Forandring er det nye normale, menneskene det eneste konstante

Tordis Kolbrun Gylfadottir

– Håp er ikke en strategi, sa utenriksminister for Island, Tordis Kolbrun Gylfadottir under talen hun holdt på konferansen Arctic Circle 2022 i Reykjavik, Island. (Foto: Trine Jonassen)

(Kommentar) Reykjavik: Neste år overtar Norge lederskapet i Arktisk Råd etter Russland. Det vil si, planen er at Norge skal overta dette prestisjetunge, internasjonale vervet. Kanskje blir det ikke slik likevel. Motstanden mot å gi Arktisk Råd et liv uten russisk deltakelse, kan gjøre overgangen svært krevende, for ikke å si umulig.

Som alt annet handler også dette om Russlands krig mot Ukraina. Om et Russland som har lammet det internasjonale samarbeidet i nord.

Det Norge eventuelt overtar, er altså ikke et lederskap for åtte arktiske stater. Det er en organisasjon av sju stater, og bare halve det geografiske område som kalles Arktis.

Uten legitimitet

I så fall en helt ny organisasjon hevder mange. En organisasjon uten legitimitet hevder noen. Et fortsatt viktig organ for samarbeid i Arktis, hevder andre. Ikke minst på lang sikt, og med et annet Russland enn det vi står overfor i dag.

Norge skal spille sine kort godt dersom de skal lykkes. Så langt holdes kortene fra norsk side tett til brystet. Strategien får det som tradisjonelt forbindes med stille diplomati til å framstå som en megafon. Om det er en god eller dårlig strategi, gjenstår å se.

Jeg har vært på i Reykjavik på Island ei lita uke, og fulgt debatten på den lett gigantiske konferansen Arctic Circle. Det offisielle politiske Norge var som vanlig fraværende i programmet, og kunne, eller ville, derfor ikke ta til motmæle hver gang Arktisk Råd ble begravd fra talerstolen.

Heller ikke til Norge.

Om noe understreket konferansen at forandring er blitt det normale i Arktis. Det arktiske fredsprosjektet, som fortsatt levde ved begynnelsen av dette året, er erstattet av generaler og admiraler med svulmende budsjetter.

Endringene og usikkerheten er så stor, at nesten enhver diskusjon, og nesten uansett tema, både startet og sluttet med spørsmålet om Russlands aggressive krigføring vil spre seg til Arktis.

Historisk opprustning

Der vi før ble presentert for temperaturstigninger og issmelting med millimeterpresisjon, fikk vi nå en innføring i en historisk militær opprustning under havoverflaten, på havoverflaten og i lufta. Det handler om at syv av de åtte opprinnelige medlemmene av Arktisk Råd også er medlem av Nato. Eller sett fra admiralenes ståsted:

– Det handler om en økt militarisering av Arktis, spesielt fra Russland og Kina.

Rob Bauer er admiral og leder for Natos militære komite. Han pekte spesielt på Svalbard som et område hvor den russiske aktiviteten utenfor kysten av øygruppa har økt kraftig.

Håp er ikke en strategi.

Kinas spesialutsending fra utenriksdepartementet, Gao Feng, ble spurt om Kina ville støtte et Arktisk Råd uten Russland. Det ville han nok ikke, og benyttet i stedet sin første utenlandsreise etter pandemien til å understreke at Kina fortsatt samarbeider med Russland.

– Jeg er usikker på om lederskapet vil bli overlatt til noen i det hele tatt. Heller ikke til Norge, sa Feng.

Uten tilhørighet

Landene som vil avvikle Arktis Råd er, som Kina, uten geografisk tilhørighet til Arktis, men likevel med et sterkt ønske om få spille på den arktiske scenen de neste tiårene. Vi er brikker i deres jakt på mat og energi, men også i jakten på nye posisjoner når den originale arktiske samarbeidsmodellen skal erstattes av en ny.

Sammenbruddet i Arktisk Råd, det til tider eneste fungerende bindeledd mellom øst og vest, tiltrekker seg både nye og gamle spillere.

Jeg har skrevet mye om militariseringen av Arktis i de siste ukene og månedene. I flyet på vei fra Reykjavik blar jeg gjennom notatene mine på jakt etter lysglimt i alt det dystre.

Det nærmeste jeg kommer er en uttalelse jeg har notert fra den islandske utenriksministeren, Thórdís Kolbrún Reykfjörd Gylfadóttir.

– Håp er ikke en strategi.

Ingen trøst der heller altså. Heller ingen presise svar på om den russiske brutaliteten vil spre seg til andre grenser, til Arktis. Bare en kontant og konstant understreking av at Nato forbereder seg med alt de har på at det kan skje.

Mennesker med ulike behov. Krig er ikke et av dem.

– For Nato er det ikke lenger «business as usual» i nord. Det skyldes den økte militære aktiviteten i Arktis.

Vi som bor her

Admiralens forsikringer virker kanskje beroligende på noen, men kommer fordi det normale ikke lenger er en del av den arktiske hverdagen.

– Vi vil gjøre det vi må gjøre for å bevare Arktis fredfull. Hvis Russland truer oss fra nord, må vi reagere, hilser admiralen på vei ned av scenen i Harpa kulturhus i Reykjavik.

Han høster applaus. Jeg finner lite å applaudere.

I kulissene jobbes det intenst for å berge Arktisk Råd. Til syvende og sist handler det om å finne en vei der Russland frivillig overlater talerstolen til Norge i en organisasjon de ikke lenger får delta i. At det er deres egen skyld, er uten betydning for Russland.

Vi lever i en verden hvor det forandring er det normale, og hvor menneskene er det eneste konstante.

Vi som bor her.

Vi er mennesker med ulike behov. Krig er ikke et av dem.

Mer fra Arne O. Holm:

Nøkkelord