Tre trender som utfordrer norsk utenrikspolitikk

Norway’s Foreign Minister Ine Eriksen Søreide during the Arctic Council Ministerial Meeting. In the background is Sergey Lavrov, her Russian counterpart, and to the right, Finland’s Foreign Minister Timo Soini. (Photo: Arne O. Holm)
Hvilke megatrender må nordmenn se opp for i årene som kommer? Det har gjesteforsker Bård Ludvig Thorheim sett nærmere på

- Dyptgripende globale trender påvirker oss mer enn vi tror, både innad i samfunn og mellom stater. Det handler ikke bare om å forstå verden rundt oss, men å tenke hvordan Norge aktivt kan handle for å komme best ut av utviklingen. Det har vært mitt utgangspunkt, forklarer Bård Ludvig Thorheim.

Bård Ludvig Thorheim var gjesteforsker på NUPI i mars og april 2019. Tidligere har han vært politisk rådgiver for utenriksministrene Ine Eriksen Søreide og Børge Brende. Han har bakgrunn som diplomat i Utenrikstjenesten og fra Forsvaret. Nå jobber han i Utenriksdepartementet.

I policy brief-en Tre trender som utfordrer norsk utenrikspolitikk, som Thorheim skrev mens han var gjesteforsker på NUPI, peker han på tre verdensomspennende trender som ifølge ham vil bli svært viktige for norsk utenrikspolitikk i fremtiden.

Bård Ludvig Thorheim var gjesteforsker på NUPI i mars og april 2019. Tidligere har han vært politisk rådgiver for utenriksministrene Ine Eriksen Søreide og Børge Brende.

- Maktforskyvning, migrasjon og effekter av globalisering er velkjente utviklingstrekk. Men vi har i mindre grad klart å beskrive hvilket handlingsrom det gir for Norge – både muligheter og begrensinger. Dette er et første spark på ballen for en diskusjon om hvordan vi ruster oss best for fremtiden, sier han.

Nye stormakter, migrasjon og utenrikspolitikk som innenrikspolitikk

Thorheim begynner med å gi en kort oversikt over de tre globale trendene, og gir deretter en vurdering av hva de innebærer av utfordringer og muligheter for norsk utenrikspolitikk i tiden fremover:

  • Nye stormakter vokser frem. En rekke mellominntektsland i sør og øst opplever en kombinasjon av høy økonomisk vekst og kraftig befolkningsvekst, som slår ut i en sterkere geopolitisk stilling. Vesten taper relativ økonomisk makt. Den unipolare verdensorden etter 1989 forvitrer, men det er uvisst hvilken ny struktur som vil erstatte den gamle. Forsvarsutgifter, politisk stabilitet, regionale maktforhold, naturressurser og innovasjonsevne er blant variablene som virker inn. Endringen kan medføre økende rivalisering, og de bilaterale båndene ser ut til å bli viktigere på bekostning av multilateralt samarbeid.
  • Migrasjon brer om seg. Flyktningkrisen i 2015 viser hvor utsatt Europa er for migrasjon som global trend. Ikke siden middelalderen har så mange mennesker- 244 millioner ifølge IOM - vært bosatt i et annet land enn sitt eget. På det afrikanske kontinent vil 1,2 milliarder innbyggere bli dobbelt så mange innen 2050 og fire ganger så mange i 2100. Mangelen på jobbmuligheter, flukt på grunn av krig, klimaendringer og politisk forfølgelse vil trolig øke. Svake statsstrukturer i beltet fra Levanten, via Afrikas horn, og Sahel kommer sannsynligvis til å forsterke trenden og bidra til eksport av ekstremisme og organisert kriminalitet.
  • Utenrikspolitikk blir innenrikspolitikk. I en mer globalisert verden griper internasjonale utviklingstrekk direkte inn i folks liv. Økonomisk integrasjon, den digitale industrielle revolusjonen, migrasjonsutfordringen og klimaspørsmål, er eksempler. Samtidig er overnasjonalt samarbeid redusert og settes opp mot nasjonal selvbestemmelse. Utenrikspolitisk retorikk blir oftere brukt som virkemiddel for kortsiktig innenrikspolitisk gevinst, koblet med identitetspolitikk langs skillelinjer som somewheres vs anywheres. I mer autoritære regimer utnyttes kritikk fra vestlige land til å styrke maktgrepet.

Last ned policy briefen gratis for å lese mer om de enkelte trendene og hva slags betydning de kan få.

Anbefalinger til norsk utenrikspolitikk

Basert på vurderingene i policy brief-en konkluderer Thorheim med fem anbefalinger til de som skal utforme norsk utenrikspolitikk i årene som kommer:

  • Investere i samholdet med allierte og samtidig prioritere robust diplomati overfor fremvoksende makter med ulikt verdisett. Danne partnerskap for en regelbasert verdensorden med fremvoksende demokratier som eksempelvis India, Brasil, Sør-Korea. NATOs 2%-mål kan nås gjennom et bredt forlik i Stortinget – det krever harde prioriteringer som reduserte velferdsordninger, reduksjon av bistandsprosentmålet, eller finanspolitiske virkemidler.
  • Ta initiativ til en Vest-Nordisk (dansk- islandsk- norsk) nordområdestrategi som svarer på økende interesse i nærområdene fra USA, Russland, Kina.
  • Andelen bistand relatert til migrasjon bør økes, både til å bekjempe årsaker til migrasjon og tiltak for å håndtere migrasjon i transittland. Norsk fred- og forsoningsinnsats bør styrkes, særlig i beltet av sårbare stater i Midtøsten og Nord-Afrika, i partnerskap med FN og regionale aktører.
  • EØS-debatten bør ta mer inn over seg et utenrikspolitisk perspektiv, og erfaringene fra Brexit. Samtidig bør bekymringer omkring nasjonal selvbestemmelse tas på alvor i en mer prinsipiell debatt om hva Norge er best tjent med.
  • Bruken av megafon-diplomati i menneskerettighetspolitikken bør vurderes nøye opp mot hva som har størst effekt på utviklingen. Stille diplomati, og valg av politikk forankret i dyp landkunnskap, bør tillegges økt vekt og status tilpasset en ny situasjon

Denne artikkelen ble først publisert på Nupi.no og er gjengitt med tillatelse

Tags

Newsletter

Stay on top, click here for our weekly newsletter: