Lofoten. An evening view over Gimsøystraumen from the coast at the east side of Gimsøystraum Bridge. (Photo: Simo Räsänen/Wikimedia Commons)
- I min barndom i Lofoten var rekvikene et utømmelig skattekammer, skriver Kriss Rokkan Iversen. Her et kveldsbilde fra vakre Gimsøystraumen, hvor Gimsøybrua såvidt kan skimtes i bakgrunnen. (Foto: Simo Räsänen/Wikimedia Commons)
Kriss Rokkan Iversen
Nordvendt kunnskapsforkjemper med doktorgrad i marine økosystemer og nyutsprungen gründervilje. Oppvokst og hjemkommet til verdens vakreste øyrike, Lofoten. Brenner for havet, kysten og folket i nord. Medgründer og medeier i kunnskapsbedriften SALT.
08/10/2015



En høstuke som dette vies et sentralt begrep mye oppmerksomhet i det norske samfunnet. Selveste statsbudsjettet. Her legges linjene for den nasjonale pengebruken i året som kommer. Og selv om jeg ikke akkurat jubler over dokumentets konsekvenser for nordnorsk utvikling framover, øyner jeg positive trekk for ivaretakelse av det viktigste vi har. Havet.

I år, som i fjor, har nemlig tiltak mot marin forsøpling fått sin pott av pengene. 10 millioner er imidlertid en forsiktig start på den pengebruken kystnasjonen Norge bør fokusere på dette alvorlige problemet. For sjøsøppel er et problem som stadig øker i omfang – og som skaper stor bekymring hos oss som jobber med havet. 

I min barndom i Lofoten var “rekvikene” (viker med rekved, red.anm.) et utømmelig skattekammer. Der jeg la ut på marin oppdagelsesferd på jakt etter mystiske skatter. Der eventyr fant sitt utspring i treskulpturer smidd av saltvann. Der jeg spent dristet hendene ut av varme votter for å forsiktig rulle ut flaskeposten fra Maria i Nederland. Min rekvik lot meg reise gjennom tid og rom – akkurat som gjenstandene som hadde funnet veien dit med havet.

Tidligere var rekvikene ansett som en stor ressurs. Ikke bare for eventyrlystne barn, men også for voksne på jakt etter brensel og diverse gjenstander med potensial. Dét var imidlertid før plastens inntog. Nå sender rekvikene nødsignaler fra et marint miljø i fare.

Plast begynte for alvor å gjøre seg gjeldende etter andre verdenskrig. Og siden den gang har variantene av plast, med tilhørende bruksområder, utviklet seg i det uendelige. Til viktige komponenter i industri og byggevirksomhet, til emballasje og helseutstyr, til plastposer og klær. Dessverre har plast i alle sine former nå funnet veien til havet.

Det er anslått at et sted mellom fire og 12 millioner tonn søppel hvert år finner veien ut i det marine miljø. Så store mengder er nesten umulig å se for seg.

For å sette det i perspektiv, er den totale bestanden av skrei på rundt tre og en halv millioner tonn. Dette sjøsøppelet – som altså veier mer enn minst én skreibestand – inneholder betydelige mengder plast. Plast som kan ende opp i den samme skreien som jeg brukte til sammenligning.  

Enorme mengder sjøsøppel flyter, duver og svever rundt i de salte vannmassene mens du leser dette. Sjøsøppel som skader sjøfugl, sel og hval. Og som dessverre har den ubehagelige evnen til å finne veien tilbake til oss mennesker gjennom næringskjeden. 

Plast kan ikke fordøyes av verken fisk eller fugl, men det kan brytes ned av vær og vind. Det verdifulle materialet blir med tid og stunder omgjort til bittesmå plastpartikler. Når disse partiklene blir mindre enn fem millimeter, kalles de for mikroplast. Og mikroplast er av en størrelse som gjør at raudåte (art av hoppekreps, red.anm.) og fiskelarver forveksler disse partiklene med naturlig føde.

I laboratoriet har man sett at plankton, selve grunnmuren i det marine økosystemet, spiser mikroplast. Hvis dette også skjer i det naturlige miljø, er det dårlige nyheter for oss som setter pris på et godt fiskemåltid.

For større dyr enn plankton må innta et betydelig antall småkryp for å spise seg mett. Det marine festmåltidet får imidlertid en skadelig bismak av plastikkpartiklene hver og én av de ørsmå organismene inneholder. Når man beveger seg oppover i den marine næringskjeden, øker denne effekten for hvert eneste ledd.

På toppen av hele det komplekse systemet av liv som havet huser, finner vi oss selv.

Fra den posisjonen har vi mennesker god grunn til å bekymre oss for sjøsøppel – og den effekten plast kan ha for marint liv. Hvert år havner mer sjøsøppel enn den totale skreibestanden ut i miljøet vi er avhengig av for mat og verdiskaping. Og der maler vær og vind plastholdig sjøsøppel til mikroplast – som altså kan finne veien til skreien og vår egen middagstallerken.

Plast er et fantastisk materiale. Når det brukes og håndteres rett. Plast er også en ikke-fornybar ressurs. Med sitt utspring fra olje, vil plasten også en gang ta slutt. Ved å redusere bruken av plast og håndtere plastavfall smart, kan vi slå to viktige fluer i ett smekk. Gjenbruk av plast vil gi oss tilgang på dette anvendelige materialet i framtiden, samtidig som vi tar vare på det verdifulle livet i havet.

Det finnes ingen grenser under vann. Alle mennesker og andre levende organismer er dermed i samme båt. Stort og smått sjøsøppel er derfor et like stort problem for oss som bor her i nord som for de som lever på andre siden av verden.

De 10 millionene som er avsatt til tiltak mot sjøsøppel i statsbudsjettet er en god start på snu utviklingen før det er for sent for oss – og skreien. Den viktigste jobben er det likevel vi selv som må gjøre. Velg bort plast når du kan. Sorter avfallet ditt. Og ta alltid med deg restene etter utflukten når du har vært i din vik.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*


*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.