-Oppdrettsnæringen for dårlig på utvikling, underleverandørene forsker

Oppdrettsnæringen er ikke god nok på utviklingskompetanse, samtidig som biovitenskapen eller bioteknologien er på rask fremmarsj og har politikernes tillit.

Dekan Reid Hole ved Fakultet for biovitenskap og akvakultur (FBA) ved Universitetet i Nordland (UiN) utfordrer oppdrettsnæringen:

Biovitenskap er redningen

-Har næringen den kompetansen som skal til for å omsette forskningsresultater til utvikling av egen næring, eller er den fenomenale utviklingen over de siste 40 år basert på investeringer i forskning og utvikling i leverandørleddet? spør Hole, og svarer egentlig selv. -Nei. Den har ikke det.  

Biovitenskapen er på rask fremmarsj, og det er mer enn sannsynlig at det er den, kombinert med teknologi, som kan redde verden ved å skaffe nok mat og energi til en økende befolkningsmengde, samtidig som den kan bidra til at vi ikke får en temperaturøkning på mer enn 2˚ C frem mot 2050.

For dårlig kompetanse

-Vil næringen i framtiden være i stand til å bygge egen kompetanse for å benytte seg av den forskningsbaserte kunnskapen som genereres?

-Holdningen hos mange aktører i dag er at man ønsker at forskningen nærmest skal være skreddersydd egen bedrift. Det blir en kortsynt holdning, og det er ansvaret til det enkelte oppdrettsselskapet, sier Reid Hole.

Tjener store penger

Etter hans mening har oppdrettsnæringen, gjennom hele sin historie, nytt godt av forskning og utvikling som har skjedd i leverandørleddet, altså hos leverandører av smolt, teknisk utstyr, avlsmateriale, vaksiner og fôr.

Og oppdretterne har tjent store penger på dette uten å ta betydelige investeringer i forskning og utvikling med fokus på sitt eget ledd i verdikjeden.

-Man kan jo spørre seg om de har vært seg sitt samfunnsansvar bevisst? Mange har i alle fall fått mye støtte fra det offentlige for å komme dit de er i dag, fastslår Hole.

-Man skal huske at fiskeoppdretterne ikke lenger er små, lokale selskap, men derimot store industrikonsern, og de har definitivt ansvar for forskning og utvikling innenfor sitt ledd i verdikjeden.

Kompetanseangsten styrer

Fiskeoppdretterne har vært, og er, svært flinke utøvere og har vært aktive til å ta i bruk nye løsninger, også fordi lønnsomheten i næringen har tillatt det. Men rett skal være rett: Utviklingen har vært drevet av underleverandørene på utstyrssiden, av fôrleverandørene, vaksineprodusentene osv.

Ifølge Hole gjør det seg gjeldende en viss kompetanseangst i mange av de mer tradisjonelle bedriftene rundt om i landet.

-Veldig generelt, og med mange unntak, kan vi ane at i flere mindre selskaper, gjerne familieeide, er det manglende anerkjennelse av at ny kompetanse gir mer bærekraftige løsninger.

I mange ulike bransjer ser vi at evnen til verdiskaping, og til å forandre retning, øker i takt med kompetansenivået.

 En kulturkløft

Dekanen ved FBA mener at viktigheten av å kunne ta i bruk ny kunnskap, sette den i produksjon og ikke minst evne å se sammenhenger i en kretsløpstankegang kan gi stor verdiskaping i løpet av relativt kort tid.

-Mange innenfor IKT-bransjene har klart nettopp det, å se de mulighetene teknologien gir og utnytte dette i innovasjonsprosesser. Det samme gjelder akvakultur. Forsking og utvikling på videreforedling av fisk fra slakteriene, på biprodukter fra videreforedlingsbedriftene, dyrking av tang og tare der anleggene ligger osv.

Her ligger det forskningsbaserte verdiskapingspotensial for oppdretts og videreforedlingsleddet i verdikjeden.

Det kan se ut som et er en slags kulturkløft mellom våre tradisjonelle SMB (små og mellomstore bedrifter) og de nyere bransjene; bedrifter som etableres av folk med høy kompetanse og innovasjonsevne, sier Hole.

Formidabel utvikling

-Igjen kan vi ta eksemplet fra akvakulturen, som har gjennomgått en formidabel teknologisk utvikling over de 40 årene den har eksistert. Selve anleggene er ikke til å kjenne igjen, og vaksiner visste man knapt hva var da man startet. Ei heller dagligdagse og selvfølgelige innretninger som datastyrte fôringssystemer.

Nå har man sju-åtte vaksiner i ett lite stikk. Det, sammen med utviklingen av fôret og hvordan det blir tildelt – det var ikke en tenkt tanke i begynnelsen. Nå er begge disse segmentene stor industri. Og igjen er det i leverandørindustrien utviklingen har skjedd. 

Evne til å tilegne

Reid Hole peker på at kunnskap genererer ny kunnskap. Derfor er det viktig at man hever kompetansen i bedriftene slik at de er i stand til å tilegne seg kunnskapen som kommer fra forskningen.

-Hvis vi ser på fôrprodusentene, så har de klart dette gjennom å ha ansatte med høy kompetanse, og som derfor er i stand til å følge den forskningen som skjer, implementere den i egen bedrift der det er nyttig og nødvendig - både for egen kostnadseffektiv produksjon og for produktutvikling - som igjen kommer oppdretteren til gode.

Betyr stagnasjon

Har man ikke den nødvendige kunnskapen, så ser man heller ikke hva som finnes av muligheter – noe som til sjuende og sist betyr stagnasjon.

-Sier du at oppdrettsnæringen nærmest har vært en gratispassasjer, som har surfet på underleverandørenes forskingsinnsats og –resultater?

-Nei, det sier jeg ikke. For eksempel har Marine Harvest, i sine konsesjonsbetingelser, fått direkte krav om å bruke en viss andel til forskning og utvikling. Det er en forpliktelse som burde være generell, for hele næringen, så lenge den ikke er mer forskingsintensiv enn den er i dag.

Våre forpliktelser

-Og noen vil beskylde deg for å snakke for din syke mor, dere som jo utdanner mange av dem som du mener bør ansettes i oppdrettsnæringen?

-Joda, jeg ser det. Men under dette ligger jo den forpliktelsen også forsknings- og utdanningsinstitusjonene har, en etisk og moralsk forpliktelse, til å bidra til bærekraftig utvikling og til å brødfø verdens befolkning.

I akademia skal vi produsere forskningsbaserte resultater. De som skal omsette disse forskningsresultatene må ha kunnskap både om egne forhold og den næringen de forsyner, i tillegg til tilstrekkelig kunnskap til å omsette forskningsbaserte resultater. Bare på den måten blir løsningene/produktene de produserer skreddersydde egne eller kundenes behov.

Det er dette den blå veksten i stor grad handler om, at vi, på en bærekraftig måte, klarer å utnytte det enorme potensialet som ligger i havet for å skaffe kloden nok mat og nok energi, uten at det går på bekostning av klimamålene.

Kretsløpstanken

For å få til det må vi kombinere ulike vitenskaper, som økonomi, teknologi, biologi og samfunnskunnskap for hele tiden også å forstå de sosiale konsekvensene av det vi utvikler.

Innenfor bioøkonomien er kretsløpstankegangen bærende, det å få verdiskaping knyttet også til biproduktene, fremfor at disse blir tapt som verdifulle produkter til mennesker, eller enda verre; at de fører til forurensning og forsøpling.

Regjeringens strategi

Innenfor akvakultur kan det for eksempel handle om tang og tareproduksjon, eller dyrking, i tilknytning til oppdrettsanlegg – som jo har ganske store utslipp av næringsstoffer fra fiskens ekskrementer.

Reid Hole venter i spenning på Regjeringens varslede strategi for norsk bioøkonomi.

-For Norge ligger det store unyttede potensial her. Norges forskningsråd finansierer allerede slik forsking, og jeg er overbevist om at den organisasjonen vil allokere mer penger for å stimulere norsk bioøkonomi, inkludert den marine bioøkonomien der Norge allerede har en globalt ledende posisjon.

I Europa er det aller meste av oppmerksomheten innenfor bioøkonomien knyttet til landbruket, den grønne sektoren. Jeg håper inderlig at den norske strategien tar opp i seg det enorme potensialet vi har for blå vekst.

