Iditarod mot mål: Iskald vind gjennom eskimolandsbyene

Etter at Jeff King måtte bryte suste Aliy Zirkle op i ledelsen. Foto: Arne O. Holm

Unalakleet/Shaktoolik/Koyuk, Alaska: Joar Leifseth Ulsom har en isende vind i ryggen mens han langs kysten av Beringsstredet avanserer og for øyeblikket er den raskeste norske hundekjøreren i Iditarod. Slitne hunder og kjørere nærmer seg målet Nome i Alaska.

Beringstredet, det normalt så granittfrosne havstykket mellom Amerika og Russland, er åpent så langt øyet kan se. Bare helt innerst ved kysten ligger det halvis. Iskald 20 sekundmeter vind og fukt fra det åpne havet jager kjørerne og deres hunder mot mål.

Ulsom beste nordmann

Den langvarige slitasjen gir seg åpenbart utslag også på resultatlista.

Fra norsk side er kanskje det mest bemerkelsesverdige at den 27 år gamle Ranaværingen Joar Leifseth Ulsom på strekninga fra Unalakleet, en Inupiat-eskimolandsby, og nordover langs kysten ikke bare har tatt igjen veteranen og sitt store forbilde Robert Sørlie, han har etter hvert også passert ham.

For de som har fulgt Ulsom er ikke dette så veldig overraskende. Han debuterte under fjorårets Iditarod og ble kåret til årets Rookie - årets nykommer. Da endte han på en solid sjuendepalass totalt. I det dette skrives ligger Ulsum på åttende plass, med gode muligheter til å avansere ytterligere.

Underveis fra Unalakleet til Koyuk, hvor han akkurat nå mater hundene og kanskje får seg en time søvn, stoppet han snaue seks timer i byen Shaktoolik. Her, hvor nordavinden smeller seg fram over den kystnære isen bor det drøyt 200 mennesker som blant annet lever av reindrift. Jeg fløy over byen tidligere i dag lokal tid, og kunne kjenne den konstante isende snoen fra nord gjennom den spinkle flykroppen.

Landsbyen med drøyt 60 husholdninger var opprinnelig russisk. I dag er nesten alle innbyggerne Malemiut-eskimoer.

Joar Leifseth Ulsum fra Mo i Rana er akkurat nå beste nordmann i Iditarod. Han ligger på en åttendeplass med mulighet til å avansere ytterligere. Foto: Arne O. Holm
Joar Leifseth Ulsum fra Mo i Rana er akkurat nå beste nordmann i Iditarod. Han ligger på en åttendeplass med mulighet til å avansere ytterligere. Foto: Arne O. Holm

Jonathan vil bli hundekjører

Akkurat det har antakelig Joar Leifseth Ulsom og de andre deltakerne som fortsatt presser seg gjennom Iditarod-løypa ikke mye tid til å reflektere over. Det de derimot nødvendigvis må legge merke til er hvordan urbefolkningen langs hele ruta tar i mot dem på sjekkpunktene.

I går kveld i Unalakleet var "halve" byen på beina enten som frivillige arbeidere eller som tilskuere. Selv tilbragte jeg noen timer på sjøisen med åtte år gamle Jonathan, som har flere hundekjørene i familien, noen av dem har tidligere deltatt i Iditarod.

- Jeg har ikke helt bestemt meg, sier Jonathan mens vi sittende på drivtømmer speider etter de første hundekjørerne ute på isen.

- Men jeg skal enten bli snekker eller hundekjører.

Jonathan henter etter hvert en kikkert i familiens hus like bak oss. De små beina spaserer ut over isen, før han etter ei stund bråsnur og kommer springende tilbake.

- De kommer, Arnie, sier han triumferende.

- Jeg må hente mora mi så hun også får se, legger han til og forsvinner.

I likehet med annen ungdom jeg snakker med i Unalakleet har han ingen framtididige planer eller drømmer om å forlate hjembyen.

- Jeg er en "native", sier ei jente på 16, og har dermed forklart at det er i Unalakleet hun hører til.

Jonathan bor i Unalakleet, er åtte år, og skal enten bli hundekjører eller snekker når han blir stor. Foto: Arne O. Holm
Jonathan bor i Unalakleet, er åtte år, og skal enten bli hundekjører eller snekker når han blir stor. Foto: Arne O. Holm

Wolf Pack

Akkurat denne helga i Unalakleet er det dessuten basketballturnering på skolen. Ungdom fra de omkringliggende eskimolandsbyene er samlet for å kåre en slags kretsmester som avanserer videre i det statlige mesterskapet i Alaska.

At hjemmelaget heter Wolf Pack er bare på sin plass. Inne i skolebygninga er det enten malerier av ulver eller utstoppede ulver som dominerer på veggene.

- Kom skal du se, sier en mann som etterpå viser seg å være byens tannlege. Han drar meg gjennom korridorer og fram til et monter med en utstoppet ulv fanget akkurat i det den skal til å angripe.

Deltakere i Iditarod har verken tid eller krefter så langt ute i løpet til annet enn å mate og stelle hundene, og kanskje spise og sove litt til. For oss som følger løpet er de likevel unike døråpnere til andre folk og kulturer i Nordområdene.

I det jeg skal forlate Unalakleet møter jeg Dick Newton, og tror knapt mine egne øyne. Dick er et uformelt overhode i indianerlandsbyen Takotna. Der møtte jeg ham for noen dager siden. Takotna ligger 433 miles, eller 700 kilometer, sørvest for Unalakleet.

Kanskje finner vi gull i Nome

Dick har sammen med noen venner kjørt strekningen på snescooter. En imponerende bragd i seg selv. Ikke mindre imponerende av en mann på 83 år.

- Det er ikke noe problem, sier Dick, og takker for sist, før han setter seg på snescooteren og kjører videre mot målet, Nome og innkomsten i Iditarod.

- Vi har hørt at det skal finnes gull der borte, sier Dicks venn, legen og gullgraveren Paul.

Imens jakter Joar Leifseth Ulsom videre mot Nome, 171 kilometer vest for Koyuk.

Robert Sørlie sakker etter og lå søndag kveld lokal tid på 13. plass.

Løpet ledes for øyeblikket av Jeff King og Alyie Zirkle.

Lengre bak i feltet, etter å ha fått ødelagt løpet i starten, kjører Ralph Johannessen fort og avanserer stadig.

Les mer fra Iditarod her

Dick Newton er 83 år gammel og kjører gladelig 700 kilometer på snesooter for å følge Iditarod fra hjem-
Dick Newton er 83 år gammel og kjører gladelig 700 kilometer på snesooter for å følge Iditarod fra hjem-"byen" Taktona til Nome. Foto: Arne O. Holm

Tags