Tillit er ikke naivt, og det skaper dessverre ikke fred, men det skaper samfunn som rett og slett er mer ansvarlige i måten vi behandler hverandre på, og sørger for at vi ikke kan leve som fremmede for hverandre. (Foto: Christine Karrijord)
Tillit er ikke naivt, og det skaper dessverre ikke fred, men det skaper samfunn som rett og slett er mer ansvarlige i måten vi behandler hverandre på, og sørger for at vi ikke kan leve som fremmede for hverandre. (Foto: Christine Karrijord)
Christin Kristoffersen
Rådgiver i Rambøll Management Consulting. Samfunnsviter og stolt nordområdeaktør. Opptatt av politikk, samfunns- og næringsutvikling. Kunstopplevelser og fjellet får svar når de roper. Foretrekker konstruktivitet.
19/11/2015

Mennesker har til alle tider forflyttet seg. Det preger vår historie, våre nasjonale og globale suksesser og våre fall, vår utvikling på godt og vondt. Men la oss nå huske at det også er på godt. 

I en akutt, hektisk og tidvis litt panisk migrasjonssituasjon som den vi ser nå grunnet flyktningestrømmen, blir det fort til at vi både stokker begrepene litt, og glemmer at uavhengig av hva vi mener om krisen og (særlig antall) mennesker som kommer hit, er vi alle del av det samfunnet vi lever i.
Jeg ønsker derfor å forsøke å bidra litt til en forståelse av hva vi betyr for hverandre og hvorfor det betyr noe hvordan vi velger å behandle hverandre.

Jeg har den siste uken lest mer enn vanlig i kommentarfeltene på nett der det menes mye om migrasjon. La meg bare konstatere, det er ikke lystig lesing.  

Og det er vel ca her de som velger å bli rasende, uavhengig av innhold relatert til tema migrasjon, slutter å lese. Så da sier jeg:

– Takk for følget, hører fra dere i kommentarfeltet! Til dere andre, hyggelig at dere henger med videre!

Jeg vil bruke denne torsdagen til å dele noen tanker med dere om oss og de andre. Enkle ord med et likefullt utfordrende innhold, med betydning for et Europa i endring.  

Hvem er vi, og hvem er fremmed?

Spørsmålet aktualiseres heftig gjennom flyktningestrømmene vi nå opplever, men har vært aktuell grunnet migrasjon over lang tid. Spørsmålet er viktig, fordi det så enkelt kan relateres til et spørsmål om trygghet.

Hva gjør oss trygge, og ennå viktigere; hva gjør oss utrygge?

Det kan også relateres til tillit, å oppleve tillit er viktig for å føle at du har eierskap til samfunnet ditt, at du hører til. Og utgangspunktet er godt i Norge, 70 % av oss har tillit til hverandre. 

 

Moderne europeiske stater kaller seg ikke migrasjonsstater, slik som USA, Canada og Australia. Dette på tross av at Europa vest for Russland og Ukraina allerede midt på 90-tallet hadde like mange utanlandske innbyggere som USA og Canada til sammen. Man omtaler dog ikke dette i særlig grad i Europa, fordi man ikke ønsker å styrke negative holdninger overfor innvandrere hos en allerede negativ del av befolkningen, og man ønsker ikke å øke presset i retning av en mer liberal innvandringspolitikk. Det siste også høyaktualisert i dagens situasjon.

Det som er tydelig er at Europas stater fokuserer på statlig likhet innenfor egne grenser og er kjent for en restriktiv flyktning- og innvandringspolitikk. Man møter altså mennesker med adgangskontroll og andre strukturelle tiltak. 

Når da noen “fremmede” har kommet gjennom de strukturelle tiltakene, så skal det leves, og da lever vi sammen. Det er da begrepene vi kjenner som integrasjon, segregasjon og andre ord for å være innenfor eller utenfor tar form. Og vi må alle ta inn over oss at vi er med å forme dette, vi ER det samfunnet vi lever i. 

Våre nordiske stater har en migrasjonspolitisk målsetting om integrasjon, altså personers rettigheter og plikter, tilhørighet og deltagelse. Det skapes altså ikke på grensen til landet vårt, men inni landet, her vi alle bor.

La oss huske at det å forflytte seg mellom land er noe vi oftest tenker på som positivt. Utdanning i utlandet er spennende og en fordel når vi søker jobb. Vi bruker mer enn gjerne fritiden vår til å reise rundt å møte andre mennesker, kultur og natur. I reiselivet er det å oppleve “de fremmede” et stort pluss. Og ironisk nok, det er tilknytningen vår til et land som gjør det mulig for oss å reise til andre land. 

