Arne O. Holm mener Amerikanske stridsvogner på Svalbard er et usedvanlig dårlig forslag

Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Med ujevne mellomrom tas det til ordet for økt militær aktivitet på Svalbard. Nå er det Donald Trumps appetitt på Grønland som har fått debatten til å blusse opp igjen.

Å ønske seg mer av Trumps militære styrker på Svalbard i en periode hvor den samme presidenten gjentatt ganger har truet med å overta deler av Kongeriket Danmark med makt, er en slutning som i seg selv støter på en del logiske utfordringer.

I polartåka

Mer om det siden.

Et krav om økt militarisering på Svalbard har lenge vært innhyllet i ei slags polartåke. Fra politisk hold er kravet reist uten at noen har tatt seg bryet med å definere eller forklare hva det faktisk innebærer.

For et drøyt år siden spurte Svalbardposten de politiske partiene på Stortinget hva de mente om økt militær tilstedeværelse, noe de fleste åpnet for. 

− Hvis det skulle bli nødvendig med hyppigere eller større militær tilstedeværelse, må norske myndigheter være klare til å iverksette det. Svalbard er, som resten av Norge, en del av Natos ansvarsområde, og er ikke demilitarisert, svarte Høyres Ine Eriksen Søreide, leder av Stortingets Utenriks- og forsvarskomite, og la til:

− Dette vil være situasjonsavhengig, og derfor ikke noe det fremmes forslag om fra Stortingets side. Som med all annen militær beredskap i Norge, er det Forsvaret og regjeringen som gjør vurderinger av behovet.

Arbeiderpartiet, ved stortingsrepresentant Nils-Ole Foshaug, ville ikke utelukke mer militær tilstedeværelse, men at det ikke var et mål i seg selv.

Venstres Guri Melby gikk hakket lengre og var «åpen for økt militær tilstedeværelse», mens FrPs Morten Wold var noe mer forsiktig og understreket viktigheten «at norske overvåkingsfly og fartøy patruljerer for å håndheve norsk suverenitet».

Motstemmer

Senterpartiets Bengt Fasteraune understreket at situasjonen må følges nøye, og at økt militarisering kunne komme som et resultat av press mot sikkerhet og suverenitet.

I den grad det fantes motstemmer, kom de fra SV og den uavhengige stortingsrepresentanten Christian Tybring Gjedde.

KrFs Dag-Inge Ulstein, som også var saksordfører for den siste stortingsmeldingen om Svalbard, uttalte allerede den gangen at norsk suverenitet på Svalbard må håndheves «med militære virkemidler».

Problemet med å forstå rekkevidden av disse synspunktene var at ingen definerte hva «militær aktivitet» i praksis innebærer. De balanserte alle på kanten av en Svalbardtraktat som forsiktig sagt kompliserer spørsmålet.

Traktaten, hvor Norge ifølge artikkel 9, forplikter seg til ikke å «oprette eller tillate oprettet nogen flåtebasis i de egner som er nevnt i artikkel 1 eller anlegge nogen befestning i de nevnte egner som aldri må nyttes i krigsøiemed». 

Den alminnelige tolkningen av dette forhindrer ikke at Svalbard inngår som en del av Natos forsvarsområder, og betyr heller ikke at Svalbard er en demilitarisert sone.

I mangelen på å gi begrepet «militarisering» et innhold, er det at KrFs leder, Dag-Inge Ulstein, nå kommer oss til unnsetning.

I et intervju med Dagens Næringsliv forleden, tar Ulstein til ordet for å forhåndslagre våpen på Svalbard. Også amerikanske våpen, som stridsvogner, artilleri og kjøretøy. Før han til slutt vil avholde flere øvelser med Nato-allierte.

Begrenset utsikt

Hvorvidt det siste skal foregå på øyene som til sammen utgjør Svalbard, eller i hav- og luftområdene rundt, sier han ingen ting om. Hvis dette ikke innebærer øvelser på øygruppa, er min påstand at det knapt er tid og rom for flere vestlige militære øvelser i Arktis enn de som allerede foregår der. 

Det finnes rett og slett ikke ledige dager.

At en politiker med utsikt fra et stortingskontor i Oslo ikke får det med seg, betyr ikke at øvelsene ikke foregår. Det betyr bare at utsikten begrenses av et politisk markeringsbehov.

Om ikke Ulstein ser at hans konkretisering av en militarisering av Svalbard utfordrer Svalbardtraktatens artikkel 9, bør han i det minste være åpen for å forstå hvordan dette vil bli tolket av Russland.

Russisk forståelse er selvfølgelig ikke avgjørende for hvordan Norge og USA skal operere på Svalbard, men det er heller ikke uten betydning. Den norske suverenitetsutøvelsen på Svalbard, etter en traktat så gammel at den har overlevd de fleste internasjonale avtaler, ligger nettopp i evnen til å manøvrere klokt i et internasjonalt, urolig landskap.

Derfor har det også vært mulig å arrangere møter i regi av Natos parlamentarikere i Longyearbyen. Kystvakten seiler uhindret, fregatter har lagt til kai og luftforsvaret både lander på og flyr i området. 

Lavspenning

I sum handler det mer om hva som sikrer lavspenning på Svalbard, enn om hva som er lovlig.

Russland har protestert underveis, men ikke på en måte som utfordrer norsk suverenitet.

Når Dag-Inge Ulstein nå vil ha utplassert de samme amerikanske styrker på Svalbard som Trump lenge truet med å sette inn mot Grønland og Danmark, er det ikke bare en logisk brist. Det er også et åpenbart brudd med en så langt vellykket norsk Svalbardpolitikk.

Med i bildet hører også at Russland aktivt forsøker å mobilisere BRICS-landene, en samling av fremvoksende økonomier, i den russiske bosetningen i Barentsburg. I tillegg til Russland, har fem av disse landene, Kina, India, Sør-Afrika, Egypt og Saudi-Arabia undertegnet Svalbardtraktaten.

KrF-lederen er foreløpig ganske alene om sitt krav om utplassering av styrker og våpen på Svalbard.

De fleste andre holder fast i at slike forslag må rammes inn i en større forståelse av den sikkerhetspolitiske situasjonen i Arktis.

Og at spørsmålet om Svalbards sikkerhet i høy grad også handler om å holde fast i Longyearbyen som et trygt og robust familiesamfunn. Her står utfordringene i kø.

Også det som et resultat av politiske feilslutninger.