Både folk og nasjonaløkonomi står stødigere med flere bein å stå på. Her en gruppe fotfolk på turi Krossfjorden på vestsiden av Spitsbergen. (Foto: Peter Prokosch/Grid Arendal)
Både folk og nasjonaløkonomi står stødigere med flere bein å stå på. Her en gruppe fotfolk på turi Krossfjorden på vestsiden av Spitsbergen. (Foto: Peter Prokosch/Grid Arendal)
Ingrid A. Medby
Doktorgradsstipendiat i samfunnsgeografi ved Durham University i Storbritannia. Forsker på sammenhengen mellom identitet, politikk og retorikk; nærmere bestemt hvordan identitet forstås, omtales og brukes i nordområdepolitikk i de tre arktiske statene Norge, Island og Canada.
28/01/2016

Både regionen og landet i sin helhet står foran en omstilling i tiden som kommer – økonomisk og mentalt. Nasjonaløkonomiens oljeavhengighet burde fungere som en klar advarsel: Vi behøver mer enn ett bein å stå på.

De globale markedsvindene har snudd, og vi er nå nødt til å støtte oppunder de med kreative og innovative løsninger for utfordringene som kommer. Heldigvis, er det noe vi her i nord har spisskompetanse på, så er det nettopp dét; vi kan det å «stå han av» i motvind.

Statsministeren innledet det nye året med budskapet: «Vi står foran en krevende omstilling av vår økonomi. Oljeprisfallet har gjort at omstillingen skjer raskere».

Denne omstillingen har mange snakket om lenge, ikke minst i nordområdesammenheng. På et eller annet tidspunkt, mente kommentatorer og analytikere, må vel også politikerne skjønne at petroleumsvirksomhet og klimaansvar er på kollisjonskurs. Sannelig var det økonomiske hensyn, oljeprisen, som måtte til for å framskynde denne prosessen; men nå er står vi altså her, på starten av et nytt år, og lurer på hva vi skal ta oss til.

Da jeg selv hørte nyttårstalen befant jeg meg i en varm stue i Alta, omgitt av venner og familie. Det første som slo meg var at kanskje står landet vårt foran en forandring, ikke minst med tanke på valutakurs og internasjonal handel; men her i nord tar jeg dette med relativt stor ro.

Som opposisjonsleder Jonas Gahr Støre understreket i forbindelse nordområdestrategiens tiårsjubileum, fremtiden er blå. Og som statsminister Erna Solberg sa i nyttårstalen sin året før: «Det er kunnskap som er fremtidens olje for Norge».

Rikdommen vår ligger i havet – ikke kun under det. Nord-Norge kan trygt beholde tittelen som «mulighetenes landsdel», selv om mulige, omstridte petroleumsutredninger skulle bli lagt på is. Fisken har alltid vært og vil alltid bli en livslinje for folk her oppe langs den lange, nordlige kysten. Selv om torsken lenge har vært å anse som selve kronjuvelen, og oppdrettslaks har blitt «big business», finnes det også mye mer av verdi i det store blå.

Uten et ondt ord om fisken, grunnen til at jeg tok statsministerens ord uten bekymring var ikke kun vår lange kysthistorie og videreføringen av den. Derimot er det kreativiteten, mangfoldigheten og stå-på-viljen som gir meg selvtillit på vegne av landsdelen nå i det nye året.

Ser vi utover kan havet nemlig by på så langt mer enn fisk. Her kan vågale kystfolk blant annet finne ny kunnskap, energikilder og legemidler – det er bare fantasien som kan sette stopper. Havet er vårt bindeledd til resten av verden – de der ute i horisonten – og dermed slettes ingen grense.

Da nyttårstalen var talt, kalkunrestene spist opp og julepynten omsider tatt ned, opprant også min juleferie hjemme i Norge; tilbake til Nordøst-England og doktorgradsstudiet bar det. På tross av tre flystrekninger i sørlig retning er dette, i relativ forstand, også unektelig «north».

Kanskje er det nettopp på grunn av det nordlige – og den nordlige stoltheten – at jeg ser likhetstrekk mellom mine nordnorske og nord-engelske hjem. Begge landsdelene har lenge blitt ansett som maktsentrenes periferi, og henholdsvis Oslo og London føles til tider både geografisk og kulturelt fjerne.

Nordøstlige Durham, hvor jeg bor nå, har opp gjennom tidene først og fremst tjent hovedstaden som ressursprovins. I motsetning til de tradisjonelt mangfoldige kystsamfunnene har hele landsbyer her blitt bygd rundt, og opprettholdt av, enslige, tunge industrisektorer, som kullgruvedrift, stålproduksjon og oljeraffinering.

Etter den britiske industrialisering og fremover ble det satset mye på de svært lønnsomme ressursene. Tidligere fattige fiskesamfunn fikk nye inntekter og nye håp. Fiskekvoter forsvant til utenlandske flåter, og den gamle identiteten ble erstattet med en «moderne». Fremtiden lå under bakken, i de mørke gruvene.

Statsministerens ord førte dermed også tankene mine dit, til Storbritannia, hvor titusenvis av kvinner og menn har mistet hele livsgrunnlaget sitt de siste tre-fire tiårene, som følge av nettopp en slik økonomisk «omstilling». Det er ikke uten grunn at mange, selv i dag, anser Thatcher som folkefiende nummer én – hun og hennes politiske valg representerer nemlig ikke bare arbeidsledighet, men en dypt personlig identitetskrise for hele samfunn.

Selv om det heldigvis aldri fikk gå fullt så langt i Nord-Norge, ser vi også her tendenser til vaklende samfunnsstrukturer når mektige rederi endrer landingssteder, gruver legges ned, og forventede investeringer uteblir.

Kommer noen med lovnader om inntekter og arbeidsplasser kan vi ikke se gjennom fingrene på risikoene de kanskje medfører; lokale politikere må kunne stå for det de godtar på vegne av fellesskapets beste. Forurensning av fjorder og beitemark er bare et eksempel på farlig kortsiktighet. Sametingets president Aili Keskitalos nyttårsord hadde dermed mer gjenklang enn Solbergs: Ingen såkalt «utvikling» – eller «omstilling», for den saks skyld – kan rettferdiggjøre ofring av kultur.

Klondykestemningen vi for noen år siden kunne kjenne på, da investorer og politikere lovet nordområdenes gullalder, har i dag gitt plass til en mer nøktern optimisme. Forventninger skal vi ha – men disse må være til oss selv og hva vi selv kan utrette, ikke til hva andre kan tilføre fra sør.

Etterspørsel og ressursbehov kommer og går, uansett hvor skråsikre britene engang var på at verden alltid ville trenge kull. Konkurranse og pris vil også endre seg med teknologien, og spørsmålet forskerne nå står ovenfor er ikke om vi kommer til å gå tom for olje, men hvordan vi skal akseptere å la den ligge.

Det som ikke vil endre seg med det første, derimot, er utsikten fra stuevinduet i Alta – utover fjorden, hvor den med skarpe øyne kan skimte fiskebåter og en sjelden nise. Fremtiden er, akkurat som vår lange, stolte fortid, blå. Ikke svart som oljen, ikke rød som oppdrettslaksen, og ikke skinnende hvit som skreikjøttet; det store havgapet funkler og glimter i dypblåe, himmelblåe, turkise, grønnblåe, gråblåe og tusenvis andre nyanser av nordnorsk fremtidsfantasi.

Er det én ting vi er gode på i nord, så er det å sette sjøbein når det står på som verst. I omstilling og kuling, det er med både kulturell og økonomisk bredde vi står stødigst.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*


*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.