Kronikk: Biden i nord

Joe Biden, Svein Vigeland Rottem og Andreas Østhagen. (Foto: Gage Skidmore /Trine Jonassen, High North News)
Arktis er likevel et område som berører veldig mange tema i verdenspolitikken. Indirekte og direkte vil dermed USAs nye presiden, Joe Biden se mot nord, mener Svein Vigeland Rottem og Andreas Østhagen. (Foto: Gage Skidmore / Trine Jonassen, High North News)
Det var mange som trakk et lettelsens sukk da valgresultatet i USA ble klart i helgen. En valgkamp som har minnet mer om et sirkus er endelig over. Det nærliggende spørsmålet er selvfølgelig: Hva nå?

Den nye administrasjonens førsteprioritet vil være håndteringen av koronapandemien. Hvordan begrense smitten samtidig som økonomien kommer opp fra knestående? I sin seierstale til det amerikanske folk understreket også den kommende presidenten nødvendigheten av å samle folket.

Innenrikspolitiske forhold vil være øverst på dagsorden.

Internasjonale problemstillinger vil ikke ha førsteprioritet, men de må likevel håndteres. Listen er lang: Forholdet til Kina og Russland, revitalisering av relasjonen til EU, klimakrisen, forhandlinger om en ny Iranavtale og selvfølgelig også internasjonalt samarbeid om hvordan håndtere koronaviruset.

Arktis vil ikke stå øverst på listen. Arktis er likevel et område som berører veldig mange tema i verdenspolitikken. Indirekte og direkte vil dermed Biden se mot nord.

Men i nord er det få steder i verden hvor avstanden mellom hva som faktisk skjer og hva man blir fortalt skjer er større. Spesielt i amerikansk media blir vi fortalt at regionen står på terskelen til storkrig, et ressurskappløp er allerede i gang, og om kort tid vil de nordlige sjøruter utkonkurrere Suez- og Panamakanalen.

Disse beskrivelsene er langt unna vår virkelighet. I Arktis er det i all hovedsak nokså gemyttlig. Til tross for at man bør ha en nokså sober tilnærming til tingenes tilstand i nord, er det likevel flere reelle problemstillinger som må håndteres og hvor USAs håndteringen av dem har stor betydning.

Det er særlige tre felt som fortjener oppmerksomhet: sikkerhetspolitiske spenninger, framtiden til det arktiske samarbeidet og klimakrisen.

Stormaktspolitikk

Vi må tilbake til den kalde krigen for å se et like anspent forhold mellom Russland og USA. Til tross for at Trump og Putin tilsynelatende har hatt en form for respekt for hverandre, har et mer framoverlent Russland i Arktis og en hissig retorikk fra den amerikanske administrasjonen skyggelagt regionen.

Kina som en selvdefinert nær-arktisk stat retter også blikket nordover, slik som landet har rettet blikket mot verden for øvrig. Det bør ikke komme som en overraskelse på noen at en gryende supermakt ønsker å være til stede i regioner som er av økende betydning. Det er lite som tyder på at President Biden vil føre en mer vennligsinnet politikk mot disse to sentrale globale aktørene. USAs kinapolitikk ligger fast og det er tverrpolitisk enighet om at man ikke skal behandle landet med silkehansker.

Vi må tilbake til den kalde krigen for å se et like anspent forhold mellom Russland og USA.

Biden vil på enkelte områder også føre en tøffere linje mot Kina i for eksempel menneskerettighetsspørsmål og Kinas opptreden i Hongkong.

Putin og Biden er heller ikke perlevenner. En styrking av det transatlantiske samarbeidet som Biden legger opp til, er heller ikke Russlands interesse. Lite tyder dermed på at de stormakts- og symbolpolitiske spenningene i nord vil dempe seg med det første.

Vi kan forvente at USA forsetter å kalle en spade for en spade og ønsker å utfordre Russland og Kinas handlinger i nord – i hvert fall retorisk.

