Kommentar: Konferansesalene fylles mens landsdelen tømmes

Bilde fra konferansen Arctic Frontiers 2016. Konferansesalene fylles, mens befolkningstallet stuper i Nord-Norge. Det bør bekymre, skriver Arne O. Holm i denne kommentaren. (Foto: Linda Storholm):
Mandag går startskuddet for et årvisst nordnorsk ritual. Konferansesalene fylles, mens folketallet synker. Vi blir stadig færre. Det er et paradoks vi ikke kan leve med i lengden, skriver Arne O. Holm.


Mandag går startskuddet for et årvisst nordnorsk ritual. Konferansesalene åpner sine dører for stadig flere nasjonale og internasjonale nordområdestrateger. Utenfor konferansesalene peker pilene motsatt vei. Vi blir stadig færre. Det er et paradoks vi ikke kan leve med i lengden.

På skrivebordet mitt akkurat nå ligger det to bunker.

I den ene bunken har jeg samlet programmene for tre store nordnorske nordområdekonferanser. Mandag åpner den største, Arctic Frontiers, i Tromsø. Deretter følger Kirkeneskonferansen i februar, og så High North Dialogue i Bodø i april.

I den andre bunken ligger ulike framskrivinger av folketallet i Nord-Norge.

To ytterpunkter

I sum representerer de to bunkene ytterpunktene i diskusjonen om nordområdene.

Konferansene er nasjonale og internasjonale dugnader som speiler den økonomiske aktiviteten og optimismen i nord.

Befolkningsutviklingen forteller en helt annen historie, en historie om en landsdel som sakte, men sikkert, tømmes for arbeidskraft og kompetanse.

På en dag hvor meteorologene sender sine OBS-varsler kjappere enn den korrupsjonstiltalte politimannen Erik Jensen klarer å svare "husker ikke" i en rettssal i Oslo, er det grunn til å minne om at den økonomiske suksessen ikke er en naturlov, men et resultat av menneskelig innsats.

Både Konjunkturbarometeret for Nord-Norge og Indeks Nordland observerer det samme.

Veksten vi har hatt fra 2007 fram til 2014 avtar i et skremmende tempo.

Den langsiktige trenden er urovekkende.

Mens Norges samlede befolkning har økt med 60 prosent siden 1951, er de samme tallene for Nord-Norge skarve 20 prosent. Vår andel av nasjonens befolkning har sunket fra 12 til ni prosent.

Optimismen vi kunne spore da tallene snudde i 2007, er byttet ut med en begrunnet pessimisme.

Klimaflyktninger

Så kunne vi akkurat nå tro det hadde noe med klimaet å gjøre.

Iskaldt regn og sludd som pisker en i ansiktet med orkanfart, mørklagte gater hvor varehusenes innbydende utstillingsvinduer blir forbigående paradoks som du seiler forbi på glarholka, mens beinpipene fra brekte lårhalser står som brøytestikker langs Storgata.

Man kunne fristes til å tro at det var en sammenheng, at vi var en nasjon av klimaflyktninger.

Men slik er det ikke. I den grad det finnes klimaflyktninger, burde de flytte andre veien. Eller som Oxford-professoren Dieter Helm sa det på et oljeseminar i Sandefjord forleden:

Dette landet i utkanten vil bli et ettertraktet land å bo i. Det er et fantastisk land med nydelig natur, ettertraktet livsstil og nok plass.

Men altså likevel ikke vakkert og ettertraktet nok til å løfte folketallet.

Gjennom en felles nasjonal, politisk innsats, har vi bygd murer mot innvandrere som sørget for at folketallet i nord steg i noen år. I rekordfart skyfler vi ut den arbeidsdyktige delen av befolkningen. Selv pensjonistene, som er den eneste folkegruppen som vokser, viser tendenser til å vende landsdelen ryggen.

En slik utvikling svekker skatteinngangen, bremser innovasjonen, bremser eller reversere etablering av nye arbeidsplasser, svekker kunnskapsinstitusjonene og reduserer bokvaliteten.

For å nevne noe.

Et nasjonalt prosjekt

En slik utvikling vil i tillegg øke behovet for offentlige overføringer, fordi befolkningen blir stadig eldre, samtidig som den på sikt kan svekke Norges geopolitiske posisjon.

Mennesker er som kjent vår fremste ressurs, både økonomisk og sikkerhetspolitisk.

Nye arbeidsplasser er stort sett skapt innenfor offentlig sektor, og er ikke bærekraftige på sikt. Frafallet i videregående skole er en oppskrift på svekkelse av den regionale kompetansen,

Dette er vår største politiske utfordring.

En av forklaringene er at skiftende regjeringer ikke har klart å gjøre nordområdesatsingen til et nasjonalt prosjekt, på tross av at det har stått øverst på den politiske dagsorden.

Erna Solbergs regjering har, på vellykket vis, delt ansvaret mellom Utenriksdepartementet og Kommunal- og moderniseringdepartementet. Det er et godt grep.

Men samtidig står for eksempel Justis- og beredskapsdepartementet på sidelinja når det legges planer for sikkerhet og beredskap i nord. Å finne Kunnskapsdepartementets nordområdestrategi er som å lete etter nåla i høystakken, selv om de sitter med nøkkelen til framtidige kompetansearbeidsplasser.

Fraværende

Heller ikke i Nærings- og fiskeridepartementet mobiliseres det langs en klar nordområdestrategi, og den nye olje- og energiministeren, Terje Søviknes, nevnte ikke nordområdesatsingen da han møtte nordnorske politikere for kort tid siden.

Nordområdesatsingen står i fare for å bli et prosjekt for spesielt interesserte, og ikke et program for å løfte den nasjonale økonomien og Norges internasjonale rolle.

Utover vinteren og våren møter Nord-Norge statsråder i tur og orden.

Til Arctic Frontiers i Tromsø kommer både Erna Solberg og Børge Brende. I tillegg til Vidar Helgesen og Per Sandberg.

De kommer til å fortelle oss det vi allerede vet, og setter pris på, at det går godt i nord.

Vi må til gjengjeld fortelle at det kan bli en kortvarig suksesshistorie, dersom det ikke tas nasjonale grep for å løfte folketallet nord.




Nøkkelord