Kommentaren: Kabel til Svalbard: ren kraft, fremtidig verdiskapning

- Forslaget til statsbudsjett betyr økte utgifter lokalt for drift av energisystemet, som eies og drives av LL, sier Arild Olsen. (Foto: Erlend Bjørtvedt/wikipedia commons).
FrPs Øyvind Korsberg vil utrede hvorvidt Svalbard kan elektrifiseres med ren kraft fra Nord-Norge. Både energiminister Tord Lien og næringsminister Monica Mæland bør følge opp.

FrPs Øyvind Korsberg vil utrede hvorvidt Svalbard kan elektrifiseres med ren kraft fra Nord-Norge. Både energiminister Tord Lien og næringsminister Monica Mæland bør følge opp.

Øyvind Korsberg (FrP) gikk 18. mars ut i Svalbardposten og åpnet for utredning av fastlandskraft til Svalbard gjennom en kabel fra Nord-Norge. Høyre, Ap og Miljøpartiet De Grønne stiller seg lunkne til forslaget, mens SV og KrF synes utredning av kabel er interessant. Det er positivt at samtlige partier løfter fornybar energiproduksjon basert på lokale kilder som alternativt scenario.

På klimatoppmøtet COP21 i Paris i fjor lanserte Bellona en rapport om ressursutnyttelse og grønn verdiskapning i Arktis. Her omtalte vi både lokal fornybar kraftproduksjon og strømkabel til det nordnorske fastlandet, som mulige alternativ for Svalbards fremtidige energiforsyning.  

Norske politikere har bare tiden og veien for å planlegge fremtidig energisikkerhet på Svalbard.

Svalbards hjørnesteinsbedrift, Store Norske, opererer i et globalt kullmarked i fritt fall. Tall fra Bloomberg viser en pristopp oppe i 220 dollar per tonn i 2008, som i 2015 hadde stupt ned under 50 dollar tonnet. En lønnsomhet som svikter så kraftig vil gi gruvedriften på Svalbard begrenset levetid. Og øysamfunnets energiforsyning er låst til gruvedriften: energisystemet er tilnærmet 100 prosent kullbasert.

En løsning kan bli import av kull for å drifte dagens energisystem videre. Men dette er både dyrt, kortsiktig, og politisk vanskelig. Svalbard er ikke bare viktig av opplagte, geopolitiske hensyn. Svalbard har også blitt en symbolarena i norske myndigheters internasjonale klimaarbeid. Det er hit norske regjeringer inviterer storpolitiske ledere for å diskutere konsekvenser av klimaendringer og grep for å stagge disse. At fornybarlandet Norge drifter Svalbard på kullkraft med eksport, er et vanskelig budskap.

Ikke minst er energisikkerhet på Svalbard viktig for å sikre fremtidig verdiskapning på øya. Kan man se for seg et Svalbard uten en hjørnesteinsbedrift som Store Norske?
Å befeste norsk suverenitet handler om å sikre en stabil tilstedeværelse og et livskraftig samfunn.

Det finnes flere spennende alternativ. Forskningsaktiviteten på Svalbard er viktig. Turisme er og vil fortsette å være en vekstnæring. Den lokale naturens særegenhet må samtidig få legge føringer for omfang og utforming av denne næringa. Særlig må den sterkt økende cruiseturismen følges nøye. Lokale utslipp fra skip er store når disse ligger i havn. Dette er særlig uheldig i områder med mye is og snø hvor forurensningen legger seg på toppen. I et fremtidig energisystem med ren kraft vil landstrøm i Svalbards havner være en lavthengende frukt for å redusere turismens lokale miljøeffekt.

Island og Grønland har styrket økoturismen. Det samme bør vi gjøre rundt Svalbard. Den sittende Regjeringen har videre startet grep for fiskeri og oppdrett på og rundt Svalbard. På land har vi satellittvirksomheten i Longyearbyen, som allerede i det stille omsetter for langt mer enn reiselivet. Svalbard er det eneste stedet på jorda med fri sikt til alle polarbanesatellitter, og med egen ruteflyplass. Næringsdepartementet lager en ny rom-strategi for Norge nå i vår. Aktiviteten på Svalbard kan styrkes også med tanke på fremtidig næringsutvikling på øygruppa. Dette bør stå sentralt i arbeidet med strategien.

