Den russiske protestkunsten

Kunstnerisk brodd mot krigspropaganda og det autoritære. Kontakt på krigskritisk grunnlag framfor frysing av all dialog over grensa. Dette er viktige grep mot Russlands regime, mener russiske Evgenij Goman i Kirkenes.

– Vi må holde kontakten med russere, særlig uavhengige kunstnere. Hvis de avskjæres fra omverdenen, blir de overlatt til propaganda og depresjon. Det vil bidra til Putins prosjekt om å få kontroll over russernes hoder, sier Evgenij Goman fra Murmansk i Nordvest-Russland.  

Goman har lang fartstid innenfor grensekryssende kultursamarbeid i Barentsregionen, og er tidligere kulturminister i Murmansk oblast (fylke). På nyåret flyttet han til Kirkenes med familien for å arbeide videre på det internasjonale kulturfeltet som produsent i Pikene på Broen. En måned senere gikk hjemlandet til krig mot Ukraina.

Samtidig som Kirkenes er hans nye base, har Goman et frittstående teater i hjembyen som han fortsatt tar sjansen på å reise tilbake til. Der er han, som regissør og teaterdirektør, og medarbeiderne i gang med kunstnerisk protestarbeid.

I Pikene på Broen, et kollektiv av kuratorer og produsenter, jobber han også med å ivareta samspill med frittstående kunst- og kulturaktører i Russland og i nye russiske eksilmiljøer.

Lys i dystert mørke

– Kunsten er ingen pistol, den gir ingen umiddelbar stor virkning. Men den bearbeider minner, holdninger og meninger på lengre sikt, sier Evgenij Goman. (Foto: Arktisk teater)

Rekke ut ei hånd

Et viktig utgangspunkt for kontakten Goman tar til orde for er at den innledes med et tydelig standpunkt mot krigen.

Slik kan man utfordre bildet som tegnes av «spesialoperasjonen i Ukraina» fra russiske myndigheters side, og knytte forbindelser med krigsmotstandere som trenger oppbakking.

–  Vi bør se aktivt etter russere som er imot krigen, og bruke kreative måter å kommunisere med dem på. Og da formidle til dem at vi støtter dem, at de ikke er alene – og at vi forstår at de er for fred og demokrati, men har vanskelige kår for å ytre dette, sier han og fortsetter:

– Jeg kjenner mange som blir trakassert av politiet. Russland er en politistat nå. Man vet aldri hva som kan skje med en. Det er en russisk rulett – et spill som avhenger av enkeltpersoner i politiet og FSB, den russiske føderale sikkerhetstjenesten.

Mulighetsrom

En hybrid kvartirnik samler kunstnere i fysiske rom i Kirkenes, Murmansk og ulike eksilland gjennom en digital bro. (Foto: Astrid Fadnes/Pikene på Broen)

Idéspredning og fellesskap

En av måtene som Pikene på Broen fortsetter samarbeid med russiske kunstnere på, er gjennom kvartirnik – et revitalisert konsept fra sovjettida.

Navnet kommer av det russiske ordet for leilighet, kvartira. Den gang samlet ulike musikere seg i private leiligheter for konserter og samtaler som ikke var tillatt på offentlige scener.

I Pikene på Broens moderne form er kvartirnik hybrid – og gjennomføres gjennom en digital bro mellom fysiske rom i Kirkenes og Murmansk, samt andre steder der eksilrussere befinner seg.

Et sentralt tema på samlingene i vår og på forsommeren har vært hvordan kunsten kan være verktøy for protest.

– De ville gjøre noe, men visste ikke konkret hva. Gjennom dialog og erfaringsdeling, fant russiske kunstnere inspirasjon og kraft til å yte motstand. Folk begynte å protestere anonymt, sier Goman og fortsetter:

– Dette er noe vi kan gjøre: Bringe folk sammen for deling av ideer til hvordan man kan protestere. Det gir en styrkende fellesskapsfølelse. I tillegg er det lettere å sikre anonymiteten hvis man er en av mange som sprer protestbudskap under samme «fane» i ulike kanaler, for eksempel gjennom organisasjonskontoer uten navngitte avsendere.

Tynget til «døden»

Teksten til den «døde» henspiller på russiske styrkers krigssymbol «Z», og den militære koden «cargo 200» for transport av lik fra slagmarken. (Foto: De dødes parti).

Gravalvorlig kritikk

Goman gir oss et eksempel på idéspredning av protestkunst fra «de dødes» rekker.

– Vi inviterte noen i De dødes parti, en kunstnerisk protestgruppe fra St. Petersburg, til å snakke på kvartirnik om deres filosofi og hva de gjør. Medlemmene kler seg ut som døde mennesker og formidler budskap på plakater, i opposisjon til maktpartiet Forent Russland – landets største parti og plattform for Putin. De dødes parti sier «Bli med oss. Vi er de mest tallrike», og framholder at døden er bedre enn russisk politikk.

Gruppens medlemmer spiller med andre ord på et provokativt bilde av døden, med elementer av sarkasme, ironi og absurditet, for å kjempe mot regimet.

Etter Russlands invasjon av Ukraina, har de blant annet publisert et bilde av liket til en due og en plakat med teksten «De døde fører ikke krig», forteller Goman.

– Få dager etter kvartirnik-samlingen dukket det opp en ny representant for «partiet» i Murmansk. Inspirert av gruppens protestmetode, publiserte vedkommende anonymt et bilde av seg selv utkledt som et lik med en plakat der det står «Nei til krig», «Нет войне» på russisk.

– Mange i denne gruppen har nå flyktet fra Russland fordi det er så vanskelig å være anonym, selv med deres masker. Men nye kommer altså til, sier Goman.

Et forsiktig anslag er at minst 300.000 russere har forlatt hjemlandet etter invasjonen av Ukraina, ifølge den ideelle organisasjonen OK Russians.

Egentlig skriker de. Men de kan ikke gjøre det åpenlyst med en politimann etter seg.

Evgenij Goman, produsent i Pikene på Broen, samt regissør og teaterdirektør ved Arktisk teater i Murmansk

Fryktvelde

Goman merker at redselen for represalier vokser blant gjenværende krigskritikere. For innvendinger mot krigen slås hardt ned på av russiske myndigheter. 

Russere risikerer store bøter og opptil 15 års fengselsstraff for å spre «desinformasjon» om hva det russiske militæret foretar seg i Ukraina, inkludert å omtale det som en krig – og ikke «en spesiell militæroperasjon». 

Siden 24. februar har nær 16.500 blitt pågrepet for antikrig-protest i Russland, melder menneskerettighetsorganisasjonen OVD-info.

– På de siste rundene med kvartirnik, har jeg merket at folk har begynt å bli mer forsiktige. I den nærmeste tiden etter invasjonen, var det mye smerte og frykt, men følelsene og fellesskapet presset dem framover. Nå står det tydelig for dem at hvis deres kontakt over grensen og protest blir for synlig og identifiserbar, vil de raskt bli forfulgt, sier Goman.

Han forteller om to deltakere i Murmansk som oppdaget at de ble overvåket av politiet. Da sluttet de å besøke samlingsstedet i byen, og gikk over til digital deltakelse.

– Å ivareta sikkerheten blir mer og mer vanskelig. Sett utenifra – uten nærmere kjennskap til dagens forhold i Russland – kan man få inntrykk av at russere er servile eller ikke interesserte, men egentlig skriker de. Men de kan ikke gjøre det åpenlyst med en politimann etter seg, påpeker Goman.

Haken

– Samtidig som det var mye flott ved livet i Russland, gnagde denne usikkerheten: Hva enn du gjør, kan du bli forfulgt, sier Goman, her tidligere i sving på egen teaterscene i Murmansk. (Foto: Arktisk teater)

Å se seg over skulderen

For Goman var en stadig mer omfattende sensur – med ris bak speilet for de som trosset den – medvirkende til at han søkte seg til Norge.

