Kronikk: Historisk gjør revolusjon vondt verre for russere

Ksenia Novikova og Kremlin.

Vladimir Putin (bildet) ble valgt av en nyrik elite som trengte å beskytte midlene sine, skriver Ksenia Novikova,  kommunikasjonsrådgiver ved Barentssekretariatet i Kirkenes. (Foto: Privat/Adobe)

– Revolusjon er ingen tryllestav. Denne forventningen mot det russiske folk bør nyanseres og rettes mot landets rikinger, mener Ksenia Novikova ved Barentssekretariatet i Kirkenes.

«Både opptakten til revolusjonene i februar og oktober 1917 og årene frem mot Sovjetunionens sammenbrudd i desember 1991 var preget av materiell nød. Når brødet forsvinner eller blir utålelig dyrt, kommer opprøret,» skriver Lars Rowe, som mener at forutsetningene for revolusjon i Russland snart er ideelle.

Men er det riktig å tro at revolusjon er en tryllestav som automatisk gjør ting bedre?

Omveltningene i 1917 og 1991 endte dårlig for det russiske folket. Revolusjonen i 1917 ble til en borgerkrig som varte fire år. Den hadde kanskje de edleste hensikter, men endte opp med at bøndene som skulle reddes fra adelskapets undertrykkelse ble tvunget inn i arbeidskollektiv og en ny form for slaveri. Rubelen mistet all verdi, og pengeøkonomien gikk i oppløsning.

Min oldefar var bolsjevik, altså på lag med dem som vant borgerkrigen. Giftemålet med ham reddet oldemor fra å bli sendt til sibirsk arbeidsleir sammen med resten av familien som 17-åring. Hun ble mor til åtte barn og klarte å fø opp alle sammen, til tross flere perioder med hungersnød, fordi hun jobbet på et brødkombinat. Dette er en lykkelig historie fra den tidlige sovjet-tiden. Min andre oldemor mistet fire barn til sult.

Sovjetunionen gjennomførte mange omfattende overgrep mot egne innbyggere før den falt fra hverandre i 1991.Kaos fulgte oppløsningen.

Nasjonale ressurser ble solgt på billigsalg til personer med de rette forbindelsene.

Nasjonale ressurser ble privatisert og solgt for slikk og ingenting til personer med de rette forbindelsene. Kriminelle bander og mafiakriger preget vanlige folks liv. Den folkelige begeistringen for «perestroika og glasnost» – den såkalte vinden av frihet – måtte vike for uroen med å få endene til å møtes. Ikke at det var noe nytt.

Så kom Russlands svarte tirsdag da rubelen ble devaluert i 1994. Jeg husker den dagen vagt. De voksne satt klistret til TV-skjermen og holdt hodet mellom hendene. Mamma har senere fortalt meg hvordan hun gråt i butikken. Matvarene hadde fått nye priser over natten, flere nuller var tegnet for hånd på alle prislapper. Mens i lommeboken hadde hun de samme sedlene som før, som plutselig var verdt mindre enn et brød.

Vladimir Putin kom til makten i kaoset, først som statsminister. Deretter som president. Jeg anbefaler alle, som vil se denne historien på nært hold, filmen «Putins vitner» av Vitaly Manskiy. Den viser hvordan Putin ble valgt som president – først og fremst av en elite som ønsket å beholde verdiene de hadde klart å røve til seg.

Da Putin kom til makten i 2000 lovet han å «likvidere oligarkene som klasse». Ifølge amerikanske Forbes hadde Russland ingen dollarmilliardærer i år 2000. Da Putins andre periode var over i 2008 var det blitt 82. I 2019 var det 98 dollarmilliardærer, på tross av nedgangstider og at Russland har hatt vestlige sanksjoner mot seg siden annekteringen av Krim i 2014 (Le Monde).

I den grad slike opplysninger når russisk offentlighet, blir de umiddelbart diskreditert.

Jeg tilbrakte forrige juleferie i Russland og forsøkte å ta opp samtalen om korrupsjon med flere. Gang på gang fikk jeg høre at Putin har sørget for at intet mindre enn 400 000 statlig ansatte nå sitter i fengsel eller betaler bøter for korrupsjon. Mange tror virkelig at Putin bekjemper korrupsjon – akkurat som de tror at krigen i Ukraina er en militær operasjon som er helt nødvendig for å ivareta Russlands interesser.

Å vise at man er mot myndighetene får store konsekvenser i Russland. Hver og én demonstrant er min helt.

Mediene i Russland er ikke frie. Internett er ikke fritt. Poenget mitt er at verden ser annerledes ut sett fra Russland. Å motsi overmakten krever store offer. Et godt eksempel er Aleksej Navalnyj.

Nylig ble en ny lov vedtatt i Russland. Nå risikerer man 15 år i fengsel for å spre falsk informasjon og desinformasjon.

Med det sagt, håper også jeg at folk vil fortsette å protestere mot krig. Jeg føler meg nesten ond som tenker det. Å vise at man er mot myndighetene får store personlige konsekvenser i Russland. Hver og én demonstrant er min helt.

Det er viktig å håpe på det beste, men det er vanskelig å forestille seg demokrati i dagens Russland. Når så store verdier har havnet i lommene på privatpersoner på uforklarlig vis, vil de neppe tillate at majoriteten tar kontroll. Da kan de jo bli nødt til å dele.

Revolusjoner er blodige. Det flyter nok blod i Europa nå. Dessuten finnes det ingen garantier for at en revolusjon ender godt. La oss huske den arabiske våren.

Når målet er å stoppe den pågående invasjonen av Ukraina så raskt som mulig, må verdenssamfunnets søkelys være på oligarkene - de som faktisk har makt i Russland. Forskning viser at 70 prosent av alle autoritære ledere som faller, gjør det som et resultat av elitesplittelse. Kan vi kreve at milliardærer rundt om i verden boikotter sine russiske venner, før vi krever at den vanlige russer setter alt på spill?

Jeg forstår at det er enklere å stille krav til hvermannsen enn til mennene som eier verden, men det er de sistnevnte som til syvende og sist sitter med makten.

Les også:

Nøkkelord