To prosent fra havet

Etter olje og gass er sjømat den desidert største eksportartikkelen fra Norge, og innenfor sjømat representerer akvakulturen omkring to tredeler.

Husk at verden bare henter to prosent av all maten fra havet, mens havet dekker omtrent 70 prosent av kloden. De to prosentene henter vi altså før vi har begynt å kultivere eller dyrke havet; det sier noe om potensialet.

Vi ser også at politikernes tillit til forskningen er svært stor. Bevilgningene til forsknings- og utviklingsprogram, som f.eks. Horizon 2020 i EU, øker betydelig.

Fremskaffe patenter

-Hvordan skal dere, fra akademia, vise industrien at forsknings- og utviklingsarbeid lønner seg?

-Det må vi vise på mange måter. Ofte er konkrete eksempler det beste, som når vi kommer opp med nye patenter som Sterilaks (sterilisering av oppdrettslaks for å fremme raskere vekst og hindre rømming) og selskapet Aminor AS (oppdrett av flekksteinbit), som begge har sitt utspring i forskning ved FBA/UiN.

Må bli flinkere

Vi må ganske enkelt bli flinkere, med basis i intern forskning, til å se muligheten for å søke om patenter, og også beskytte informasjon som holdes hemmelig og kan utnyttes industrielt.

Men dette er også avhengig av kompetansen i selskapene, deres evne til å omsette og gjøre nytte av det som akademikerne trenger. Det viser seg jo at bransjer eller områder som er preget av høyere kunnskap enn andre også er mindre følsomme for konjunktursvingninger.

Høyt teknologisk nivå blir bare mer og mer nødvendig i høykostland som Norge, og det er kombinasjonen av kunnskap fra flere felt som kan skape utvikling og bærekraft, sier Hole.

Roboter gjør jobben

-Det er vel bilmerket Audi som bruker slagordet «Forspranget ligger i teknikken», og uten å ta stilling til bilens kvalitet, så kan jeg gi dem rett i valg av slagord. Og se på Apple, som har flyttet produksjonen av sine datamaskiner tilbake fra Asia fordi det er utviklet roboter som gjør en bedre monteringsjobb. På skipsverftet Kleven i Ulsteinvik brukes sveiseroboter som, etter sigende, sveiser minst like godt som sine menneskelige «kolleger».

Roboter oppgraderer fisk, roboter tar ut bein fra fileten, de løfter kasser og transportere disse osv. og ofte gjør de mer nøyaktig arbeid enn mennesket.

Tverrfaglig kunnskap

Forskningsbasert utvikling, tverrfaglig forskning og sterk satsing på bioøkonomi – det er det som er fremtiden, enten vi vil det eller ikke. For Norge, og ikke minst for Nord-Norge åpner dette enorme muligheter for å skape det vi trenger: Lokale løsninger på globale problemer, ivrer dekan ved  FBA ved Universitetet i Nordland, Reid Hole.

Det finnes mange eksempler på at både forskningsmidler og priser går til biobedrifter. Her et to.

Enzymer på Island

Islandske Codland  fortalte nylig at de har fått 4.350.000 kroner fra Nordic Innovation for å videreutvikle et enzym for å produsere collagen fra torskeskinn. Utviklingen skal skje i et samarbeid mellom Codland, Matis, Barentzymes i Norge, DTU Biosystain (senter ved Danmarks tekniske universitet) og Universitetet i Aarhus. Collagen er et viktig, og mye brukt, produkt i medisin og kosmetikkindustrien

Alger i Troms

Et algeforskningsprosjekt fikk Troms fylkes næringspris i 2014. Det er Finnfjordbotn smelteverk og Universitetet i Tromsø Norges arktiske universitet har, som igangsatt prosjektet sammen.

Det tar utgangspunkt i det faktum at mørketiden har gjort noen alger til perfekte «CO2-agenter». Normalt behøver alger lys for å leve, men siden mørketiden varer så lenge, har de algene som prosjektet tenker på, utviklet egenskaper for å overleve mørketiden.

«Prosjektet innebærer risiko, men lykkes det vil det kunne løse et betydelig miljøproblem», het det i begrunnelsen for tildelingen.