Arktis og de gode hjelperne 

Fra åpningen av Arctic Frontiers i Tromsø. Klimaekspert Mat Collins, utenriksminister Ine Eriksen Søreide, debattleder Stephhen Sackur, minister for utviklingssamarbeid- og handel i Finland Ville Skinnari, analytiker Bobo Lo og direktør for amerikanske Wilson Center Mike Sfraga. Foto: Alberto Grohovaz / Arctic Frontiers 2020
Tromsø: De arktiske dilemmaene sto i kø da Arctic Frontiers åpnet i Tromsø mandag. Allerede i åpningspanalet møtte vi en australsk «ekspert» som mener vi som bor i nord trenger hjelp til å styre oss selv. I tillegg til en norsk utenriksminister som skal samarbeide med en amerikansk president som fornekter fakta. 

Det siste er ikke uten betydning på en konferanse som i år har valgt «The Power of Knowledge» som hovedtema. 

Arctic Frontiers, Norges største nordområdekonferanse, fikk dermed en solid start når de arktiske paradoksene ble synliggjort allerede i åpningspanelet. 

Kunnskapsmangel 

Jeg reiser ofte rundt i verden og møter politikere og «eksperter» med en særlig forkjærlighet for Arktis. Debattene preges for en stor del av kunnskapsmangel. Arktis sett utenfra er noe fjernt, noe uberørt, noe eksotisk. 

For oss som bor her er bildet ganske så motsatt. Arktis er nært, befolket og regulert nesten ned til minste detalj. Åtte selvstendige stater, med en rekke internasjonale samarbeidskonstellasjoner, som for eksempel Arktisk Råd, Barentssamarbeidet og Havretten.  

Eller som utenriksminister Ina Eriksen Søreide sa det i sin innledning: 

- For Norge er ikke Arktis et fjerntliggende område. 

Heller ikke for Russland, som ikke var til stede under åpningen, er Arktis noe fjernt. De russiske nordområdene industrialiseres i høyt tempo. Nye seilingsruter åpnes, og militariseringen øker.  

For USA, under det nåværende regimet, er Alaska et ressursmekka, som skal åpnes for storstilt olje- og gassaktivitet. 

Ekspertene som omgir oss 

Arktis har mange fellestrekk, og mange ulikheter. Et av fellestrekkene er det internasjonale synet på oss som bor her som et fjerntliggende, litt hjelpeløst folkeslag, som ikke vet vårt eget beste. Et annet og mer alvorlig fellestrekk er at klimaendringene først og hardest rammer Arktis. 

- Jo mer man varmer, jo mer smelter det, var budskapet fra klimaeksperten Mat Colins. 

Og det er her, gjennom dette enkle budskapet fra klimaeksperten, at verden iler til med overnasjonale løsninger av den typen den australske «eksperten» Bobo Lo konfronterte vår egen utenriksminister, og den finske handelsministeren Ville Skarre, med. 

Det må nye mekanismer til, mener Lo, i kombinasjon med nye internasjonale overenskomster. Intet mindre enn en ny arktisk traktat, konkluderte Bobo Lo, og begrunnet behovet først og fremst med klimaendringene. 

Nå finnes det svært lite å lære av Australias klimapolitikk. Landet er en av verdens absolutte klimaversting, og styres for en stor del av politikere som fornekter klimakrisen. 

Men om Lo kanskje går noe lenger enn andre, er han langt fra alene om å kreve overnasjonal styring av de arktiske statene. 

Skrivebordsteori 

Det er ingen tvil om at klimautfordringene må løses internasjonalt. En reduksjon av klimautslippene i Australia ville for eksempel ha stor betydning for issmeltingen i Arktis, men ingen ville i ramme alvor tro at det var mulig å styre den politiske utviklingen i Australia gjennom overnasjonalitet. 

Å endre eller reforhandle de avtaler som allerede eksisterer er snarere en av de største truslene mot en stabil utvikling i Arktis. I alle fall så lenge Donald Trump er president i USA, og har som lidenskap å rive i stykker internasjonale overenskomster, snarere enn å etablere nye. 

Dette er den virkeligheten ikke minst de nordiske landene manøvrer i, og grunnen til at utenriksminister Ine Eriksen Søreide mot slutten av debatten stilte følgende retoriske spørsmål: 

- Hva er sjansen for at vi skulle få til noe som er bedre enn det er i dag? 

Svaret er at i dagens politiske klima har slike forslag knapt nok noen akademisk interesse. Det er skrivebordsteori uten forankring i den arktiske virkelighet. 

Men det er like fullt en virkelighet vi må forholde oss til fordi vi stadig oftere konfronteres med den. 

Som Askeladden er vi konstant omgitt av gode hjelpere, men vi må selv fortelle hva vi trenger hjelp til.  

Nøkkelord

Newsletter

Stay on top, click here for our weekly newsletter: