Kommentaren: Hvor langt kan man komme med et godt kamprop?

Hvor mange satt ikke klistret til skjermen og ropte: “Áfram Ísland” under EM? Folk ønsker å ta del i, og være med på et lag som oser av positivitet, suksess og framtidstro, skriver Erlend Skaug Ingebrigtsen. (Foto: Ole Husby)
Ho-h… Ho-h… Ho-h… - omtrent slik lød det da tusenvis av islendere skremte vannet av sine motstandere under fotball-EM i Frankrike, helt fram til kvartfinalen, og etterlot et helt kontinent i sjokk. Spørsmålet er: var det egentlig til hjelp?


Ho-h… Ho-h… Ho-h… - omtrent slik lød det da tusenvis av islendere skremte vannet av sine motstandere under fotball-EM i Frankrike, helt fram til kvartfinalen, og etterlot et helt kontinent i sjokk. Spørsmålet er: var det egentlig til hjelp?

Man bør aldri undervurdere verdien av et fryktinngytende og motiverende kamprop, eller for den saks skyld: troen på seier. Våre blåkledde naboer klarte seg helt til kvartfinalen i europamesterskapet mot alle odds, en bragd det står enormt stor respekt av – og som like fullt er et veldig interessant fenomen. Hva var det som gjorde at fotballspillerne fra den lille øya klarte seg så langt – og kan vi hente inspirasjon fra prestasjonen deres?

I Nord-Norge har vi de siste årene opplevd en enorm bølge av lovord, framsnakking, positivitet og helt sikkert lokale kamprop rundt om i regionen. Som islandske fotball-fans har vi vært flinke til å heie og rope oss selv (laget, om du vil) til små og store seire. Riktignok har det vært tilfeller av engelske fans, men det må vi bare la ligge - poenget er: positivitet og troen på framskritt (seier) kan, og vil ta oss utrolig langt (om så er "bare" til kvartfinalen).

Dette tror jeg også er det som vil få ungdom til å ville bli værende i, men også flytte tilbake til hjemfylket sitt.

Det er den samme positiviteten og troen på utvikling som vil lokke unge fra andre deler av landet, og verden, til nord. For å sette det i kontekst: hvor mange satt ikke klistret til skjermen og ropte: "Áfram Ísland" under EM? Folk ønsker å ta del i, og være med på et lag som oser av positivitet, suksess og framtidstro.
For nettopp positivitet, suksess og framtidstro er det som siver ut av fylkene og regionen vår for tiden – og den herlige, søte duften når langt. Når politikere nå snakker om nord er det som en unggutt som nettopp har oppdaget ei hule rett oppi bakken ved siden av huset: den har hele tiden vært der, men først nå har han for alvor oppdaget størrelsen og alle de tusenvis av mulighetene den rommer.

Tilsynelatende har både politikere sentralt og lokalt i langt større grad nå, enn før et genuint ønske og en genuin tro på utviklingen av regionen vår. Man snakker om å sette Nord-Norge på kartet, og legger i det at folket her oppe skal lede en revolusjon innenfor en rekke områder; fiskeri, teknologi, forskning, fornybar energi, framtidens arbeidsplasser og mye mer.

Ikke minst: nordlendingene har selv troen på at denne utviklingen kommer.
Denne troen må vi videreutvikle. Hvis vi anser landsdelen for å være vårt lag, hvor vi heier hverandre frem, tror på hverandre og tror på alle de små og store tingene vi kan få til – i motgang og medgang, da kan vi fortsette å få til fantastiske ting her oppe.

At vi noensinne får et felles kamprop er tvilsomt, tør jeg foreslå no-rd!? 

Forhåpentligvis fylles det sakte men sikkert opp langs sidelinjen med enda flere nordlendinger, hvor alle klapper i hendene synkront; imens et taktfast og tydelig ho-h! fyller arenaen. Vi nøyer oss ikke lengre med å bli danket ut i gruppespillet, og sammen skal vi ta seirene, og tilslutt hente hjem pokalen!



 

Nøkkelord