Kommentar: De flykter fra skolen og inn i helsekøa

Helsedirektør Bjørn Guldvog er en klok mann. Da han forleden la fram sin analyse av rikets helsetilstand, pekte han på frafallet i videregående skole som vår største helsepolitiske utfordring. Det skjedde tilfeldigvis samme dag som konsernsjef Sigve Brekke i det halvstatlige Telenor fortalte at han hadde spilt bort 30 milliarder kroner i India.

Sammenhengen er ikke åpenbar, og vårt forhold til tallstørrelser betydelig svekket etter at den ene statlige bedriften etter den andre offentliggjør sin manglende respekt for andres – mine og dine – penger.

Men det finnes en sammenheng, en sammenheng som også gjør det mulig å forstå hvilke gigantiske beløp vi lar våre ledere leke seg med.

Fylkeskommunenes samlede utgifter til den videregående skolen var i 2015 på 27.3 milliarder kroner.

Nordområdestrategi

For dette i og for seg svimlende beløpet, har vi laget en skole hvor særlig guttene flykter fra klasserommene og inn i helsekøa. Problemet er spesielt stort i nord. Så stort at kampen mot frafallet sakte men sikkert er blitt en del av nordområdesatsinga. Det Bjørn Guldvog peker på er altså ikke noe nytt. Det nye er at Helsedirektoratet setter problemet inn i sin rettmessige sammenheng.

Men om beløpet er svimlende stort, er det likevel mindre enn det en konsernsjef i et statlig selskap kan sløse bort på kort tid. Vi snakker her om en direktør med lang politisk fartstid, en direktør som egenhendig har presset fram de skandaløse investeringene i India, og som fortsatt sitter i sjefsstolen i Telenor.

Så kunne jeg fortsette å ramse opp industrielle skandaler i politisk styrte selskap.

Det samme Telenor har, ifølge beregninger i Dagens Næringsliv, i løpet av kort tid svidd av 15 milliarder kroner i Danmark.

For ikke mange dager siden varslet Statoil at de måtte stenge gasskraftverket på Mongstad. Hvor mye det har kostet oss som skattebetalere og aksjonærer kunne ikke olje- og energiminister Terje Søviknes svare på, da spørsmålet ble stilt fra Stortingets talerstol. Igjen snakker vi om milliarder av kroner i tap på et politisk prosjekt som sågar resulterte i en regjeringskrise.

Statkraft og Hydro er andre statseide selskap som har sett milliardene renne ut av landet for deretter å forsvinne.

En kontinuerlig svikt

For sammenligningens skyld kunne jeg ha illustrert hvilke muligheter det norske skolesystemet hadde hatt, dersom tapsprosjektene i stedet hadde vært brukt til å gjødsle utdanningen av våre ungdommer. Hadde jeg gjort det, er sannsynligheten stor for at noen kom springende med argumenter om at det er snakk om forskjellige pengekasser.

At det er våre penger som kastes bort, ville risikert å drukne i støyen.

Men problemet er større enn bare statlige tap satt opp mot et skoleverk som kontinuerlig svikter sine elever.

For i tillegg til de helseproblemer helsedirektøren peker på, skaper manglende rett til utdanning – for det er i realiteten det det handler om, i en skole som ikke tar vare på sine elever - en forakt for velferdsstaten. Denne avmakten og forakten forsterkes av en offentlig eller halvoffentlig arroganse i sin omgang med penger.

I Storbritannia førte avstanden mellom folket og politikerne til Brexit. I USA ga de samme fenomenene oss Donald Trump. I Frankrike kan det samme opprøret gi oss Marine Le Pen.

Et velfortjent opprør

Folket reagerer, men de reagerer ikke nødvendigvis på den måten vi er vant til. I lange køer går de ut av arbeidsledighetskøen og sosialhjelpskøen og inn i stemmelokalene for å levere sin protest mot statlig arroganse og elitedyrking.

Det er en åpenbar statlig oppgave å sørge for utdannelse til sitt folk. At vi nå står i en situasjon hvor helsedirektøren setter frafallet i videregående skole øverst på lista over helseproblemer, forteller mye om hvor grundig vi har mislyktes.

På lister hvor det før sto hjerte- og karsykdommer, står det nå skoleelever som ikke ble tatt vare på.

I statistikken som forteller oss noe om antall uføretrygdede, er det aldersgruppen fra 20 – 29 år som øker mest.
 
Av slikt blir det opprør fra dem som føler seg rammet av offentlig maktarroganse.

Velfortjente opprør.