– Jeg trivdes veldig godt i Murmansk med mitt lille, kommersielle teater kalt Arktisk teater. Fra oppstarten i 2014, var dette både levebrød og lidenskap. Haken med tilværelsen var imidlertid at jeg aldri visste hva som kunne skje neste dag, sier han. 

– For å illustrere: I mai 2021 satte vi opp Henrik Ibsens samfunnskritiske skuespill «En folkefiende». Under applausen kom en av mine venner, en leder for en kulturvirksomhet, opp til meg på scenen med blomster og sa: «Du er så modig». Da kjente jeg reell frykt. Å oppføre et 140 år gammelt skuespill var tilsynelatende blitt en modig handling, og dette likte jeg ikke følelsen av i det hele tatt.

Som tidligere kulturminister i Murmansk oblast, er også Goman en offentlig person og fikk kjenne på sensurens tentakler fra Kreml.

– Da opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj i fjor returnerte fra Tyskland til Russland etter behandling for forgiftning og ble arrestert på direkten, la jeg ut et innlegg på Instagram. I dette protesterte jeg mot myndighetenes framferd, og tok til orde for at han skulle settes fri. En time etter publiseringen, ble jeg oppringt av guvernøren i Murmansk. Han kalte meg inn til sitt kontor, og var hard i ordbruken. Presidentadministrasjonen hadde bedt han om å gi meg, som eks-minister i regionen, klar beskjed om ikke å legge ut slike innlegg, forteller Goman.

– Jeg merket at jeg begynte å stoppe meg selv fra å gjøre det og dét ut fra en tanke om at det kunne lede til noe ille. Nå er jeg veldig glad for å ha base i Norge. Jeg ville vært veldig redd om jeg fortsatt hadde bodd i Russland, legger han til.

Hvordan føles det å gå ut på gaten med en protestplakat?

Evgenij Goman, produsent i Pikene på Broen, samt regissør og teaterdirektør ved Arktisk teater i Murmansk

Vil vekke frihetsfølelsen

Goman og familien har samtidig våget seg på å reise tilbake til Murmansk. Egentlig var planen at de skulle reise ganske jevnlig over grensa for å se til familie, venner og teateret. Istedenfor blir det med noen få nødvendige turer.

– Jeg drar dit fordi jeg forstår at jeg må gjøre noe for å kjempe mot Putins regime, og ettersom jeg har ting der som må tas hånd om.

Som nevnt samarbeider Goman med sine kolleger på Arktisk teater om nye produksjoner med protestgrep.

Underveis er blant annet forestillingen Følelser (Чувства), som teaterdirektøren håper kan settes opp i oktober.

– Forestillingen spiller på våre fem sanser: lukt, smak, hørsel, syn og berøring. Den vil baseres skuespillermetoden til amerikanske Lee Strasberg, en stor lærer på feltet. Han lærte skuespillere å bruke sansene for å framkalle følelser.

Strukturelt vil teaterstykket bygges opp med flere lag – fra grunnleggende, individuelt betonte sanseopplevelser til sammensetning av sanseinntrykk for å mane fram følelser av å befinne seg i samfunnsaktuelle situasjoner.

– Mange av oss har ikke erfart hvordan det er å være i en leilighet som politiet vil inn i for å ransake og avhøre deg. Men skuespill kan formidle en opplevelse av hvordan det kan være ved å spille på sansene. For eksempel kan det være relevant å få lys i øynene, høre lyden av en drill i naboleiligheten og kjenne på tannpine. Når man setter disse sanseinntrykkene sammen og kjenner på dem, kan det gi et virkelighetsnært grep på å være i slike omstendigheter, sier Goman og forteller videre: 

– Til sist skal vi ta for oss følelsen av frihet. Hvordan føles det for eksempel å gå ut på gaten som et fritt menneske med en protestplakat? Majoriteten av russere deltar ikke i demonstrasjoner fordi de er redde. Gjennom skuespill kan vi gi dem følelsen av friheten.