Felles for all aktivitet er behovet for økt og stabil energiforsyning.

Tilgang på kraft er allerede en begrensning for Svalbardsamfunnet. Bestemmer Regjeringen seg for å utrede energiforsyning på Svalbard gjennom en sjøkabel fra Nord-Norge, må hele det samfunnsøkonomiske bildet regnes inn. En kabel vil kreve en stor investering, men vil ha lave driftskostnader.

Nord-Norge er samlet sett en region med overskudd av ren kraft. Norske kraftpriser er svært lave. Statnett er i gang med å styrke sentralnettet hele veien opp til Hammerfest. En kabel til denne regionen vil sikre utslippsfri kraft med mangedoblet kapasitet på Svalbard. Ser man for seg en kabel som følger sokkelen, med et landstopp via Bjørnøya, vil kabelen kunne legges på en dybde ned mot maksimalt 600 meter. Til sammenligning planlegger det islandske kraftselskapet Landsvirkjun å legge sin kabel IceLink mellom Island og Storbritannia over et havdyp på 1600 meter.

Kan man se for seg, slik Høyre, Ap og MDG løfter frem, et Svalbard elektrifisert gjennom kun lokal fornybarproduksjon?

Ingenting ville glede Bellona mer. Bellona har allerede lansert ideen om Svalbard som et arktisk fornybart utstillingsvindu. Utvikling og prisfall i teknologier som solkraft, vindkraft, og tidevann- og bølgekraft, særlig i kombinasjon med lokal lagring som batteri, er svært relevant.

I Canadisk Arktis ser man allerede små avsidesliggende bosettinger og forskningsstasjoner legge om fra kostbare dieselaggregater til rene og lokale energisystem basert på sol- eller vindkraft med lagring. Norge bør utrede lignende løsninger for småsamfunn som Hopen, Bjørnøya og Jan Mayen. Slik omlegging handler ikke bare om en positiv lokal miljøeffekt, den gir også reduserte kostnader. Diesel er dyrt og må fraktes.

Også på Svalbard ser vi eksperimenter med lokal fornybar energiproduksjon. Og det funker. Narvikselskapet Solbes installerte i 2013 solcellepaneler på en av de nye boligblokkene i Longyearbyen. Solcellepaneler trives godt i kjølige, snørike områder. Resultat: produksjonen fra anlegget gjennom 2014 ble 115 prosent høyere enn forventet. I sommermånedene vil solcellepaneler på Svalbard produsere 24 timer i døgnet. Potensialet for lokal solkraft er betydelig.

Samtidig øker kraftbehovet på Svalbard, og det vil øke ytterligere med ønsket vekst i nye næringer. Dette er mye strøm å erstatte kun gjennom lokale fornybare kilder – som også vil kreve et stort behov for lagring. Et hybridsystem med reservekraft i form av eksempelvis kullimport vil måtte bli aktuelt i en periode.

Denne utfordringen kan løses med en kabel til fastlandet, som vil sikre en stabil og ren grunnlast for Svalbardsamfunnet. En kabel vil både danne grunnlag for videre vekst og livsgrunnlag, samt åpne for lokale utslippsreduksjoner gjennom elektrifisering av transport på land og i havnene. En kabel vil heller ikke stå i veien for lokal fornybarproduksjon. Kraftflyten i en kabel går begge veier, og ville også kunne mate strøm tilbake til Nord-Norge i eventuelle overskuddsperioder, eksempelvis de lyse sommermånedene.

Det er på høy tid at debatten om fremtidig energiforsyning på Svalbard skyter fart i politiske kretser. At den handler om ren og fremtidsrettet energi, er særlig betryggende. Bellona håper den varslede stortingsmeldingen om Svalbard tar fremtidig verdiskapning på alvor.  Energisikkerhet er jokeren i dette. Det vil være et stort feilgrep å ikke utrede elektrifisering via kabel fra Nord-Norge som ett alternativ.



Tags