Det skiller bare fem kilometer mellom landene. Men det føles som å være på to forskjellige planeter

Beringstredet: Her er det bare noen få kilometer fra USA til Russland. Foto: NASA
I en dybdeartikkel i tidsskriftet The Economist, har man sett nærmere på både likheter og forskjeller mellom lokalsamfunnene på hver sin side av Beringstredet. Det er kanskje flest av sistnevnte.  

Mens avstanden mellom USA og Russland i mange sammenhenger kan virke enorm, skiller det i virkeligheten bare fem små kilometer mellom Little Diomede Island (Alaska) og Big Diomede Island (Russland).

I en dybdeartikkel i tidsskriftet The Economist, har man sett nærmere på både likheter og forskjeller mellom lokalsamfunnene på hver sin side av Beringstredet. Det er kanskje flest av sistnevnte. 

«Det føles som å være på to forskjellige planeter», skriver The Economist.

Man peker først og fremst på at Alaska opplever en økning i både folketall og økonomi, mens innbyggertallet i Tsjukotka  i Russland har falt fra 148.000 personer i 1991 til 48.000 i dag.

Og mens Alaska er et demokrati, blir myndighetene i Tsjukotka kontrollert fra Moskva, som i så måte ligger mye lengre fra Tsjukotka  enn Alaska ligger fra Washington.

Håpet fikk gro

Sent på 80-tallet hadde man et håp om Mikhail Gorbatsjov og Ronald Reagan ville bidra til å  smelte «isteppet», som både bokstavelig og i overført betydning, skilte landene.

Mange på hver sin side av Beringstredet snakket samme språk og delte samme arvestoff, men hadde ikke møtt hverandre siden den kalde krigen.

I 1988 tok prominente politikere fra Alaska turen over til Russland for å forsøke å innlede et samarbeid om blant annet forskning, miljø og kultur.

20 år senere  står de som ennå håper på dette overfor to store hindre, skriver The Economist.

Den store forskjellen i økonomien og et (politisk) isteppe som er tykkere enn noen gang.

Likheter

Men det finnes ennå paralleller mellom de to landene. Klimaet er blant de tøffeste i verden, og på begge sider av stredet kan gradestokken på vinterstid krype ned mot minus 60 grader.

Tsjukotka er den minst folkerike del av jorden. Photo: misha maslennikov/Flickr

Tsjukotka er den minst folkerike del av jorden, med unntak av Antarktis og deler av Sahara. Alaskas nordlige halvdel er nesten like folketom.

Havområdene på begge sider er fryst store deler av året. Og infrastrukturen svært begrenset, selv på sommertid.

Husene er bygget på påler på grunn av permafrosten. Permafrost betyr også at ingenting lett kan begraves eller skjules, så en rekke kasserte biler, båter, kjøleskap og toalettskåler forsøpler landsbyene og tundraene på begge sider av havet.

Tsjuktoka har ikke noe hotell, og The Economists korrespondent beskriver byen som «et sprukket skall».

Flytilbudet består av «et dystert statlig flyselskap» og korrespondenten opplevde å bli strandet i tre dager. I byen Nome i Alaska, er flytilbudet mer stabilt, selv om byen står overfor mange av de samme utfordringene; et skremmende kaldt og langt vinterklima, mangel på bolig, alkoholisme og en følelse blant de lokale inuittene om at språket og kulturen deres er truet.

Ulikheter

Til forskjell fra Tsjuktoka, har Nome både et veldrevet hotell, flere restauranter, tre radiostasjoner, kirker, bibliotek, museum og ei lokalavis.

Og mens urfolket i Nome en gang i tiden opplevde å bli diskriminert på grunn av sitt opphav, er deres rettigheter  i dag vel ivaretatt og det er nulltoleranse for rasisme, sier Diana Haeker, redaktør i lokalavisa The Nugget i reportasjen. 

Til forskjell fra Tsjuktoka, har Nome både et veldrevet hotell, flere restauranter, tre radiostasjoner, kirker, bibliotek, museum og ei lokalavis. Foto: Zach/Flickr

Nome har flyforbindelser til både Anchorage og de små omkringliggende landsbyene. Nomes ordfører ønsker seg også ei egen havn ettersom høyere temperaturer og issmelting gjør Nome stadig mer tilgjengelig for forbipasserende cruiseskip.

Dessverre ledet Sovjetunionens fall Tsjuktoka inn i en dyp desperasjon. Subsidiene stanset, folket sultet, administrasjonen falt fra hverandre og de etniske russerne, som til da utgjorde majoriteten av befolkningen, dro sin vei.

