Fem råd for en bedre utenrikspolitikk i nord

Signering av delelinjeavtalen i Barentshavet, 2010. - For ti år siden signerte daværende statsminister Stoltenberg og Russlands president Medvedev en delelinjeavtale som ifølge sistnevnte skulle markere begynnelsen på «en ny æra» i det bilaterale forholdet, skriver Andreas Østhagen, forsker ved Fridtjof Nansens Institutt. Foto: Marte L. Kopstad, Utenriksdepartementet. 
Norsk nordområdepolitikk drukner i lokale og regionale kampsaker. Regjeringen bør løfte blikket i sin kommende nordområdemelding.

Regjeringen skal i år legge frem sin nye nordområdemelding - ni år etter forrige gang den la frem en stortingsmelding om Norges «viktigste strategiske ansvarsområde». Alt fra nordnorske fylkeskommuner til næringsliv står nå i kø for å fortelle Utenriksdepartementet – som har hovedansvar for meldingen – hvor skapet skal stå.

Nordnorske lokalpolitikere påpeker at investeringer og satsning på folket er den viktigste forutsetningen for en vellykket utenrikspolitikk i nord. I tillegg sies det at norsk utenrikspolitikk er relativt uforanderlig: Norge er et lite land klemt mellom Russland, USA og EU, og det er begrenset hva nye regjeringer (og nye nordområdemeldinger) egentlig kan endre på av det.

Økende tilspissing

Men tidene endrer seg, også i nord. For ti år siden signerte daværende statsminister Stoltenberg og Russlands president Medvedev en delelinjeavtale som ifølge sistnevnte skulle markere begynnelsen på «en ny æra» i det bilaterale forholdet. Siden har forholdet surnet. Samtidig har Kinas interesser i nordområdene blitt mer uttalte, Frankrikes forsvarsminister omtaler Arktis som «det nye Midtøsten», mens Trump-administrasjonen frykter et strategisk kappløp og advarer mot «et nytt Sørkinahav» i Arktis.

Stormaktene beveger seg altså. Utenriksminister Eriksen Søreide må – som alle hennes forgjengere siden 1945 – hårfint balansere mellom et provokativt naboland som tester våre (og NATOs) grenser, og en president i Det hvite hus som ser verden i sort-hvitt.

Fra «hype» til bakrus

Sett under ett er nordområdediskusjonen utenfor Norge altså på sitt mest aktive noensinne. Men i Norge er nordområde- og utenriksdebatt liksom litt «passé» – det er noe vi gjorde oss ferdig med for ti år siden. Som en forhenværende nordområdeforsker nylig beskrev det: «Skjer det egentlig noe i Arktis?». 15 år med nordområdesatsing (ja, det var faktisk Høyres utenriksminister Jan Petersen som løftet dette opp på agendaen for første gang i 2005) ser ut til å ha ført til en viss «nordområde-utmattelse».

I den første fasen av satsningen var de økonomiske mulighetene drivkraften bak en skikkelig nordområdefest. I den andre fasen, fra 2014, bidro både annekteringen av Krim og oljeprisfall til en kraftig bakrus. De som hadde forventet (eller håpet på) et Klondyke i nord ble skuffet. Samarbeidet med Russland stagnerte og hele den utenrikspolitiske nordområdesatsingen fremsto som noe hul eller krampaktig. Regionalpolitikken overtok, med sykehus- og veidebatt heller enn strategisk tenkning om Russlands og Kinas interesser i vår bakgård.  

Det blir for passivt å si at Norges utenrikspolitikk i nord ligger fast (eller er fastlåst).
Andreas Østhagen, Fridtjof Nansens Institutt

Hva vil vi, egentlig?

Nå, derimot, er vi på vei inn i en tredje fase av nordområdepolitikken. Tilnærmingen er blitt mer edruelig. De økonomiske mulighetene er åpenbart fortsatt til stede, i form av petroleum, shipping, turisme, fiske, og nylig, mineraler. Samtidig settes nordområdene på kartet i Beijing, Brussel og Washington DC.

Utenriksdepartementet står i en umulig spagat mellom regionalpolitiske og utenrikspolitiske hensyn når de skal forfatte meldingen som kommer til høsten. Men det er på tide å løfte blikket. Amerikanske, russiske og etter hvert også kinesiske presidenter er i ferd med å sette agendaen i nordområdene. Det blir for passivt å si at Norges utenrikspolitikk i nord ligger fast (eller er fastlåst).

Så hva burde være Norges utenrikspolitiske prioriteringer for Arktis i 2020? Det er flere områder som peker seg ut hvor Norge kan satse:

- Fremme Svalbard: Måten vi forvalter Svalbard på kan med fordel spilles opp i en tid da både forskning og miljøhensyn – to  grunnpilarer på Svalbard – er i vinden. Vi trenger ikke å «sitte stille i båten», men kan heller fremme våre interesser og vår suverenitet over øygruppen. Alternativet er at andre – som Russland – setter agendaen for oss.
- Dialog med Russland: Selv om sikkerhetspolitisk dialog pågår på øverste nivå mellom norske og russiske myndigheter, skal ikke effekten av en videre og mer åpen dialog undervurderes, på tvers av samfunnslag. Utenriksdepartementet burde invitere til en bredere dialog om forholdet til Russland, i nord.
- Engasjere Kina: I takt med maktskiftet på verdensbasis og deres uttalte interesser i Arktis, vil Kina utvilsomt øke sin påvirkning på Norge og våre nærområder. Norge burde finne felles prosjekter med Kina i alt fra miljøforvaltning til økonomi, slik at vi kan påvirke Kinas arktiske engasjement.
- Norge med føringen i Arktisk Råd: Norge skal ha formannskapet i Arktisk Råd – det kanskje viktigste internasjonale samarbeidsforumet i nord – i 2023-2025. Som et av få arktiske land med både ressurser og vilje i nord, kan og bør Norge bruke Rådet til å fremme våre interesser i årene som kommer.
- Verne om og utvikle Havretten: Norge har særlig stor egeninteresse av å verne om og videreutvikle Havretten, som kan komme under økt press både som følge av Kinas fremtreden internasjonalt, og som følge av klimaendringenes effekt på hav og havnivå. En utadrettet politikk med bruk av Norges ambassader burde ta sikte på å fremme norske syn på Havretten.

Ingen stemmer i utenrikspolitikk

Utenrikspolitikk vinner ikke stemmer. Det er sant for land som er større og mektigere enn Norge. Og det er heller ikke unaturlig, eller dumt, å se regionalpolitikk og utenrikspolitikk i en viss sammenheng. Likevel er det viktig å gjøre nettopp et skille: Utenriks- og innenrikspolitikk tjener ulike formål.

Nordområdesatsingen startet som et utenrikspolitisk virkemiddel for å håndtere de drastiske endringene i nord. Regjeringen vil være tjent med å huske dette i sin nye nordområdemelding.

Andreas Østhagen er seniorforsker ved Fridtjof Nansens institutt.

Nøkkelord

Newsletter

Stay on top, click here for our weekly newsletter: