Grenseovergangen på Storskog har de siste årene hatt stadig mer trafikk. (Foto: Clemensfranz/Wikimedia Commons)
En krevende situasjon ved grensa mot Russland er i ferd med å undergrave flyktningers behov for beskyttelse. (Foto: Clemensfranz/Wikimedia Commons)
Arne O. Holm
Ansvarlig redaktør High North News, Nordområdesenteret, Handelshøgskolen UiN.
03/12/2015


Flyktningene som finner veien fra Russland til Norge via Storskog har utløst en debatt om nordmenns holdning til flyktninger. Noen av oss beskyldes for å være naive. Det er muligens en riktig påstand. I så fall skyldes vår naivitet troen på nasjonens kontroll av sine yttergrenser, ikke vår tro på behovet for å hjelpe flyktninger.

Flyktningedebatten de siste ukene etterlater et inntrykk av at det solidariske nord er i ferd med å snu ryggen til sin rause fortid.

Fremskrittspartiet fosser fram på meningsmålingene, og det kan knapt kalles kontroversielt å hevde at FrPs oppslutning øker fordi antall flyktninger gjør det samme.

Men det er ikke bare økningen i antall flyktninger som endrer det politiske landskapet, og dermed tilsynelatende også våre politiske holdninger.

Retorikken avgjørende

Retorikken som følger i flyktningenes kjølvann er også avgjørende for våre holdninger.

Og retorikken er ny.

Ikke fordi den inneholder nye påstander, men fordi den fort blir stående alene som en nordnorsk stemme, og fordi den knytter seg til en akutt situasjon ved en av Norges to yttergrenser. Sterkest framføres den av Nordlys, og i særdeleshet kommentator Skjalg Fjellheim.

Innholdet, i alle fall det som er mulig å oppfatte av substans, har vært framført av Fremskrittspartiet i mange år.

Retorikken, og her er ikke Fjellheim alene, har også det ved seg at den er umulig å oppsummere.

Innholdet veksler mellom sterk religionskritikk (les: islam), beskyldninger om at terrorister tar seg over grensa ikledd flyktningstatus, påstander om at mange/flere/et flertall av dem som tar seg over grensa i nord er lykkejegere, og at dette er mennesker uten krav på beskyttelse.

Omsorgsbiten blir underordnet og henges på resonnementene med samme slags automatikk som gjør at trafikklys skifter fra rødt til grønt.

Hva som egentlig menes

Retorikken veksler mellom halvkvedede forsvar for Hege Storhaug til sterke innslag av nordnorske kommuner som tilsynelatende kneler under byrden av flyktninger. Igjen er det vanskelig å finne ut hva som egentlig menes. Inntrykket som skapes, assosiasjonene budskapene gir, blir raskt og kontant tilbakevist når noen tillater seg å stille spørsmål.

Kritikerne av det som formidles i Dagsnytt 18, på avispapir eller på Facebook, blir møtt med indignasjon, med beskyldinger om bevisste misforståelser, med blokkering av venner i sosiale medier. Alt sammen ispedd en påtatt offerrolle.

Det gjør det ikke akkurat enklere å oppsummere eller analysere hva som egentlig sies. Og kanskje er det meningen.

Jeg har respekt for sterke kommentarer, nesten uansett innhold. Men jeg er bekymret for noen av utslagene og for manglende takhøyde.

Når det i en akutt flyktningsituasjon mer enn antydes at FrP hele tida har hatt rett i sitt flyktning- og innvandringssyn, så må man forvente at det utfordrer mange, ikke minst i nord, hvor vellykket integrering og solidaritet er kjennetegnet på vårt forhold til mennesker på flukt.

Kontrakten med myndighetene

Vår solidaritet og vår omsorg bygger på en kontrakt med våre myndigheter.

Denne gangen handler samfunnskontrakten om en tro på at myndighetene ivaretar nasjonens interesser ved våre grenser.

At kontrollen med flyktninger skulle være svekket etter noen år med en statsråd fra Fremskrittspartiet i Justisdepartementet, er ikke nødvendigvis innlysende, for å si det forsiktig.

Så er det kanskje her vår naivitet har vært størst.

Grenseinspektører løfter på sløret og forteller om forspilte muligheter i forhold til russiske myndigheter. I Norges strategisk viktigste område er UDI fraværende når Storskog går fra å være en søvnig grensestasjon til et utenrikspolitisk kokepunkt. I årevis har det vært krevd en opprustning av den sivile grensestasjonen, så langt uten politisk gjennomslag.

Og på den mer komiske siden: Når mottaksapparatet for flyktninger skal styrkes i nord, finansieres dette ved å øke de statlige avgiftene på flyseter for menneskene som bor her og er avhengig av fly.

Alt sauses sammen

Denne krevende situasjonen må likevel ikke sauses sammen med vår rett og plikt til å hjelpe mennesker på flukt.

At antall flyktninger øker er som forventet i en verden hvor stadig flere mennesker ribbes for enhver trygghet i sine egne hjemland. De piskes, drepes og voldtas. For dem som overlever den indre terroren i hjemlandet, er enhver flukt, enten den foregår i synkeferdige skip over Middelhavet eller på sykkel over grensa på Storskog, bedre enn alternativet.

Slik debatten går nå er vi i ferd med, i overført betydning, å privatisere grensekontrollen.

Vår egen synsing om hvem som trenger beskyttelse, og hvem som er terrorister eller lykkejegere, blir avgjørende for vårt syn på flyktningene. I løpet av noen uker er debatten bevisst eller ubevisst styrt inn i et spor som hardest rammer dem som trenger beskyttelse mest, mens de nasjonale myndighetene som skryter på seg verdens strengeste flyktningpolitikk, står igjen som helter.

Det er en uholdbar situasjon, og understreker viktigheten av flere stemmer fra nord.

Ikke færre.



 

 

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.