EU i Arktis -på godt og vondt

EUs parlament vedtok denne uken (12. mars) en resolusjon om nordområdene – den tredje i rekken – som oppfordrer EU-kommisjonen til å arbeide mer målrettet og iherdig med en EU-politikk for Arktis*. Det interessante med denne resolusjonen er ikke nødvendigvis innholdet, men prosessen som har ledet dit og hva den unnlater å nevne.

Kontrovers og bekymring

Spoler vi tilbake til 2008 vedtok EU-parlamentet en lignende resolusjon, den første noensinne med fokus på Arktis. Spesielt forslaget om et moratorium på ressursutvinning i nord og en egen “traktat” for Arktis lignende det man har for Antarktis skapte hoderisting og frustrasjon blant arktiske stater og deres innbyggere. Omtrent på samme tid begynte også parlamentet å arbeide for et forbud på import av selprodukter til EU – vedtatt i 2009 – som har skapt uforholdsmessig mange problemer for EU i etterkant. De fleste av forslagene blir aldri reell politikk, men noen ganger kan dette i ytterste konsekvens legge begrensninger på utviklingen i nordområdene. Derfor har aktører som Den norske stat, Grønlands selvstyre, Statoil og ikke minst de tre nordligste fylkene via Nord-Norges Europakontor vært aktive i Brussel for å forhindre uønskede resultat etter hvert som EUs politikk skrider frem.

Siden 2008 har også EU (da Kommisjonen) arbeidet iherdig for at man skal bli oppfattet som en legitim og ikke minst seriøs og ansvarlig aktør i nordområdene. Kommisjonen fungerer på mange måter som EUs regjering, med et kobbel av byråkrater som ønsker en fornuftig tilnærming til saker som ressursutvinning eller selskinnsimport. EUs parlament, derimot, har en tveegget rolle. De skal fungere som et vanlig lovgivende organ i noen instanser (det avhenger av saksområdet), mens i andre saker (les nordområdene) kan parlamentarikerne kun komme med innspill i en prosess hvor sluttresultatet blir bestemt av de 28 medlemslandene i samspill med Kommisjonen.

Lyset i enden av tunnelen

EU-parlamentet sliter også med lav valgdeltakelse når man skal stemme inn de 766 parlamentarikerne hvert femte år (det er valg nå i mai) og blir ofte oppfattet som EUs “radikale stemme” – litt mer i ytterpunktene enn Kommisjonen og de 28 medlemslandene. For nordområdene har dette betydd fokus på miljø og issmelting. Fra de kontroversielle forslagene i 2008 har derimot parlamentet kommet langt på vei. I 2011 vedtok man den andre resolusjonen om Arktis, som trekker opp de store linjene og unnlater å nevne sensitive punkter som et moratorium eller en ny traktat. Og 12. mars i år vedtok man altså den tredje og foreløpige siste resolusjonen, hvor hensikten synes å være å favne så mange aspekter som mulig samtidig som alle partigrupper skal være fornøyde.

Dokumentet på 10 sider lister opp 57 punkter som Kommisjonen burde ta i betraktning i sitt fremtidige arbeid, som man forventer skal lede til en “Arctic strategy” for EU. Nøyaktig hva formålet med en slik strategi skal være, og hvordan den skal implementeres, nevnes ikke. Man er mer interessert i å fremme alle de ulike aspektene av EUs tilknytning til nordområdene, med tanke på forskning, transport, energi, mineraler, urbefolkningsspørsmål, regional utvikling, utdanning, Barentssamarbeidet, Arktisk Råd, Polarkoden osv.

Verdien for Nord-Norge

I så måte har man siden 2008 beveget seg bort fra sensitive og kontroversielle spørsmål og nå handler det om å gjøre seg relevant i Arktis-debatten ved å spille inn så mange gode forslag som mulig. Av glede for Nord-Norge, og som et resultat av flere års lobbyarbeid fra landsdelens Brusselkontor, er det flere punkter som legger vekt på betydningen av det regionale nivået og de spesielle forholdene/virkemidlene i vår region. Parlamentet trekker også fram betydningen av Barentssamarbeidet og transportkorridorer av spesiell relevans for den norske delen av Arktis.

I første omgang handler dette om at Nord-Norge setter seg på kartet og får tilslutning og oppmerksomhet rundt de sakene hvor vi er unike i en Arktis-kontekst. Fokus på marine og maritime næringer og forskning er viktig for nordnorske bedrifter som eksporterer til et EU-marked og for de to nordnorske universitetene som i aller høyeste grad opererer i et europeisk forskningsområde. Det å gjøre Europa oppmerksom på at nordområdene i norsk kontekst er mye mer enn bare snø og is er i seg selv av verdi. I andre omgang betyr dette at mange av de ordningene i landsdelen som preges av lovgivning i Brussel – som differensiert arbeidsgiveravgift, Tiltakssonen og støtte til innovasjon, forskning og bedrifter – kan opprettholdes.

Konklusjon

EU-systemet er omfattende, med like mange interesser som man har europeiske aktører. I utviklingen av EUs nordområdepolitikk derimot står Norge, og Nord-Norge, i en særstilling. Resolusjoner vedtatt av EUs parlament i Brussel kan i utgangspunktet virke lite relevante for den utviklingen nordområdene generelt opplever. Men EU har, på godt og vondt, stor innflytelse i form av å være verdens største handelsaktør med stadig flere politikkområder som harmoniseres på tvers av 28+ medlemsland. Dette viser seg også i unionens nordområdeengasjement. Det å være oppmerksom på utviklingen i Brussel – og aktive ved behov – er derfor ikke bare nødvendig, men også verdifult.

For hele resolusjonen, se her. 

* merk at Arktis/nordområdene (High North) brukes om hverandre. Fra EUs side har man definert Arktis/nordområdene som alt nord for Polarsirkelen.