Kronikk: Det er mer enn bare cruiseskip i Arktis

Crystal Serenity i arktiske farvann sommeren 2016. (Foto: Crystal Cruises)
Faren for et synkende cruiseskip i Arktis er overhengende, men utfordringene er ikke ensartet på tvers av regionen, skriver Andreas Østhagen i denne kronikken.


Faren for et synkende cruiseskip i Arktis er overhengende, men utfordringene er ikke ensartet på tvers av regionen.

Som både Kystvaktsjef Engenes og Professor Borch påpeker i artikkelen «Alle vil til Arktis, men hvis ulykken er ute er vi lost», er det et økende behov for å investere i kapasiteter i nord for å kunne håndtere cruiseskip med flere tusen passasjerer som seiler rundt Svalbard. Det er ikke bare Norge, men alle de arktiske landene som opplever økt cruiseskiptrafikk, gjerne i tillegg til at både fiske og lokal transport øker.

Samtidig skal vi være varsomme når vi generaliserer på tvers av Arktis. Utfordringene er faktisk svært forskjellige i de ulike områdene av nord. Dette henger ikke bare sammen med at vi har svært andre klimatiske forhold i vår del av Arktis sammenlignet med den nordamerikanske virkeligheten, men også at trafikkbildet er sprikende på tvers av regionen.

Seilingen av cruiseskipet Crystal Serenity gjennom Nordvestpassasjen (Canada, Alaska, Grønland) blir brukt som et eksempel på det ultimate krisescenarioet, hvor et passasjerskip med flere tusen mennesker om bord opplever brann eller synker. Samtidig påpeker canadiske myndigheter på både nasjonalt og lokalt nivå at den største utfordringen de møter er faktisk ikke cruiseskip, men manglende ressurser til å bistå lokale små-skala redningsaksjoner.

Cruiseskipene vet man hvor er (de er tross alt ganske lette å lokalisere), de seiler i hovedsak ikke alene (Crystal Serenity leide inn det britiske forskningsfartøyet RRS Shackleton som ledsager på ferden), og de har ofte betydelige ressurser ombord skulle en nødssituasjon oppstå. Det som derimot ikke diskuteres, men som utgjør den største utfordringen i Canada, er antallet menneskeliv som går tapt i små fartøy eller på isen. Dette er som regel lokalbefolkning som bor og lever i Arktis, i motsetning til passasjerene om bord på Crystal.

Utfordringen er at innen kystvakten eller helikoptertjenester stasjonert i sør kan tilkalles, er det ofte for sent. Dårlig vær, endrede klimatiske forhold og enorme avstander gjør det vanskelig å lokalisere et synkende fartøy eller en gruppe fangstmenn som har gått gjennom isen. En løsning på denne utfordringen i fokus i Canada og Grønland er utvidelsen av lokale ressurser i samfunnene som opplever krisesituasjonen først. Vi snakker da om noe så lite som en båt dedikert til redningsaksjoner, GPS-varslere til 200 innbyggerne, eller årlige kurs med fokus på overlevelse. Disse tiltakene er dermed noe helt annet enn omfattende offentlige innkjøpsprosesser for å skaffe nye isbrytere eller redningshelikoptre.

Om vi hopper tilbake over Nordpolen til Norge og de mest utsatte farvannene i vår del av Arktis, er situasjonen en annen. Cirka 80 prosent av all maritim trafikk i Arktis går gjennom norske farvann, påpeker statssekretær Røsland fra Utenriksdepartementet. Nå skal det vel også nevnes at det meste av denne trafikken går langs kysten av Nord-Norge, hvor ressurskapasiteten i en krisesituasjon er på et helt annet nivå enn det som eksisterer ellers i Arktis. Rundt Svalbard derimot, blir situasjonen en annen. Her opererer færre fartøy, hvorav cirka 70 prosent er fiskefartøy. Disse utgjør i all hovedsak tilfellene som Hovedredningssentralen i Bodø må håndtere. Men, som forskningsprogram som SARiNOR og MARPART har påpekt, skal det bare et synkende cruiseskip til for å utgjøre en alvorlig krisesituasjon som utfordrer både Kystvakten og de to redningshelikoptrene stasjonert i Longyearbyen.

Poenget er derfor enkelt, men samtidig sentralt. De ulike delene av Arktis opplever ikke den samme type utfordringer. Dette medfører også at løsningene på tvers av regionen heller ikke kan være ensartet. Mens Grønland er i ferd med å innføre et frivillighetsregime med inspirasjon fra Islands ICE-SAR og Canadas Rangers, vil et slikt regime ha liten effekt på Svalbard hvor det bor færre mennesker og utfordringene er forskjellige.

Andreas Østhagen er PhD-kandidat ved University of British Columbia i Vancouver, samt Seniorforsker ved The Arctic Institute. Han er også tilknyttet Nordområdesenteret ved Nord Universitet og Institutt for forsvarsstudier i Oslo. Denne kommentaren er basert på en studie av lokale og frivillig kapasitets- og ressursutnyttelse i maritime krisesituasjoner på tvers av Arktis (Nunavut, Grønland, Island og Svalbard). Studien er gjennomført på vegne av Center for Militære Studier ved Københavns Universitet og publiseres i desember, 2016.


Nøkkelord