Mange tiår seinere gikk drømmen i oppfyllelse – men til hvilken pris?

General Franco (t.h.) i november 1975. Og bak ham; daværende prins Juan Carlos (t.v.). Foto: Ukjent, bilde fra Anefo-kolleksjonen via Wikimedia Commons)

Kommentar: Jeg var bare 15 år da jeg med ungdommelig mot sluttet meg til den baskiske separatistbevegelsen. Fra et telt sør i Spania fulgte vi med forventning sykdomsforløpet til den spanske diktatoren Francisco Franco. Han overlevde, slik jeg også har overlevd som ufrivillig separatist i mitt eget hjemland.

Sammenligningen halter selvfølgelig på flere punkter, men minnene dukker opp igjen.

Der de baskiske separatistene gjorde opprør mot en brutal, spansk diktator, er den nordnorske separatismen i hovedsak medisinsk begrunnet. For de fleste praktiske formål har derfor Norge vært delt ved Dovre. I tillegg er Heimevern og politi satt inn ved de nordnorske grensene mot Sverige, Finland og Russland.

Et velsignet opprør

At opprøret i tillegg, riktignok motvillig, er nasjonalpolitisk velsignet, svekker også styrken i det regionale opprøret som har stengt oss ute fra resten av verden.

Effekten er likevel enorm.

Vi har ikke bare karantenestengt søringer ute fra landsdelen. Vi har også stengt oss selv ute fra et normalt liv, dersom savnet etter familie og venner lenger sør i landet ble for sterkt. Å besøke et barnebarn sør for Dovre ble inntil tirsdag denne uke straffet med 14 dagers karantene ved hjemkomst.             

For de fleste, vil jeg tro, ble prisen for en klem eller ei etterlengtet barnehånd for høy.

I stedet har vi lydig bøyd oss for det medisinske og politiske ansvar som er pålagt oss.

For de fleste, vil jeg tro, ble prisen for en klem eller ei etterlengtet barnehånd for høy

Moraliserende avisoverskrifter og hatske utfall i sosiale medier har skapt et inntrykk av det motsatte. Noen fotballspillende guttunger på ei gressmatte, en vennegjeng som har møttes over et glass, eller joggere som har kommet for nært, har vært nok til å avføde avisoverskrifter.

I takt med myndighetene

Mer outrert er det ikke mulig å fortelle historien som en nasjon som så til de grader har gått i takt med myndighetskravene. Pekefingrene har ustoppelig lett etter de som ikke hvert eneste sekund, døgnet rundt, klarte å følge den regionale og nasjonale dreieboka om hvordan et liv under pandemien skal leves.

Den egentlige historien handler om mennesker som fra den ene timen til den andre har avfunnet seg med et nærmest umenneskelig regelverk. Vi har gjort det for å beskytte de sårbare når viruset jakter på nye offer. Vi har gjort det fordi vi i valget mellom å opponere eller la oss dirigere, valgte det siste. Vi har latt det politiske lederskap og den medisinske ekspertisen bestemme, selv der hvor spriket i meninger mellom disse gruppene er påtakelig.

Vi har valgt lydighet framfor egeninteresse, eller lydighet fordi vi har valgt å tro at det er i vår egen interesse.

Vi har valgt lydighet

Flere tiår etter at jeg satt tett i tett med fortvilte baskere i en teltåpning i Spania, skulle jeg derfor likevel ende som separatist. I min egen landsdel.

Nasjonalismens strupetak

Som alle andre har jeg avstått fra klemmene og samværet som er nødvendig for å leve et fullverdig liv.

Jeg har gjort det mens jeg har bekymret meg over hvordan den brutale nasjonalismen tar strupetak på mennesker med et annerledes organisert liv enn mitt eget. Å ville verne en landsdel mot smitte er noe ganske annet enn de unntakslover som politikere uten demokratiske ambisjoner setter inn mot sitt eget folk. Diktaturets optimale begrunnelse ble til slutt et virus ute av kontroll.

Jeg har lest om barn som trygler om hjelp under fraværet av den beskyttelse som ligger i en barnehage eller en skoleklasse.

Jeg har nesten svimt av i fortvilelse over land så fattige og herjet av krig at helsevesenet for lengst er avskaffet.

Alt som gjenstår å se

Jeg har fulgt en president i et land som tidligere tok internasjonalt ansvar, et slags internasjonalt lederskap, og sett hvordan den isolasjonistiske selvopptattheten har erstattet enhver form for empati.

Og jeg har sett et EU fullstendig ute av stand til å organisere et internasjonalt forsvar mot en pandemi som i alle år har vært en del av en velkjent trussel.

Derfor blir vår egenpåførte og midlertidige separatisme til å leve med.

Arktis og nordområdene er fortsatt velsignet fritatt for coronaens verste herjinger.

Om det varer, gjenstår å se.

Også hva pandemien på sikt har påført oss mennesker, i tillegg til død og lidelse.