Canada har utvidet sitt krav på havbunnen ved Nordpolen

Kartet viser Canadas nye kontinentalsokkelkrav i Polhavet. (Skjermdump fra Tillegg til Canadas delvise innsending til Kontinentalsokkelkommisjonen angående dets kontinentalsokkel i Polhavet, 2022).

På tampen av 2022 gjorde Canada krav på et betraktelig større område av havbunnen i Arktis – og slik et nytt trekk i konkurransen med Russland og Danmark.

I desember lanserte Canada et kraftig utvidet krav på den arktiske havbunnen.

Med denne grensedragningen dobles overlappet med det danske og det russiske kravet til rundt 800.000 kvadratkilometer, skriver Marc Jacobsen, adjunkt ved det danske Forsvarsakademiet, i et innlegg i Alltinget.

Russland, Danmark (Grønland) og Canadas krav griper over i hverandre på Lomonosovryggen, en undersjøisk fjellkjede på tvers av Nordpolen. Den strekker seg fra den russiske øygruppa Novosibirskije Ostrova (utenfor Øst-Sibir) til Nord-Grønland og bøyer derfra av mot den canadiske Ellesmereøya.

– Med Canadas utvidede krav har alle tre landene nå inntatt svært offensive posisjoner i det forestående diplomatiske sjakkspillet rundt den endelige inndelinga av det enorme havbunnsområdet. Et parti sjakk som trolig varer ti år til – eller mer, påpeker Jacobsen.

Ottawa kom med sitt første delkrav i 2019, som nå altså ble supplert med et tillegg.

Oversikt over kyststatenes kontinentalsokkelkrav i Polhavet fra april 2021, før Canada fornyet sitt krav. (Illustrasjon: Durham University).

Langdrygt og forviklet

Canada har ikke fremmet et så stort krav tidligere for å unngå å provosere Russland. I lys av Ukraina-krigen og det forverrede forholdet mellom Vesten og Russland, har slik påpasselighet overfor Moskva blitt mindre viktig og canadierne har latt vitenskapen råde, ifølge Jacobsen.

Russland, som leverte sitt krav i 2001, står nå først i køa for behandling i FNs kontinentalsokkelkommisjon. Etter kommisjonens tidligere anbefaling, har det russiske kravet blitt revidert og underbygd med ytterligere data. Det ble også supplert med to tillegg i 2021.

I denne køa, som er verdensomspennende, er Danmark (med innsending av krav i 2014) nummer 76 og Canada nummer 84 i rekken. 

– Forventningen er at det vil ta henholdsvis et, ti og 14 år før de tre landene får behandlet sine krav, og når det endelig skjer er det ikke utenkelig at alle tre får grønt lys fra FN. Derfor er det allerede nå et sjakkspill, der landene posisjonerer seg overfor hverandre og gjør trekk mot å finne en diplomatisk løsning, skriver forskeren. 

I søken på havbunnens verdier

Betydelige deler av Polhavets bunn skal fordeles mellom de fem arktiske kyststatene, som også inkluderer Norge og USA. Konkret gjelder dette fastsetting av yttergrensene for deres kontinentalsokler – den undersjøiske forlengelsen av landmassen ut til de store havdypene.

Hvis en kyststat kan påvise at dens kontinentalsokkel strekker seg lenger ut enn dens eksklusive økonomisk sone (200 nautiske mil fra kysten), vil den få enerett til ressursene i og på sokkelens havbunn. Dette innebærer rett til forvaltning av mineraler, olje og gass og ulike organismer som lever i bunnen, men ikke av fisken som svømmer i havet.

Mineralforekomster på dyphavsbunnen er menneskehetens felles arv, og forvaltes av Den internasjonale havbunnsmyndigheten.

Slik er sonene utenfor kysten definert av FN. (Illustrasjon: Gunnar Sander og Audun Igesund, Norsk Polarinstitutt).

Slik er havets soner inndelt etter FNs havrettskonvensjon. (Illustrasjon: Gunnar Sander og Audun Igesund/Norsk Polarinstitutt)

Samsvar mellom liv og lære

Avgrensning av kontinentalsokler reguleres av FNs havrettskonvensjon – ‘havets grunnlov’. Kyststatene sender inn krav og dokumentasjon i form av geologisk materiale til behandling i kontinentalsokkelkommisjonen i New York. Den foretar strengt vitenskapelige vurderinger av materialet og legger fram sin anbefaling til kyststaten, som deretter kan foreta endelig avgrensning. 

Ved overlappende krav skal involverte land drøfte seg fram til en løsning, men slike forhandlinger kan først finne sted etter at kommisjonen har kommet med sin tilråding.

Trass i krig og dårlige relasjoner har det foregått konsultasjoner med Russland under utarbeidelsen av det nye canadiske kravet. Likeledes har Canada vært i kontakt med Danmark og USA. Dette viser at landene informerer hverandre som før – og etterlever egne prinsipper fra Ilulissat-erklæringen av 2008 om at vitenskapelige data og folkerett skal være førende for framtidig inndeling, bemerker Jacobsen.

I denne erklæringen uttrykker alle de fem arktiske kyststatene spesifikt forpliktelse til havrettskonvensjonen og løsning av mulige overlappende krav i ordnede former.   

Kanskje kan canadierne, danskene og russerne hente inspirasjon i Norge og Russlands delelinjeavtale for Barentshavet og Polhavet fra 2010, foreslår forskeren. 

Norge på ny i farta, USA bakpå

Norges krav ble ferdigbehandlet av Kontinentalsokkelkommisjonen i 2009, men landet er nå i gang med ny kartlegging av en utvidet sokkel i nord.

På plakaten i år er et forskningstokt sammen med tyske forskere ved Gakkelryggen, som strekker seg fra Nord-Grønland i vest til Laptevhavet i øst (nord for Sibir).

Danmarks krav om yttergrense nord for Færøyene fra 2009 er også ferdigbehandlet, men grensedragningen ved Grønland er altså til behandling.

Kongressen i USA har fortsatt ikke ratifisert havrettskonvensjonen, som ble åpnet for undertegnelse i 1982 og trådte i kraft i 1994. I det canadiske tilleggskravet framgår det også at Canada og USA har overlappende kontinentalsokler, men uten å være part i konvensjonen kan ikke amerikanerne melde inn noen krav. 

LES OGSÅ:

Nøkkelord