En hel generasjon stanger for tredje gang hodet i veggen

Sjefredaktør i High North News, Arne O. Holm, er bekymret for generasjon Z, som har måttet leve med terrorangrepene 11. september 2001, ei finanskrise få år senere og nå den globale Corona-pandemien. Foto fra New York:  Library of Congress (fotograf ukjent), foto fra sykehus: Per-Christian Johansen, Universitetssykehuset Nord-Norge/Flickr
Kommentar: Jeg leter etter en forklaring på det som kan minne om en gryende apati, en ny og ukjent følelse. Det nesten mennesketomme hjemmekontorlivet, avstanden vi skal holde, er i seg selv ganske kvelende. Men det er noe mer som plager meg.

Å føle på likegyldighet, er ikke det samme som å være likegyldig.

I en slik erkjennelse ligger kanskje noe av forklaringen på hvorfor energien til tider renner ut av kroppen, i stedet for å fylles på, nå når ingen fly lenger skal nås, og klokka er et armbånd. Ikke en tidskontrollerende maskin som kontinuerlig ber meg peise på for å nå neste avtale.

For jeg når neste avtale. Den største faren ligger i at kalenderen er så tømt for innhold sammenlignet med slik det en gang var, at dobbeltbooking likevel er mulig. Jeg tror det er tomt over hele linja, og sier ja til de initiativ som tas, uten å sjekke.

Generasjon Z

Tomt er det tross alt ikke, så apatien kommer ikke fra en kalender uten møtepunkter.

Den kommer, tror jeg, av en voksende bekymring for en generasjon som for tredje gang i sitt korte liv står midt i en virkelighet de ikke har gjort seg fortjent til.

Generasjon Z kalles de som ble født noen år før terrorangrepet 11. september 2001, som seks-sju år seinere snublet inn i finanskrisa for nå å stå midt i en økonomisk og medisinsk depresjon som skal være verre enn det som skjedde på 30-tallet. I Norge kan vi trygt legge til terrorangrepet på Utøya, i rekken av hendelser som har satt og setter spor hos mennesker som fortsatt er ung.

20 år med katastrofale kriser som forandret mye, men ikke alt.

Terrorangrepene i New York avskaffet ikke terrorismen som språk og virkemiddel.

Finanskrisa lærte oss ingen ting, men økte på dramatisk vis forskjellen mellom fattig og rik. Mens det store flertallet famlet etter et gulv å stå på, klarte verdens mektigste å karre til seg de største kakestykkene.

Fjernet ikke hatet

Angrepene på regjeringskvartalet og drapene på ungdommen på Utøya 22. juli 2011 fjernet verken frykten, hatet eller rekken av brunsvidde konspirasjonsteorier.

Stadig færre demokratiske land

Og nå en pandemi som sender arbeidsledighet inn som en brutal del av oppveksten, for all statistikk viser at sårbarheten er størst jo kortere man har kommet i forsøkene på å etablere et liv. Ikke bare har de yngste blant oss vært utestengt fra barnehager, skoler og universitet i lang tid. De møter også stengte dører når de slippes løs på et punktert arbeidsmarkedet, etter at de ansatte, fra barnehagene til universitetene på beundringsverdig vis har kjempet oss tilbake til noe i nærheten av det normale.

Kanskje hadde min egen gryende apati vært mindre utfordrende om jeg hadde sett verdensledere som tok ansvar og viste empati i denne situasjonen. I stedet er det i møtet med det motsatte at apatien truer med å bite seg fast.

For i tillegg til de økonomiske, de materielle og de medisinske utfordringene som ligger i kjølvannet av de siste to tiårs begivenheter, så har verdensledere stått i spissen for å splitte mennesker, for å spre konspirasjonsteorier, for å fjerne demokratiske prosesser, for å starte handelskriger, for å ruste til krig og for å legitimere rasisme.

Demokratiene krymper

The Economist Intelligence Unit har siden 2006 analysert den demokratiske utviklingen i verden. Fjoråret var det verste så langt. Bare 22 av verdens 193 land kvalifiserte som demokratier. I disse landene bor bare 430 millioner av verdens 7,8 milliarder innbyggere. Indeksen, som slett ikke har sitt utspring blant radikale opponenter, beskriver hvordan demokratiet gradvis svekkes i USA og deler av Europa, eller det Economist kaller «mangelfulle demokratier».

Norge ligger på topp på demokratiindeksen, og vi skal være stolte av det.

Mot spyttklysene fra verdens mektigste gir munnbind ingen beskyttelse.

Men også hos oss, som i mange andre land, politiseres pandemikrisa, som når Fremskrittspartiet finner det opportunt å kreve som motytelse for å støtte regjeringens krisepakke, at vi også stenger grensene våre for kvoteflyktninger.

Det er vårt ansvar

Når apatien likevel ikke får overtaket er det fordi jeg setter min lit til at de unge blant oss er i stand til å avsløre de voksnes forsøk på å lede dem inn i hat, konspirasjonsteorier og egoisme.

At de suger til seg lærdommen fra politiske ledere som går foran med tro på samarbeid og likeverd på tvers av grenser, raser og religion, og vender ryggen til de som mener hatet, egoismen og løgnen er et passende akkompagnement til en pandemi som akkurat nå styrer verden. Også den delen av verden hvor narsissismen er så framtredende at intet gjør inntrykk unntatt troen på egen fortreffelighet.

Imens fortsetter vi å vaske hendene, ikler oss pålagte munnbind i håp at de beskytter oss mot viruset. Mot spyttklysene fra noen av verdens mektigste ledere gir de derimot ingen beskyttelse.

Det ansvaret får vi andre ta.

Nøkkelord

Newsletter

Stay on top, click here for our weekly newsletter: