skattebetalere til.

Men det var før LO, NHO og oljeselskapene kastet seg over stortingspolitikerne. Pandemien hadde skapt en usikkerhet som ifølge lobbyistene krevde nye, ekstreme skatteinsentiv for fortsatt å kunne investere i oljeutvinning.

Lobbyismen seiret

Tidligere statsminister Erna Solberg karakteriserte forleden presset hun ble utsatt for på denne måten:

– Det var en tøff lobbyvirksomhet mot alle politikere på Stortinget fra store selskaper i oljebransjen.

Ikke bare tøff, men også vellykket, var lobbyismen. Så vellykket at selv Wisting-feltet plutselig lot seg regne hjem.

Så vellykket at Erna Solberg i ettertid har sagt at skattepakken til oljenæringen ble alt for god. Den var sågar uheldig.

Det er en form for etterpåklokskap som den tidligere statsministeren kanskje kunne gjøre noe med. Men det vil hun ikke. Gjort er gjort.

Noen, og det er gedigent paradoks, så allerede da skattepakken ble vedtatt, at stortingsflertallet var blitt villedet av alliansen mellom LO, NHO og deler av oljenæringen.

Disse noen var blant annet sjefen for Aker BP som mente ordningen var for dyr.

Det var det politiske flertallet uenig i. Næringen skulle skattesmøres enten den trengte det eller ikke.

Det er jo slikt finanspolitikerne har skattebetalere til.

De vil jo redde kloden?

Vel, Wisting var plutselig lønnsomt, men det gjensto et par kinkige miljøargumenter. Det vanskeligste, kanskje, påstander om at klimaet ikke tåler mer utslipp fra olje.

Og norske politikere vil jo også redde kloden?

Grønnvasking er en del av den politiske verktøykassen.

 «Here is the deal», som det heter når en butikk vil selge deg noe du ikke visste du trengte:

Først en statlig skattepakke, så i tillegg grønn, fornybar energi fra fastlandet, også kalt elektrifisering av oljeplattformene.

Noen, og de har selvfølgelig rett, vil hevde at dette har minimal effekt på klimaavtrykket. Norge kommer bedre ut, men for kloden spiller det ingen rolle.

Tapper Finnmark

Kanskje tvert imot fordi den grønne energien som skal brukes til å produsere olje og gass langt til havs, i stedet kunne vært brukt til å utvikle ny, grønn industri i Finnmark og Nord-Norge. Prosjektene står i kø, men vil ganske kjapt stange hodet mot veggen fordi oljeselskapene stikker av med energien.

Politisk bestemt grønnvasking av olje og gass spiser opp det grønne energioverskuddet.

Equinor har dratt et gullkort, men kan egentlig ikke bebreides. Det er et politisk flertall alene som må bære ansvaret for det som ligner ganske så mye på en politisk skandale.

Riktignok får Equinors konsekvensutredning hard medfart fra blant annet Miljødirektoratet. Direktøren i direktoratet, Ellen Hambro, tror aldri direktoratet noen gang har levert et så kritisk svar som det svaret de har sendt til oljeselskapet.

Det er ikke så rart. Skal selskapet rekke skattepakken, som har en tidsfrist, er det knapt mulig å gjennomføre en akseptabel konsekvensutredning.

Da politiet stormet Deutsche bank fordi de hadde mistanke om at aksjefondene som banken tilbød ikke var så bærekraftig som navnet skulle tilsi, ble direktøren sparket på dagen.

I Norge gjør vi det motsatt.

Vi belønner grønnvasking. Og skulle noen stille kritiske spørsmål, rykker det politiske flertallet, sammen med deler av LO og NHO, bare høyere opp på banen i sitt forsvar.

Grønnvasking i Norge er ikke bare lovlig. Det er en velsignet del av regjeringens politiske verktøykasse.

Mer fra Arne O. Holm:

Nøkkelord