Mot slutten av 90-tallet øynet mange et nytt håp da mineralmilliardæren Roman Abramovich, som blant annet eier fotballklubben Chelsea, forbarmet seg over delstaten Duma. Da Abramovich kom, ble han så forferdet over situasjonen at han bladde opp to milliarder dollar til helse, utdanning, bolig og sanitet til området.

Mot slutten av 90-tallet øynet mange et nytt håp da mineralmilliardæren Roman Abramovich forbarmet seg over delstaten Duma. Foto av en oppstemt jeger i Tsjuktoka av: misha maslennikov/Flickr

Den post-Sovjetiske kollapsen førte til en oppsving i de mer tradisjonelle næringene i Tsjuktoka, som hval- og hvalrossfangst, som i stor grad gjør at folket på begge sider av stredet har noe å leve av på vintertid. 

Alkoholismen er utbredt på begge sider. I følge det russiske Røde Kors falt den gjennomsnittlige mannlige levetiden på 1990-tallet til 34 år. For to år siden var utbredelsen av alkoholisme i Tsjuktoka nesten seks ganger høyere enn andre steder i Russland.

Innfødte i vestlige Alaska lider av mange av de samme problemene, spesielt alkoholisme og fattigdom: Anchorage, Alaskas kommersielle hovedstad, har ikke mindre enn 33 Anonyme Alkoholikere-møter.

Man ser også at urbefolkningen er underrepresentert i statlige og lokale beslutningsorganer. Bare en av Nome bystyremedlemmer er innfødt, ifølge  Survey of Living Conditions in Arctic (Slica-undersøkelsen) fra Arktis råd i 2007.

Slica-rapporten avdekket videre en dramatisk holdningsforskjell mellom de to naboene. (se faktaboks)

Funn fra Slica-rapporten

På spørsmål om hvor fornøyde de var med sin «innflytelse på  forvaltningen av naturressurser som fisk, vilt, olje, miner og miljø», svarte 83 prosent av de innfødte i Tsjuktoka at de var misfornøyde, mot 32 prosent av de innfødte i Beringstredet-regionen i Alaska. .

Blant innfødte i Tsjuktoka er det to og en halv gang mer sannsynlig å føle seg deprimert. 97 prosent av dem svarte at de vurderte selvmord som et sosialt problem mot 60 prosent av de innfødte i Alaska.

Bare en femtedel av de innfødte i Tsjuktoka beskrev sin egen helse som god, mot halvparten i Alaska.

Dobbelt så mange innbyggere i Alaska sammenlignet med Tsjuktoka  mente urfolks kultur og historie ble godt undervist på skolen.

Lønninger i Alaska er langt høyere enn i Tsjuktoka, mens levekostnadene er ganske like.

Den russiske føderale minstelønnen på $ 174 i måneden er en brøkdel av Alaskas minimum på 1.582 dollar.

Men den mest åpenbare forskjellen er tilgangen til muligheter. Tsjuktoka er fryktelig utilgjengelig, mens alle deler av Alaska kan nås forholdsvis enkelt.

Tsjuktoka har fortsatt ingen skikkelig internettforbindelse, og heller ikke god infrastruktur.

Små avstander, store kontraster

Til tross for Abramovichs innsats, har ikke Tsjuktoka  klart å frigjøre seg fra nesten et århundre med politisk undertrykkelse og kommunistisk misforvaltning.

Den eneste regionale avisen, den ukentlige Krainii Sever («Ekstreme nord»), som gis ut i Anadyr, er statseid. Det er ingen uavhengig radio eller presse. Tsjuktoka velger sine egne representanter, men det aller meste, inkludert beslutninger om størrelse på og fordeling av subsidier, tas i Moskva.

Dette står i skarp kontrast til vestlige Alaska som, til tross for sin isolasjon, er et åpent samfunn. Byen Nome har et levedyktig «byråd» og gode skatteinntekter. Og urfolket, selv om det er langt igjen til idyll, fikk gjennom «Alaska Native Claims Settlement Act»  nesten én milliard dollar i erstatning for tidligere urett, og de innfødte fikk i tillegg tildelt en tiendedel av statens territorium.

The Economist oppsummerer situasjonen slik:

«Det er en tragedie for Tsjuktoka at de nok en gang er blitt avskåret fra Alaska. I det nåværende politiske klimaet er det ingenting som tyder på at isteppet snart smelte igjen».

Nøkkelord

Newsletter

Stay on top, click here for our weekly newsletter: