Derfor har Norge og USA ulik tilnærming til sine respektive arktiske regioner

US Marines exercising in North Norway (Source: Torbjørn Kjosvold/Norwegian Armed Forces). // Amerikanske marinesoldater øver i Nord-Norge. (Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret)
US Marines exercising in North Norway (Source: Torbjørn Kjosvold/Norwegian Armed Forces). // Amerikanske marinesoldater øver i Nord-Norge. (Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret)
Mens nordområdene har blitt en grunnleggende del av utenriks- og sikkerhetspolitikken i Norge, har Arktis forblitt en perifer del av amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk helt siden slutten av den kalde krigen. Hvorfor?

Når det snakkes om at viktigheten av Arktis øker i en geopolitisk kontekst kan man lett få inntrykket av at Arktis er én likeartet region. Som ferske eksempler fra norsk og amerikansk politisk debatt viser, er det imidlertid tvert imot: De åtte landene som definerer seg som arktiske har svært ulike tilnærminger til regionen.

 

Arktis – Prioritet for noen, periferi for andre

I lys av endringene som skjer i Arktis er det verdt å merke seg at USA har langt å gå før de når igjen land som Norge og Russland hva gjelder fokus på verdens nordligste territorium. USA er et arktisk land på grun av Alaska, hvor deler av territoriet og tilliggende farvann befinner seg nord for polarsirkelen. Men mens USA har evnen til å operere militært over hele verden har landet valgt å ikke rette denne oppmerksomheten eller evnen mot Arktis på samme måte som for vi for eksempel ser det gjort i Norge (og Russland).

Nordområdene må kjempe med andre spørsmål innenfor utenriks- og sikkerhetspolitikken om den politiske oppmerksomheten, men mangelen på fokus mot nord har vakt bekymring. Under en høring i Senatets forsvarskomité sa den amerikanske generalen Curtis M. Scaparrotti, kommandør for de amerikanske styrkene i Europa og i NATO, at USA ikke holder samme tempo som Russland for eksempel når det kommer til muligheten for navigere fritt i Arktis. Mens Russland har rundt 40 operative isbrytere har USA bare en isbryter i sine arktiske områder – og den er over 30 år gammel. USAs forsvarsminister Jim Mattis har uttalt at å øke kystvaktnærværet ville være et skritt "mot å øke sin tilstedeværelse i Arktis."

Map of Alaska in relation to the US Source: Wikimedia
Map of Alaska in relation to the US. (Source: Wikimedia) // Kart over Alaska sett i forhold til USA. (Kilde: Wikimedia)

I Norge opererer derimot en høyst modernisert marine og flere kystvaktskip daglig og bidrar til tilstedeværelse i nord. Det ferske statsbudsjettet følger også opp Norges fokus på å ha høy oppmerksomhet rettet mot og tilstedeværelse i nordområdene, med forslag om å øke forsvarsbudsjettet, spesielt for marinen, investere i nye patruljefly for havområdene og i nye kystvaktskip som vil ha høy tilstedeværelse i de norske nordområdene.

 

Ulike virkeligheter

Det er mulig å hevde at Arktis’ rolle i USAs utenriks- og sikkerhetspolitikk er relativt liten, selv om landet faktisk har økt fokuset på sine arktiske regioner gjennom det siste tiåret, noe som har kommet til uttrykk gjennom direktiver fra de tidligere presidentene George W. Bush og Barack Obama, og gjennom det arktiske veikartet utgitt av den amerikanske marinen.

Når man ser på de ulike virkelighetene i de forskjellige delene av Arktis kan man forstå hvorfor dette fokuset mangler. Som indikert finnes det store forskjeller mellom de ulike delene av regionen. Det er en fordel å ha disse forskjellene i minne når man skal vurdere hva som er drivere for å rette oppmerksomheten nordover.

Et godt eksempel ser vi når man betrakter USAs og Norges nordområder. Blant de åtte landene med territorium nord for polarsirkelen utmerker Norge seg som en engasjert aktør i Arktis. En tredjedel av den norske landmassen befinner seg i Arktis, og mer enn 500.000 mennesker bor der, noe som utgjør 10 % av den norske befolkningen. Landets nordlige havområder og ressursene der har vært avgjørende for levebrødet for folk i Nord-Norge gjennom århundrer – og olje, gass, fisk og andre marine ressurser vil fortsette å spille en viktig rolle for Norge i overskuelig fremtid.

Betydningen av landets enorme maritime områder som er så vitale for norsk økonomi, bidrar til å påvirke norsk politikk og derigjennom nærvær i nord.

 

Større fravær av infrastruktur

I USAs tilfelle er det bare noen få tusen mennesker som bor i de nordlige delene av Alaska, nord for den linja polarsirkelen trekker gjennom staten. Og mens fiskeriene er viktig også her, er det på det nåværende tidspunkt ingen olje- elle gassutviklingsprosjekter som foregår offshore utenfor USAs arktiske kyst.

Ikke bare er de arktiske områdene tett knyttet til nordmenn gjennom historie og polarekspedisjonene, de er også knyttet til nordmenn gjennom relativt god kommunikasjon og infrastruktur. Det nordamerikanske Arktis er mindre utviklet hva angår infrastruktur og ressursutvikling enn dets europeiske motstykke.

Miljømessige realiteter i denne delen av Arktis kan bidra til å forklare hvorfor det er sånn. Mens det nordamerikanske Arktis ligger i hardere, kaldere, mer utfordrende og isbelagte omgivelser, har Golfstrømmen gjort at de arktiske områdene i Norge og Russland er relativt isfrie og fremkommelige. Klimaforhold og avstander, så vel som et fravær av infrastruktur, gjør at det nordlige Alaska har forblitt en fjern villmark for mange.

Disse geografiske faktorene påvirker politisk oppmerksomhet mot regionen. Det samme gjør økonomiske og strategiske kalkulasjoner som følger av å ha ressurser og befolkning i området.

Maximum Arctic Sea Ice in 2016, highlighting the differences in climate between North Norway and Alaska Source: NASA.
Maximum Arctic Sea Ice in 2016, highlighting the differences in climate between North Norway and Alaska. (Source: NASA.) // Nivået for maksimal sjøis i Arktis i 2016 understreker klimaforskjellene mellom Nord-Norge og Alaska. (Kilde: NASA)

Sikkerhetsbekymringer

Det er ulike sikkerhetspolitiske dynamikker som foregår i amerikansk Arktis sammenlignet med europeisk Arktis når man betrakter det i et internasjonalt perspektiv. USA har grense mot Canada i nord; en viktig handelspartner, venn og alliert gjennom NATO. Begge land deltar i North American Aerospace Defend Command (NORAD), og Alaska er en viktig region i den sammenheng. Men det er ikke noen fremtredende sikkerhetsutfordringer i USAs nordområder.

På den andre siden av Nordpolen påvirkes Norges sikkerhetspolitikk av hva Russland gjør i regionen – og andre steder. Nord-Norge grenser mot Kolahalvøya, som er hjem for Russlands Nordflåte. Det gjør at Russland har vært og vil fortsette å være en konstant faktor i norsk utenrikspolitikk (selv om russisk militær aktivitet i nord ikke blir ansett for å være en direkte trussel for Norge).

Økt russisk militæraktivitet i Arktis kombinert med annekteringen av Krimhalvøya i 2014 har imidlertid bidratt til å endre sikkerhetssituasjonen i nord. Isfrie havner i europeisk Arktis gir Nordflåten tilgang til Atlanterhavet. I denne delen av Arktis representerer også Norge NATO i nordområdene. Norsk fastland og tilliggende havområder ligger fortsatt mellom disse to blokkene, noe som preger sikkerhetsdynamikkene som finner sted og gjør Nord-Norge viktig.

 

Arktiske øvelser og NATO

Denne måneden er Norge vertskap for militært personell og utstyr fra rundt 30 land under NATO-øvelsen Trident Juncture. Samtidig som øvelsen utfolder seg i de sørlige delene av Norge er også styrker fra US Marine Corps utstasjonert i Nord-Norge og øver sammen med det norske Forsvaret. I følge NRK skal 350 amerikanske soldater være stasjonert i Troms de neste fem årene. Selv om de ikke er en del av NATO-øvelsen, vil mange av de amerikanske soldatene som er utstasjonert i Norge på rotasjonsbasis få verdifull trening i norsk arktisk miljø.

Den amerikanske generalen Curtis M. Scaparrotti, kommandør for de amerikanske styrkene i Europa og i NATO kommenterte NATO-øvelsen i et intervju med TV2:

- Vi betrakter det som en viktig øvelse, helt kritisk. Det er ikke noe annet sted hvor vi kunne fått den øvelsesekspertisen som vi får fra Norge når vi jobber med styrkene deres her. Og vi håper at dere lærer litt av oss også, men det er dere som er eksperter på nordområdene og det er derfor vi har kommet hit.

Selv om det ikke nødvendigvis er noen direkte kobling mellom utstasjoneringen av amerikanske soldater i Norge og Trident Juncture, kan begge likevel ses delvis i lys av den økende strategiske viktigheten av Arktis og den geo-strategiske posisjonen Norge har i regionen.

I økende grad retter USA blikket mot Nord-Atlanteren, noe som blant annet vises gjennom marinesoldater og bidrag til Trident Juncture, eksempelvis det at hangarskipet USS Harry S. Truman er sendt til Norge under øvelsen. Det gjenstår mye før de amerikanske arktiske områdene blir tillagt samme strategiske viktighet.

Three American F/A-18 Hornet over Ørland Air Station during exercise Trident Juncture 2018 in Norway  Source: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret.
Three American F/A-18 Hornet over Ørland Air Station during exercise Trident Juncture 2018 in Norway. (Source: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret). // Tre amerikanske F/A-18  Hornet-fly over Ørlandet flyplass under øvelsen Trident Juncture 2018 i Norge. (Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret).

Lære fra ulikhetene?

I øyeblikket kan det se ut som om det å snakke om Arktis’ voksende geopolitiske betydning gir mer mening når man snakker om den europeiske delen av regionen. Mye av det som skjer på den økonomiske så vel som sikkerhetsfronten skjer her, og amerikansk nærvær i området har økt i den senere tid. Sett i lys av ulike virkeligheter i Arktis er det kanskje ikke så oppsiktsvekkende at amerikansk Arktis ikke blir prioritert.

Det betyr dog ikke at USA bør overse sine arktiske områder. Konsekvenser av klimaendringene vil før eller senere kunne gjøre at det nordamerikanske Arktis blir mer likt sitt europeiske motstykke. I mellomtiden kan USA lære et og annet fra Norges historie med hensyn til engasjement og interesse i Nordområdene.

 

Denne artikkelen er basert på et større forskningsprosjekt av Hilde-Gunn Bye som er tilgjengelig her.

Hilde-Gunn Bye, Bjørknes University College, Andreas Østhagen, Fridtjof Nansen Institute.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på engelsk og har blitt oversatt av HNNs Elisabeth Bergquist.