Med et hjerte for stein

- Er det ett eneste menneske her til lands som ikke kan ha kinesisk stein i hagen, så er det meg! 

Elisabeth Gammelsæter ler med hele seg og forteller om diskusjonen med mannen Kjell, som i fullt alvor foreslo å kjøpe kinesisk stein. Det ble som Elisabeth ville, for bor du sammen med generalsekretæren i Norsk Bergindustri har du ingen stemmerett når det kommer til stein. Nå skal hun slutte, ikke med stein, men som generalsekretær. I vår varslet hun sin avgang etter ti år som leder av mineralnæringens bransjeorganisasjon, og før det igjen ti år som sjef for forløperne.

Vi møtes i Barcodeområdet i Oslo. Omkranset av høye fasader i fifty shades of grey. Betong, stein, stål, glass. Det er mineralske råstoff uansett hvilken retning du snur deg. Og et steinkast unna ligger operaen, dekket i hvit og provoserende italiensk marmor. Et steinvalg som skapte debatt, men også et skifte, for steindebatten rundt operaen fikk mange til å oppdage norsk stein.

Generalsekretær Gammelsæter gjør sitt ypperste for å fremme norsk stein. I jobben er det selvsagt, men også privat. I ørene er det jaspis fra Løkken, og rundt halsen henger både larvikitt og thulitt fra Leksvika i Trøndelag. Det gikk veldig fort å bli veldig glad i norsk stein forteller hun:

- Som dame er jeg jålete av meg og det er utrolig mye fint, så jeg ble raskt glad i norsk stein.

Under oppveksten i trønderhovedstaden var det lite stein og industri. Trondheim er også heimbyen til mor, mens far kom fra Hustadvika.

- Han vokste opp på en liten holme, og rodde til skolen. Senere var han med mot tyskerne i 1940, og det er vi veldig stolte av i familien.

Foreldrene møttes mens de jobbet til sjøs. men gikk etterhvert i land. De bosatte seg i Trondheim, og det kom tre barn. Elisabeth har både storebror og lillesøster. Hun beskriver alle, seg selv inkludert, som tydelige individualister. Forholdet til familien betyr mye for henne. Moren er passert 90 år, og enke etter at Elisabeths far døde for to år siden.

- Mor er ei utrolig tøff dame. Og heldigvis for meg er det veldig mye mineralrelatert som skjer i Trondheim, for da kan jeg legge inn et besøk hos henne mens jeg er der!

I gymnastiden ble utferdstrangen vekket av et besøk fra utvekslingsorganisasjonen AFS. Allerede selvstendig skrev hun søknaden om et skoleår i USA ferdig og la en plan for finansiering av oppholdet, for deretter å presentere idéen for foreldrene. 

- Jeg hadde fått noen penger av farfar til konfirmasjonen som utgjorde halvparten av beløpet, også mente jeg at foreldrene mine skulle betale resten. Jeg argumenterte med at de uansett ville ha utgifter til meg om jeg skulle bo hjemme det året.

Mor og far lot seg overbevise, og Elisabeth reiste ut i verden, akkurat som foreldrene gjorde da de i sin tid reiste til sjøs. Det endte med ett år på high school i Indiana, USA da hun var 18 år. Et opphold som ble viktig for henne. Det ga perspektiv å bo et år i et annet land.
Etter videregående var hun usikker på hva hvilken faglig vei hun skulle gå videre. Først tok hun engelsk mellomfag, og etterpå var det en rådgiver som spurte om hun hadde vurdert sosialøkonomi? 

- På den tiden skulle jeg reise rundt i flere uker i USA. Og dette måtte jeg finansiere på en måte, så jeg meldte meg opp til sosialøkonomi og brukte studielånet til turen. Men da vi kom tilbake tenkte jeg at siden jeg allerede var oppmeldt kunne jeg jo like gjerne ta den eksamenen.

Og sånn startet det som ble fem års studier i sosialøkonomi. Det har hun aldri angret på. Etterpå gikk hun rett til en jobb i Næringsdepartementet. Først generell næringspolitikk, og etterhvert også med bransjeansvar for bergverk. En av de første jobbene hun gjorde relatert til bergindustrien var å skrive en tale som den gang næringsminister Jens Stoltenberg skulle holde for en direktør som gikk av ved NGU.

- Jeg skrev at vi alle har et forhold til geologi, da vi har alle studert vakre stener på stranden, haha.

Hun ler sin hjertelige latter igjen. Overhodet ikke redd for å fortelle om blødmer fra tidligere yrkesliv. Men så var det heller ikke hun som måtte holde talen, det var Stoltenberg…

Etter ti år i departementet kom et tilbud fra mineralnæringen. Eller mer konkret, Pukk- og grusleverandørenes Landsforening, en av forgjengerne til Norsk Bergindustri. Lederen skulle slutte, og Elisabeth ble spurt om å søke på stillingen. Og fikk den. De samarbeidet tett med foreningen til steinindustrien, og da denne ikke hadde råd til egen generalsekretær lengre ble det til at pukkforeningen skulle ta telefonen for dem og gjøre enkle oppgaver. Da satt hun med begge foreningene, og i tillegg fikk en tredje forening, bergindustrien (som bl.a. omfattet gruvene), behov for endringer i sekretariatet. Bergindustriens fellessekretariat ble skapt, og det ble forløperen til sammenslåingen til Norsk Bergindustri som skjedde i 2008.

Det går fort i svingene når hun forteller om bransjen. Hver eneste setning krydres med fakta, og før du vet ordet av det vet du at vi bruker like mye pukk og grus her til lands tilsvarende ti tonn per innbygger, hvert eneste år.
Den politiske departementssjargongen ble byttet ut med harde tall, geologi og strategi. Men var forskjellen egentlig så stor fra departement til bransjeorganisasjon?

- Den største forskjellen var nok at departementet var en hierarkisk organisasjon, hvor hver situasjon og avgjørelse sildres gjennom flere ledd, mens i et lite sekretariat kommer du tettere på det som skjer.

- Var det noen overraskelser?

- Kanskje ikke så mange overraskelser, men det var gledelig å oppleve at jeg gjorde nytte for meg! De rekrutterte meg fordi jeg kjente til de politiske prosessene, noe som umiddelbart ble nyttig da grønn skattekommisjon ble nedsatt. De foreslo en ressursavgift som vi fikk dokumentert at var en dårlig ide. Den har imidlertid poppet opp igjen flere ganger, senest i Jeløya-erklæringen fra Solberg II. En må være svært nøye med utformingen hvis en ikke ønsker å øke byggekostnadene uten å oppnå det en egentlig vil, eller gjøre norske mineralprosjekter mindre konkurransedyktige, slår generalsekretæren fast.

Senere har det blitt mer politikk. Mineralloven er kommet, Stoltenbergregjeringen la fram en mineralstrategi, og Solbergregjeringen har stadfestet mineraler som et satsingsområde.

- I praksis var mineralstrategien mest festtaler, og Solbergregjeringen sier at det var den forrige regjeringens strategi og at de selv skal satse på mineralnæringen, men i praksis har vel ingen av de to regjeringene skjønt hva det betyr å satse på mineralindustri. Men de har skjønt at de må forvalte disse ressursene. De har oppdaget næringen, og jeg kan jo være freidig nok til å si at Norsk Bergindustri har spilt en rolle i det.

Å jobbe med de store prosjektene i denne bransjen kan virke som en evig kamp som ikke fører noe sted. Det er lenge siden Norge har opplevd en ny gruveåpning, og prosjektene som det allerede har vært jobbet med i årevis er fortsatt et stykke unna målgang. Folk flest tenker lite på mineralnæringen med mindre det handler om kontroversen rundt sjødeponi eller arealkonflikter som høres gjennom mediene.

- Kommunikasjonsmessig er det en kjempeutfordring å si at vi kan bruke fjordene våre som deponi, men det er jo det som er saken. I Norge har vi en unik situasjon hvor dette faktisk er mulig, sier hun. Men, sjødeponi skal bare velges dersom det er den beste løsningen legger hun til.

- Er ikke det en selvfølge?

- Ja, det er jo det. Det er det konsekvensutredningsinstituttet handler om.

Spør du henne om jobben er det som å putte på den berømte femøringen, engasjement og faglighet flommer nesten over. Elisabeth Gammelsæter har imidlertid også en privat side, som hun har klart å holde godt skjult.

- Jeg prøvde å google deg, men du er ikke den som deler mest av privatlivet ditt?

- I jobben min er det den som skal stå i fokus, ikke meg. Profesjonelt er det ikke meg som Elisabeth Gammelsæter som er interessant, men meg som generalsekretær i Norsk Bergindustri. Men samtidig er jeg jo mer enn jobben min såklart. 

Kjell, han som var tøff nok til å foreslå kinesisk stein, har vært i livet hennes siden hun var 23. Han er jurist, og driver eget advokatfirma. Altså lite stein der.

- Kjell er viktig for meg. Han er en fin fyr.

Sammen har de to jenter, Helene og Pia. Voksne og ute av redet for lengst, og begge bosatt i Oslo. De stikker fortsatt hjemom for mammas fredagspizza når det passer.

- Det er fast tradisjon at jeg lager pizza på fredager. Tynn bunn må det være, og hjemmelaget tomatsaus.

Tradisjoner må til, men etter 20 år med mineraler er det også naturlig å gjøre opp status og slippe til nye krefter. Men det er ikke pensjonisttilværelsen som frister henne, hun skal fortsette i Norsk Bergindustri når ny generalsekretær er på plass, men da som spesialrådgiver.

- Gleder familien seg til å se mer av deg?

- Jeg vet ikke om det vil endre seg så mye, det blir nok fortsatt mye stein! Men jeg tror de er glade for at jeg har en jobb jeg syns er viktig og føler at jeg kan bidra. Det er noe som er viktig for meg, og jeg har planer om å gjøre nytte for meg i mange år framover!

- Hva har vært den største overraskelsen du har fått gjennom denne jobben?

- Kanskje det at folk bestemmer seg for ting på manglende kunnskapsgrunnlag. Det er nesten sjokkerende, og jeg syns det er veldig synd.

- Du mener at folk er for følelsesstyrte?

- Ja definitivt. Og følelser burde ikke ha noe med dette å gjøre, det er spørsmålene for viktige til. Vi må legge kunnskap til grunn, ellers får vi dårlige avgjørelser.

Det hun kaller samfunnsaksepten, å få folk til å akseptere at gruve- og bergverksdrift kan ha store natur- og miljøkonsekvenser, men at det er "verdt det" i et større bilde, er en av de største utfordringene hun møter i jobben. Jeg spør hvorfor vi er nødt til å akseptere så store naturinngrep og miljøkonsekvenser, og som vanlig er hun raskt på banen med tall og fakta: 

- Hver nordmann bruker mellom 10 og 15 tonn mineralske råstoffer hvert eneste år. Vi blir flere folk i verden, og skal du ha fattige land opp til en bedre levestandard, så vil de også bruke mer. I tillegg ser vi en sterk urbaniseringstrend over hele kloden, og for eksempel vil en kineser som flytter fra landsbygda til byen bruke 8 kg kobber mer. Så det ressursregnestykket vi har foran oss, det går bare ikke opp. Folk tror visst at denne vokser på trær, sier hun og vifter med mobilen.

- Men det kommer den jo aldri til å gjøre.

Skal du få henne engasjert er råstofftilgangen globalt et godt stikkord. Og når det står mellom å hente ut sjeldne mineraler i den 3. verden eller i Norge, da er det ikke bare norske arbeidsplasser generalsekretæren er opptatt av, men også menneskerettigheter, HMS, arbeidslivskriminalitet og miljø.
Også her hjemme: Miljøbevegelsen må veldig gjerne stille krav, sette klare rammer og hjelpe bransjen til å redusere fotavtrykket mener hun.

- Det er flott det, men la oss drive i Norge, la oss utvikle bransjen videre med norske verdier og regler.

Engasjementet er stort, og hun forteller om kobolt, som er blitt et stadig viktigere metall som bl.a. brukes i framstillingen av batterier. Størstedelen av verdens forbruk av kobolt kommer fra konfliktrammede Kongo. Men vi har også potensial for kobolt i Norge, under langt bedre arbeids- og miljøvilkår. 

- Det blir for enkelt å alltid la "de andre" sikre råstoffene vi trenger til det grønne skiftet og teknologien rundt oss.

Hun er minst like kritisk til dem som mener at ressursene må ligge under bakken inntil bedre løsninger for deponi- og miljø er på plass.

- Løsninger på utfordringene kommer ikke av seg selv, de kommer i samarbeid med industrien, og vi må få lov til å jobbe dem fram.

- Som sjødeponi? 

- Ja, for eksempel sjødeponi. Nå har EUs tekniske komite for mineralavfall anerkjent Norges praksis på området som kunnskapsbasert. Komitéen oppfordrer også til ny kunnskap, men skal du skaffe ny kunnskap må du ha noe å forske på.

Elisabeth tror skepsisen mot sjødeponi handler om hva folk vet og ikke vet om havet og fjordsystemene. Havet får stor oppmerksomhet i disse dager, og det er ikke bare enkelt å få plastplukkende strandryddere overbevist om at sjødeponi kan være en god idé. 

- Det er noe mentalt tror jeg. Du ser ikke det som er under havoverflaten, og da oppleves det som om det er ute av kontroll. Derfor oppleves det nok verre enn å putte det på land. Jeg tror det er sånn det henger sammen. Samtidig er det godt dokumentert at havbunnen rehabiliteres mye raskere enn landjorda, at det har mindre utlekk enn landdeponi, ingen avrenning, ingen støvplager, og så videre. Nei, det er en komplisert materie det der, slår hun fast.

Det er et godt stykke fra forelesningene i sos.øk. på Blindern til oceanografi, økologi, geologi, utlekking og avrenning, men faktaene sitter. De som kjenner henne vet at Elisabeth ikke er typen til å fare med unøyaktigheter, hun søker kunnskap som er så solid at man kan si ja eller nei. Svart eller hvitt.

Hun framstår fjellstøtt enten det er i taler, foredrag eller debatter, men det har ikke alltid vært like enkelt å ta ordet. I starten av karrieren var hun ganske introvert forteller hun. 

- Det har vært nyttig å bli voksen og tryggere i seg selv. Det er noe som gradvis har vokst fram.

Hun forteller om et tidlig oppdrag for næringsdepartementet. Hvordan det helt tydelig lå en forventning i luften om at hun skulle si noe, representant for departementet som hun var. Men hun klarte det ikke.

- Det var vanskelig for meg. Men så er det sånn at hvis det er viktig for meg å ha den jobben, så må jeg arbeide med meg selv, stå i de skoene og gjøre det som følger med. Jeg har ikke rømt, sier hun ettertenksomt.

Det har vært en prosess å komme dit, men nå syns hun det er artig å formidle og gleder seg alltid til å reise ut og holde foredrag. Trondheimsjenta som likte best å sitte i en krok med ei bok visste egentlig ikke helt hva hun skulle bli, men det ble et yrkesliv med stein. Og hun er blitt tungt "yrkesskadd" med årene, for Elisabeth ser norsk stein overalt -enten hun står i en hotellresepsjon eller koser seg med en film på tv. 

- Da jeg satt og så "Ocean´s Eleven" og de bryter seg inn i det bankhvelvet, så er det første jeg legger merke til at gulvet er larvikitt! Så jeg er vel litt yrkesskada da? 

En yrkesskade som ikke er verre å leve med enn at kinesisk stein i hagen -det utgår.