Forsvarsekspert: - Svalbard er vår største utfordring

Rolf Tamnes, professor ved Institutt for forsvarsstudier, ble høsten 2014 oppnevnt av forsvarsminister Ine Eriksen Søreide til å lede Ekspertgruppen for Forsvaret i Norge. (Foto: Hege Eilertsen)
- Det er bare en større potensiell utfordring i nordområdene, og det er Svalbard, sier professor Rolf Tamnes ved Institutt for forsvarsstudier. Han utelukker ikke at Russland igjen kan komme til å skape avisoverskrifter a la de i vår, da det ble påstått at russiske spesialstyrker mellomlandet på flyplassen i Longyearbyen.


- Det er bare en større potensiell utfordring i nordområdene, og det er Svalbard, sier professor Rolf Tamnes ved Institutt for forsvarsstudier. Han utelukker ikke at Russland igjen kan komme til å skape avisoverskrifter a la de i vår, da det ble påstått at russiske spesialstyrker mellomlandet på flyplassen i Longyearbyen.

Rolf Tamnes, professoren som ledet arbeidet i Ekspertgruppen for Forsvaret i Norge, sier det er få lokale kilder til konflikt i nordområdene.

- Noen påstår at issmelting, med den økte tilgjengeligheten den vil føre til, vil kunne utløse en militær konfrontasjon om petroleumsressurser og så videre. Men det har lite med virkeligheten å gjøre. Det eneste den aktiviteten knytter problemer til, det er økte problemer knyttet til samfunnssikkerhet, sier Tamnes.


Suverenitet - men begrenset myndighetsutøvelse

Han mener det i realiteten bare er en større potensiell utfordring i nordområdene som har en lokal kilde til konflikt.

- Og den har vært der i lange tider, og det er Svalbard, sier han.

Svalbardtraktaten av 1920 gir Norge suverenitet over Svalbard. Men traktaten begrenser også norsk myndighetsutøvelse, fordi det er lagt opp til likebehandling av alle signatarmakters borgere og selskaper. Totalt har 44 land sluttet seg til Svalbardtraktaten


Ulike tolkninger av traktaten


I Svalbardtraktatens artikkel 9 fastslås det dessuten at øygruppen ikke skal brukes til militære formål.

- Det er begrensninger som ligger i traktaten. I tillegg er det uenigheter om fortolkningen av traktatens myndighetsområde, sier han.

Sett fra Norges ståsted gjelder traktaten og dermed likebehandlingsprinsippet bare selve øyene og sjøterritoriet ut til 12 nautiske mil.

En rekke andre stater har markert et annet standpunkt. Russland og Storbritannia er to av statene som mener traktaten også gjelder utenfor 12 nautiske mil, og at likebehandlingsprinsippet må gjelde også der.

- Selv om det er ulike folkerettslige oppfatninger om dette, er det i praksis Russland som utgjør problemet og utfordringen, på grunn av naboskapet og det konfliktpotensialet som generelt ligger i situasjonen i nord, sier professoren.


Satte Norge i forlegenhet

Utfordringene er mange, og jevnlig oppstår det friksjoner, sier han:

- Akkurat nå har vi i noen år hatt et ganske godt klima i det bilaterale forholdet. Men ser vi dette over tiår, er det tydelige svingninger. I vår for eksempel, ble Norge bragt i forlegenhet da det i russiske medier ble påstått at russiske spesialstyrker hadde mellomlandet på flyplassen på Svalbard på vei til isbasen Borneo, på polpunktet, hvor russerne også drev militær trening.

- Hvis påstandene er riktige, kan det være en utfordring i forhold til artikkel 9 i traktaten, sier han.

- Hendelsen i vår er en illustrasjon på hvordan aktører på russisk side bidrar til å skape problemer. 


Kan eskalere i en tilspisset situasjon

Et annet eksempel, sier han, var jakten på den russiske tråleren «Elektron» som i oktober 2005 stakk av fra den norske Kystvakten med to norske fiskeriinspektører om bord. (Les mer om hendelsen i høyre marg.) Den gang var det fiskerier i vernesonen - og uenighet om forvaltning og håndheving som skapte problemer. Slike situasjoner kan igjen oppstå når vi minst venter det, sier professoren. 

- Skulle det skje i en mer tilspisset situasjon, mellom Russland og vestmaktene, kan man også se for seg at en episode knyttet til vernesonen kan eskalere, mener han.

I mai ble det fremlagt en ny svalbardmelding.

- Denne gir en god oversikt over Svalbards situasjon generelt, men som alle slike stortingsmeldinger – både denne og tidligere – går den ikke inn på følsomme utenrikspolitiske spørsmål, kommenterer han.

- Svalbard er en vedvarende utfordring, sier Tamnes.

Kan ramme Norge 

- Vi har sett en utvikling i russisk politikk og militærmakt - som har konsekvenser for Norge. Det er en tydeligere asymetri mellom liten og stor makt, og mye større sannsynlighet for at varslingstiden blir kort.

- Russland satser veldig sterkt på langtrekkende presisjonsvåpen. Det gir dem en bedre kapasitet til å ramme eller slå ut norske baser, og også til å gjøre det vanskeligere å bringe frem forsterkninger til Norge. I tillegg til dette kommer utfordringer knyttet til cyber spesialstyrker – som vi har sett brukt i Ukraina. Dette kan rote det til i gråsonen mellom krig og fred, og i verste fall sette oss sjakk matt. Det er den virkeligheten man har å forholde seg til i operativ planlegging. Da må man ha et øye til det som kan være «worst case», sier professoren.

I sum mener han Norge forvalter naboskapet med Russland på en langt bedre måte enn de aller fleste andre med naboflater til landet.

- Norsk politikk er bygd på fasthet, men også en lavmælt tilnærming som gjør at det ikke fremstår provoserende. Dette er en viktig del av det store bildet i nord, sier Tamnes.


- Ikke klokt å provosere

Da han for kort tid siden besøkte Nord universitet i Bodø, i forbindelse med et kurs i internasjonal politikk, trakk han også frem at det i norsk politikk er et annet stabiliserende element. Nemlig «balansepolitikken», hvor man på den ene siden baserer seg på et sterkt forsvar basert på norsk og alliert innsats - for å sette grenser og avskrekke – mens det på den annen side, fordi man er "dømt" til å samarbeide med naboen i øst, ikke er klokt å provosere en stormakt i naboskapet.

- Dette understreker behovet for samarbeid og brobygging. Det er mange samarbeidsflater i nord, og dette universitetet er en av dem.





Les også:

Her er filmen som avslører russisk militærøvelse på Nordpolen

The New North: – De tillitsskapende arenaene er borte

- Misforståelser kan lede til en eskalering som er vanskelig å stoppe

Fakta om Svalbardtraktaten:

Svalbardtraktaten ble underskrevet i Paris 9. februar 1920. Traktaten gir Norge suverenitet over Svalbard, men sikrer samtidig signatarmaktene visse rettigheter.

Grunnprinsippene i den internasjonale avtalen:

Svalbard en del av Norge

Traktaten slår fast Norges fulle og uinnskrenkede høyhetsrett over Svalbard. Svalbard er en del av Kongeriket Norge, og det er Norge som vedtar og håndhever lovene som gjelder på øygruppen. Traktaten fastsetter likevel noen begrensninger for norsk suverenitetsutøvelse. Gjennom lovgivning og administrasjon må norske myndigheter passe på at disse vilkårene blir respektert.

Ikke-diskriminering

Borgere og selskaper fra alle traktatland har lik rett til adgang og opphold på Svalbard. De skal kunne drive fiske, fangst og all slags maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på like vilkår. All virksomhet er underlagt lovgivningen som norske myndigheter vedtar, men ingen kan behandles forskjellig på bakgrunn av nasjonalitet.

Beskatning

Artikkel 8 bestemmer at skattene, gebyrene og avgiftene som kreves bare skal komme Svalbard til gode.

Militære begrensninger

Etter artikkel 9 er Norge forpliktet til å sørge for at det ikke blir opprettet festninger og flåtebaser. Svalbard må ikke benyttes i krigsøyemed. Norsk militært nærvær på Svalbard blir holdt på et meget lavt nivå - i hovedsak ved kystvaktens oppsyn. Utenlandsk militær virksomhet er uønsket.

Miljøvern

Traktaten pålegger Norge også et ansvar for å ta vare på Svalbards naturmiljø.

Traktatpartene:

Til sammen 44 land er registrert som parter til Svalbardtraktaten: Afghanistan, Albania, Argentina, Australia, Belgia, Bulgaria, Canada, Chile, Danmark, Den dominikanske republikk, Egypt, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, India, Island, Italia, Japan, Kina, Latvia, Litauen, Monaco, Nederland, New Zealand, Nord-Korea, Norge, Polen, Portugal, Romania, Russland, Saudi- Arabia, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Sør-Afrika, Sør-Korea, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, USA, Venezuela og Østerrike.

(Kilde: Snl.no)


Jakten på «Elektron»

«Elektron» er den russiske tråleren som 17. oktober 2005 stakk av fra den norske Kystvakten med to norske fiskeriinspektører ombord. Tråleren ble oppbrakt av kystvaktskipet «Tromsø» lørdag 15. oktober i Hopen, helt øst i vernesonen. Kystvakten skal angivelig ha oppdaget grove brudd på norske fiskeribestemmelser.

Flere norske kystvaktskip tok etterhvert opp jakten på «Elektron». Tre marinejegere fra Marinejegerkommandoen ble fløyet ut til KV «Tromsø», i tillegg til at personell fra samme avdeling embarkerte KV «Harstad». En gruppe norske elitesoldater var på vei ut for å borde den russiske tråleren, men dette ble avblåst da helikopteret brukte for mye drivstoff, og ikke kunne rekke frem til skipet. I tillegg skal KV «Svalbard» visstnok ha hatt problemer med å låre lettbåt i de høye bølgene – noe som ble utslagsgivende. Det ble også kjent i ettertid at Kystvaktskipet KV «Tromsø» hadde planlagt å avfyre en såkalt «kald» granat rettet mot skipssiden til «Elektron» under flukten i Barentshavet, men at kanonen til KV «Tromsø» klikket. Dette var fordi kilen, en sentral del i kanonen, var montert feil vei.

I løpet av natt til 19. oktober tok «Elektron» seg inn i russisk farvann. De norske kystvaktskipene ble liggende og avvente ved grensen, men fikk senere tillatelse til å gå inn i russisk farvann for å få inspektørene overlevert.

På morgenen 20. oktober ble inspektørene overført fra «Elektron» til et russisk marinefartøy.

(Kilde: Wikipedia)

Nøkkelord