Internasjonalt samarbeid

Det internasjonale samarbeidet (og da særlig innenfor for forskning) har gått ufortrødent videre også under Trumps tid som president. Det har vært gnisninger og tøffere retorikk, men det daglige arbeidet i for eksempel Arktisk råd har i begrenset grad lidd de siste fire årene. Samtidig har det vært vanskelig å styrke samarbeidet.

Medlemsstatene i Arktisk råd klarte ved siste ministermøte ikke å bli enige om en felleserklæring og arbeidet med å etablere en tydeligere visjon for samarbeidet har heller ikke båret frukter. Mye tyder på at de fleste har sittet stille i båten. Ting har bare gått sin vante gang.

Med en Biden-administrasjon kan vi nok ikke vente oss at samarbeidet i Arktisk råd vil klatre høyt på den utenrikspolitiske dagsorden, men USA vil nok ikke se det som formålstjenlig å stikke kjeppene i hjulene for hva som anses som en nokså «ufarlige» samarbeidsarena med Russland.

Klimaendringer

Harris og Biden var tidlig ute med å proklamere at USA skal gjeninntre i Parisavtalen. Her må den nye administrasjonen levere, og det vil også få konsekvenser for samarbeidet i Arktis. Arbeidet med kortlevde klimadrivere har vært et av de mest vellykkede initiativene iverksatt i rammen av Arktisk råd de seneste år.

Les også:

En videreføring og styrking av dette arbeidet er en lavt hengende frukt for den kommende Biden-administrasjonen.

Det å vise at man er pådriver i klimasamarbeidet i en symbolsk viktig region, kan gi god politisk valuta både innenrikspolitisk og i internasjonalt samarbeid. Det er også en fordel at USA vil møte lite motstand i arbeidet med å styrke Arktisk råd – som av alle de arktiske statene blir ansett som det viktigste forumet for samarbeid.

Lite tyder på at Russland ønsker å sette sikkerhetspolitikk på dagsorden her, og arbeidet med å kartlegge og til en viss grad møte klimaendringene i Arktis vil kunne foregå delvis i skyggen av en geopolitisk anstrengt tid. De arktiske statene har fellesinteresser i å bevare det slik. 

Hva så, Norge?

Med en ny president i Det hvite hus har Norge en anledning til å sette noe av dagsorden for USA, i nordområdene. Spørsmålet er i hvor stor grad USA, og spesielt USAs forsvarsdepartement (Pentagon), vil engasjere seg i våre nordområder. Under Trump så vi en økt tilstedeværelse av amerikanske styrker i Nord-Norge og Barentshavet.

Vil Biden ønske å nedtone dette nærværet eller – som Norge ønsker – å fortsette å ta en aktiv rolle i våre sikkerhetspolitiske spørsmål? Et aktivt USA er sentralt for norsk balansepolitikk i nord, men vi er også avhengige av at USA forstår nyansene i vårt forhold til Russland.

Her kan Norge banke på dører og hjelpe en ny administrasjon å forstå både behov og kompleksiteter.

Utover rene sikkerhetspolitiske hensyn, vil en ny giv i Washington DC også kunne anspore det regionale samarbeidet i Arktis. Her bør Norge kjenne sin besøkelsestid. Russland tar over formannskapet i Arktisk råd til våren, og om to år er det Norges tur.

En styrking av arktisk samarbeid og økt oppbygging av kompetanse om Arktisk råds muligheter og begrensninger i norsk forvaltning og politikk vil kunne gjøre Norge enda mer synlig i vårt «viktigste strategiske satsningsområde».

Det meste i verden er ikke i nord, men i en global virkelighet hvor avstand er relativt og det meste henger sammen, vil også den nye administrasjonen påvirke retningen det utviklingen i Arktis vil ta. Vi kan håpe til det bedre. Det meste vil nok likevel være likt.

Nordflåten vil fortsatt være viktig for Russland, Kina vil fortsatt ha internasjonale ambisjoner og klimasamarbeidet vil være krevende. Arktisk samarbeid vil måtte forholde seg til dette.

Nøkkelord