Verden består av geografisk avgrensede områder vi ikke kan velge å stå utenfor, i følge bla migrasjonsforsker Grete Brochmann. Det gir oss en viss orden, vi har vent oss til et system. Og systemer er trygge. Flyktninger utfordrer dette systemet, og det er nok til at vi kan bli utrygge. Når krig, terror og vold i tillegg er del av dette bildet, blir vi ennå mer utrygge. Men når vi er utrygge, bør en enkel sannhet være viktig, det er nemlig dem som flykter også. 

Nå betyr ikke dette at man skal være naive eller åpne grensene, det betyr bare enkelt og greit at utryggheten er felles for mange, både i nasjonen og på flukt. Når vi møter hverandre etter at grenser og kontroller er overstått, er vår felles utrygghet også del av samfunnet vårt. Og stikkordet her er felles

I mange diskusjoner rundt presset fra migrasjon på vår nordiske velferd, blir Malmø og særlig bydelen Rosengård brukt som eksempel, skrekkeksempel. Det er gode grunner til det, men det er også av andre årsaker enn de man kanskje først tenker seg. Jeg har studert integrasjon i Malmø og Rosengård og vil gjerne dele litt med deg som leser om hvorfor det er mye å lære, også om oss selv.

Rosengård er en bydel med ca 25.000 innbyggere, og ca 85 % er ikke svensk. Det er et område  som enkelt beskrevet viser hvorfor vi vil integreres med hverandre i et land. Å forbli fremmed for hverandre, altså å bo og leve fra hverandre slik vi ser i Sverige er ikke en god løsning og leder til både fattigdom og sosiale ulikheter med til dels alvorlige konsekvenser. 

Hvis vi ser på hverandre som like, kjenner vi oss igjen i hverandre. Hvis vi ser på hverandre som fremmed, kjenner vi oss ikke igjen og vi vil oftere bruke både et annet språk og andre løsninger ovenfor de som ikke er som oss. Det betyr dessverre også at løsningene blir mindre gode. 

Hvis jeg misliker deg og forteller deg det, vil du nok også mislike meg. Så enkelt og så vanskelig er det. Og hvis vi bor og lever hver for oss øker sjansen for at vi forblir fremmede, og at vi i økende grad misliker hverandre, helt til det går så langt at vi kan finne på å skade hverandre, fysisk eller verbalt.

Det blir det ikke gode samfunn av, og det er et dårlig utgangspunkt for å finne gode løsninger på felles utfordringer på. Vi deler nå engang land, la oss tenke på hvordan vi ønsker at våre liv i dette landet skal være, og om vi kan opptre på en måte som gjør at vi kan ha tillit til hverandre i hverdagen. For mange bekker små …

For dèt er nemlig ett av de viktige grunnene til av Malmø er et (skrekk)eksempel: den store politikken har godtatt at de små hverdagslivene til svensker og ikke-svensker leves hver for seg. 

 

THE ALIEN WITHIN het en utstilling i MALMÖ KONSTHALL hvor de stilte spørsmål om det multikulturelle Malmø kunne være et sted for å lære om utviklingen i Europa? Blant annet stilte man spørsmål om begrepet  statsborger, og hvordan det å være svensk statsborger (eller i vårt tilfelle norsk) gir oss et språk som passer både på “oss” og “de andre”, de fremmede bandt oss. 

Hva er relasjonen mellom ordet borger og flyktning eller innvandrer? Hvilke rettigheter ligger i disse ordene og ikke minst: hvilke rettigheter finnes ikke?  

Har vi et politisk språk som fanger realiteten i Europa i dag? Fanger vi- og forstår vi slik redselen som definerer den enorme mengden immigranter som ofte faller utenfor vårt statsborgerskap og vårt språk om hvem “vi” er? 

Hvis ikke, svekker det samfunnet vi tror vi kan hvile i. Det gir oss ikke redskap til å håndtere de opplevelsene til dem som ikke “hører til”, og dermed er maktesløse her. Dette svekker i tilfelle både Europa og individets rettigheter.  

Jeg er opptatt av å holde opp en fane i dag, for at du og jeg skal huske at vi må utvide vårt vi. Vi må gjøre det fordi vi ved å forstå hverandre gir politiske målsettinger som integrasjon mening, fordi vi avkrever respekt av dem vi ikke er redde for. Vi forventer oftere positive ting fra dem vi kjenner, det inkluderer deltagelse, arbeid, toleranse og raushet, og det er grobunn for tillit. 

Tillit er ikke naivt, det endrer ikke Norges og Europas strenge migrasjonspolitikk. Tillit skaper desverre heller ikke fred eller fritar oss fra terrorismens vanvidd. 

Men det skaper samfunn som rett og slett er mer ansvarlige i måten vi behandler hverandre på, og sørger for at vi ikke kan leve som fremmede for hverandre. 

 

Det gir rett og slett et bedre samfunn – og når du føler at det ikke er noe du kan gjøre i en verden som virker stadig mer vanvittig, så husk at du kan være med å skape ditt samfunn, et større vi, et klokere oss. Og det er jammen ikke så rent lite!




 

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.