Dagens studenter, som i tillegg til en bachelorgrad gjerne tar to mastergrader fra både inn- og utland, ender kanskje med å bli aller best i stressmestring? Foto: UiO/Lars Lørdahl
Dagens studenter, som i tillegg til en bachelorgrad gjerne tar to mastergrader fra både inn- og utland, ender kanskje med å bli aller best i stressmestring? Foto: UiO/Lars Lørdahl
Ina Ytterstad Bjørnrå
Harstadværing som studerer i Oslo. Har tidligere arbeidet med olje- og klimapolitikk i sentralstyret til Natur og Ungdom, og andre miljøorganisasjoner som Bellona, Zero og Greenpeace. I tillegg til internasjonale studier på UiO jobber Bjørnrå som kommunikasjonsmedarbeider i Humanistisk Ungdom og er søndagsredigerer på desken i Klassekampen. Vil flytte hjem til ei fornybar framtid i Nord-Norge. Takker aldri nei til en fisketur!
13/11/2014

Da var vi der igjen, dere. De fleste joggerne har trukket inn og gir oss andre litt mindre dårlig samvittighet. Det er allment akseptert å bruke en hel pakke stearinlys på under ei uke og guttene (som klarer det) får bart. Det er med andre ord mye jeg liker med november. Men i skyggen lurer et farlig monster: Eksamensstresset.

Man kan se oss på T-banen, tidlig på morgenen. Det er enkelt å få øye på oss: Et beskyttende grep rundt kaffekoppen, Aftenposten strategisk stikkende opp av sekken, blodskutte øyne og forelesningspodcast på ørene.
For mange har eksamenstiden blitt en livsstil. De omfavner stresset. De har egne klær til denne perioden.

Du vet at mye står på spill når den ellers velkledde Blindern-studenten har flyttet inn i eksamensjoggebuksa. Denne tiden er den virkelige kampen for tilværelsen. Og vi skyr ingen midler.

Det er ikke bare den faktiske eksamenen vi bekymrer oss for. På Blindern kan det virke som at antallet studenter på mystisk vis mangedobler seg de siste ukene før det smeller (har jeg ikke lest noe om at skippertak er en naturlov?). Når antallet studerende studenter stiger, synker samtidig antall ledige lesesalplasser.

I krig og kjærlighet er alt tillatt. Når november nærmer seg desember er Krigen utvilsomt i gang og knepene er like skitne som de er effektive. Du løper inn, kaster fra deg jakken og ei ubrukt notatblokk (du vil ikke risikere at noen stjeler notatene dine) før du roer ned, kjøper deg en kaffe eller går på forelesing. På den måten kan du reservere en leseplass hele dagen, og hele kvelden.

Noen ser ut til å tro at bare det å være på lesesalen er god eksamensforberedelse.
Her om dagen fikk venninna mi ei melding på Facebook, en svært sen kveld: “Takk for sist. Hvordan går det? Sitter her på lesesalen og løser oppgaver, jeg. Blir lange dager fremover”.
Hva som var det virkelige motivet bak meldingen er ikke relevant her, men jeg kjenner meg så godt igjen i problemet hans. Her sitter altså denne fyren på lesesalen til langt på natt, tror han er en flittig student, når han i realiteten gjør alt annet.
Er han noenlunde lik meg, så vet han selv hvor uproduktiv han er når klokka har passert 23. Men han klarer ikke rive seg løs og dra seg hjem, for da kommer den vonde skyldfølelsen. Tankene om alt han burde gjort. Da er det bedre å holde stresset på avstand, ved å late som man jobber.

For en stund siden sendte Universitetet meg, og resten av studentstanden, en mail med tilbud om psykologisk rådgiving. I tilfelle jeg var stressa og trengte noen å prate med, skrev de. Jeg hadde egentlig ikke rukket å få så mange eksamensnerver før denne mailen dumpet ned i innboksen. Så slo det meg: Burde jeg vært litt mer stressa? Jeg vet jo tross alt ikke hva jeg vil bli, eller hvordan jeg kommer til å klare meg på disse eksamenene. Når Universitetet sier at de fleste er stressa, da bør vel jeg også være det?

Jeg kunne ikke gjøre annet enn å omfavne fremtidsangsten og bestille en time hos karriereveileder. Det skulle jeg kanskje ikke gjort. Plutselig måtte jeg faktisk forholde meg til valgene jeg har tatt.

Det nytter faktisk ikke å være nordlending med spisse albuer, når jeg ikke vet hvor jeg skal bane meg vei.

Jeg har et inderlig hat mot alle som har en klar plan i livet. Skjønner de ikke at deres sikkerhet gjør alle oss andre enda mer usikre?

Det jeg lærte på veiledningstimen var imidlertid ganske nyttig: Det viktige her i livet er selvsagt ikke hva jeg studerer, men alt det jeg gjør ved siden av studiene. Så da er det vel ganske bra at jeg skriver for High North News. Ikke bare føles dette bedre enn å scrolle meg i hjel på Facebook; denne formen for prokrastinering kan jeg faktisk føre opp på CV-en min, ved siden av egenskapen: Lang erfaring med stressmestring.

Er det én ting min generasjon kommer til å bli god på, så er det nettopp stressmestring. Om noen år sitter vi der med dobbel bachelor og en master. Helst bør vi vel ha en master nummer to også, fra utlandet. Men selv hvis vi dropper å ta den andre masteren, vil vi ha utdannet oss i åtte år. Det tilsvarer godt og vel seksten eksamensperioder.

Skulle vi ikke klare noe annet her i verden, vil vi i alle fall være verdensmestre på stress, vi studerende nordmenn. Spesielt siden vi i tillegg har drevet med, eller stresset over at vi burde ha drevet med, frivillig arbeid ved siden av studiene. Ulønnet, helst.

Så vi har i det minste lang erfaring med stressmestring å slå i bordet med. I tillegg skal du ikke se bort fra at vi på sikt blir ganske gode på elektroniske skjemaer og norsk byråkrati: Lånekassen må vi forholde oss til langt inn i det neste liv. Så få vi bare håpe arbeidsgiverne der ute synes dette er attraktive egenskaper. Hvis ikke kan jeg like godt gi opp med en gang. 

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.