Goman etablerte Arktisk teater (Арктический театр) i Murmansk i 2014. For tiden utformer han og medarbeiderne forestillinger som på snedig vis problematiserer det russiske regimets krigføring og hjemlige maktgrep. Noen få av kollegene har planer om å forlate Russland senere i år. Resten er foreløpig bestemte på å bli værende, men står hele tiden i dilemmaet mellom å bli eller dra, forteller han. (Foto: Arktisk teater)

Håp og djervhet

– Mitt håp er at en slik forestilling kan hjelpe publikum og oss selv til å forstå at følelsen av frihet bør være så naturlig som smaken av sitron på tungen eller lukten av agurk. Vi bør alle ha en forståelse av frihetsfølelsen, sier Goman.

Gjennom teaterets åtte leveår, har han og medarbeiderne hele veien behandlet politiske spørsmål på ulike vis – og herunder tatt opp problemstillinger som vanligvis ikke har blitt adressert på offentlige scener i Murmansk.

– Så det er et fritt teater, så fritt som det har vært mulig å være, forteller Goman og ser alvorstungt framover:

– I dagens Russland innser jeg at dette kan bli teaterets siste forestilling. Men dersom vi ikke lager den, bør ikke teateret eksistere mer. Hvis vi ikke kan ta opp slik tematikk på scenen, bør vi legge ned virksomheten og finne på noe annet.

Forente motstandsteatre

Trass mot vanviddet gjennom scenekunst er også noe Goman og Pikene på Broen arbeider med i samarbeidsprosjektet Motstandsteater.

– Prosjektet er organisert av et russisk teaterfellesskap som nå er spredt verden rundt. Hovedmålet er å lage Russland-orienterte forestillinger ut fra stikkordene anti-krig, anti-kolonialisme og anti-imperialisme, skildrer han.

– Forestillingene vil primært produseres av russere, men også teatre i aktuelle eksilland vil være involverte. Produksjonene som ikke kan settes opp på scener i Russland, vil framføres i andre land og direktesendes på nettet til russisk publikum. Dette er et svært prosjekt med store navn!

Innslaget av norsk-russisk samspill vil også være stort under neste års utgave av festivalen Barents Spektakel i Kirkenes, som produseres av Pikene på Broen. Her fra 2022-utgaven. (Foto: Ksenia Novikova/Barentssekretariatet)

Venter russiske kunstnere til Kirkenes

Høsten byr altså på forskjellig kunstnerisk arbeid som på snedig vis tar til motmæle mot det russiske regimets krig og stramme samfunnsgrep.

Som High North News tidligere har omtalt, holder også Pikene på Broen fortsatt kunstbroen over russegrensa åpen gjennom et internasjonalt residensprogram for kunstnere. Dette tilrettelegger for kunstnerisk utforsking av Barentsregionen, og derigjennom for produksjon av ny kunst og nye fortellinger.

Russiske kunstnere har hatt opphold i Kirkens både på forsommeren og nå i august. En av dem er også forsker, og arbeider med intervjudata om de første reaksjonene på Russlands krigføring. 

– Innen årets utgang kommer ytterligere tre kunstnere fra Russland som skal ha et opphold over en måned eller kanskje opptil et halvt år. Det er vanskeligere å få visum, men fortsatt mulig, forteller Goman.

Kollektivet i grensebyen er dessuten i godt i gang med planleggingen av sin regelmessige store produksjon: den grenseoverskridende kunst- og kulturpolitiske festivalen Barents Spetakel 2023.

– Vi vil ha et flott utvalg av kunstnere der fra ulike land, inkludert Russland, som skal utforske teamet tillit. Nå kjenner vi på at programmet er nær fulltegnet. Jeg tror det blir brilliant på mange måter, smiler Goman.