Marthe Larsen Haarr skritter opp.

Seks meter bortover, deretter 100 meter oppover. Et målebånd strekkes fra sjøkanten og innover strandsonen mellom taustumper, flasker og utvaskede joggesko.

– Det er ingen grenser for hva man kan finne av avfall til havs, sier Haarr, og ser seg rundt.

Helt ytterst i havgapet på Varangerhalvøya i Finnmark, nord for Vardø og vest for det fraflyttede fiskeværet Hamningberg, er Haarr og kollegene Carl Höjman og Michael Pantalos snart i gang med dagens første «sektor».

Gründerbedriften Salt har, sammen med Grid-Arendal, utviklet et kartleggingsverktøy for marin forsøpling. Ved å gjøre detaljerte registreringer av marin forsøpling på tilfeldig utvalgte kyststrekninger, kan man ved hjelp av et kartverktøy, såkalt GIS, beregne hvor store mengder søppel som finnes i ulike områder.

Kartverktøyet kan også brukes til å peke ut områder langs kysten der det er stor sannsynlighet for å finne søppel, og områder der man forventer å finne lite søppel.
– I dag er det mye rydding av marin søppel, og mye av dette blir gjort av frivillige. Men vi har problemer med å svare på om ryddingen virker og å dokumentere at de faktiske mengdene avfall langs strendene blir mindre, sier Kjersti Tønnessen Busch, daglig leder av Salt.

Kjemper om FN-plass

Norge kjemper om en plass i FNs sikkerhetsråd fra 2021. Både statsminister Erna Solberg og utenriksminister Ine Eriksen Søreide er denne uken i New York under FNs høynivåuke for en siste valgkamprunde. Norge kjemper med Irland og Canada om to ledige stoler i «verdens mektigste sal».

Valget finner sted i FNs generalforsamling i juni neste år. Fire FN-ambassadører fra kyststater som alle er hardt påvirket av klimaendringer og marin forsøpling har alle meldt sin støtte til Norges kandidatur.

Utenriksdepartementet opplyser selv at investering i bærekraftig utvikling er en av Norges kampsaker i FNs sikkerhetsråd.

Kartsektor tre i Indre Syltevika er et av flere tilfeldig utvalgte punkter langs kysten av Finnmark. I flere uker denne sommeren har Salt vært på feltarbeid. Det finnes ikke tilsvarende modeller for utarbeidelse av sikre data for marin forsøpling.

Plastavfallet deles inn i fire kategorier etter størrelse. Mikroplast telles ikke, men søppel over en halv centimeter blir registrert.

Til forskjell fra andre som jobber med marin forsøpling leter ikke Salt etter hvor søppelet kommer fra.

– Å finne ut hvor søppelet kommer fra ville tatt for lang tid med den modellen vi jobber med. For oss er de viktigste å få nok datapunkt, slik at modellen blir best mulig, sier Haarr.

Langs sjøkanten helt nord på Varangerhalvøya finnes det meste. Mye er fiskerirelatert, som tau, trål og andre fiskeredskaper. Men husholdningsavfall, sko, klær og resten fra anleggs- og byggebransjen har skylt i land.

– Det er ganske utrolig hva vi kommer over av og til, sier Haarr.

Internasjonal oppmerksomhet

Salt oppskalerer nå et nettverk med bedrifter som jobber med å håndtere marin forsøpling, som skal utvikle hele næringskjeden

– Den modellen vi utvikler skal være til hjelp når man trenger å sette i gang en ryddeaksjon, men er også til hjelp for å kvantifisere søppelet – og finne ut hvor mye som finnes. Noe vi har sett i Lofoten, Finnmark og Aust-Agder er at det er veldig stor forskjell i mengden, og vi finner mer søppel i nord enn i Agder. Men om vi teller antall gjenstander som frivillige registrerer ser det nesten likt ut i antall gjenstander, men det er mye mer søppel når det kommer til vekt i nord.

– Hva betyr dette?

– Poenget er at vi trenger skikkelige data. En sigarettsneip i Agder er én gjenstand, det er også én trålpose i Finnmark. Men i vekt er dette totalt ulikt, sier Busch.

Prosjektet har allerede fått internasjonal oppmerksomhet, og Busch har to ganger vært i Indonesia for møter med myndighetene i hovedstaden Jakarta. I de landnære områdene rundt hovedstaden og øyene rundt er marin forsøpling er enormt problem.

– Dette er et verktøy som vi skal kunne selge til myndigheter for at de skal kunne få oversikt over søppel i sitt område. Om man etterspør hvor mye søppel som finnes, kan denne modellen svare på det, sier Busch, og legger til:

– I Indonesia er det en stor uformell gruppe personer som har som jobb å plukke søppel og selger dette videre. Problemet er at disse personene plukker bare søppel som har en verdi i salg. Utfordringen er å få på plass en form for håndtering av alt søppelet, ikke nødvendigvis resirkulering, men fornuftig forbrenning og energigjenvinning. Det er den beste metoden vi har i dag på å bruke plasten, sier Busch.

Klima- og miljøminister Ola Elvestuen er denne uken i New York for åpningen av FN. Plastavfall til havs har stor internasjonalt oppmerksomhet. Elvestuen sier Norge vil ta initiativ til en ny internasjonal avtale mot marin forsøpling.

– Norge har allerede løftet problemstillingen rundt marin forsøpling høyt opp på agendaen gjennom FNs miljøforsamling, og vi arbeider for å styrke allerede eksisterende avtaler og prosesser på området. Men det er store hull i reguleringen av marin forsøpling globalt, sier Elvestuen.

Elvestuen mener at det allerede i dag er en stor politisk vilje til å gjøre mer for å bekjempe marin forsøpling. Norge har også vært opptatt av å få på plass en sirkulær økonomi for plastavfall slik at gjenvinningsgraden bedres.

– Vi har et prinsippvedtak i FN om at vi skal stanse alle tilførsler av plast til havet på sikt, men det er fortsatt et godt stykke fram til enighet om en ny global avtale Likevel er det stadig flere land og interessegrupper som tar til orde for at det er behov for et styrket rammeverk, sier Elvestuen.

Busch i Salt mener at plastprobematikken er et synlig, men ikke-sensitivt problem, og at det går an å gjøre enkle politiske grep for å bedre situasjonen. 

– Det er ingen som har interesse av plast i hav-problemet. Ingen ønsker at det skal fortsette å være slik, verken produsentene eller konsumentene. Det er lett å være enige om at dette er et problem, også politisk. EUs plastdirektiv som forbyr en del plastprodukter som engangsbestikk og sugerør er symbolsk veldig viktig og viser at en kan bruke politiske virkemiddel for å jobbe med problemet, sier Busch.

Bare på få år har Busch merket et radikalt skifte i hvordan for eksempel norske fiskere tenker rundt plastavfall.

– Når vi snakker med fiskere er det en tid før og en tid etter. Før var det ingen bevissthet rundt at plast var en ikke-nedbrytbar materiale, og ikke det samme som fiskeslo. Men dette er likevel ikke lett. I mange land må det en stor endring på plass for å få på plass avfallshåndtering. Om man lykkes med dette, i Jakarta, vil man løse problemene med marin forsøpling og byen blir et bedre sted å leve, sier Busch.