TORSDAGSKOMMENTAR: - Nord-Norge har fridd, og jeg har sagt ja!

- I min barndom i Lofoten var rekvikene et utømmelig skattekammer, skriver Kriss Rokkan Iversen. Her et kveldsbilde fra vakre Gimsøystraumen, hvor Gimsøybrua såvidt kan skimtes i bakgrunnen. (Foto: Simo Räsänen/Wikimedia Commons)
- Nord-Norge har alle forutsetninger for å kunne bli en internasjonalt kjent matregion, skriver Lise Mangseth - markedssjef i Norges Råfisklag - i torsdagskommentaren i dag.




Vi har nettopp lagt bak oss 17. mai med norske flagg og feststemte mennesker i fargerike bunader og kofter i utvalg. Denne vidunderlige dagen der vi ranke og stolte viser hvor vi kommer fra. Mer enn villig forteller vi om hvem som har lagd klesdrakten og hvordan vi har fått tak i den. Hvor vi kommer fra er viktig. Vi er hjemmefra. Og vi er stolt av det.

Jeg er så heldig at jeg har venner og bekjente spredt over stort geografisk område. De er av godt spredt i alder, jobber med forskjellige ting innenfor ulike bransjer og har ulike interesser. Men en ting har de tilsynelatende felles: Gleden over et godt måltid. Tidvis renner Facebook og Instagram over av de lekreste matbilder, og på kjøpet følger de mest maleriske beskrivelser og kjærlighetserklæringer. Det er ikke tilfeldig hvilken mat det er som deles med andre. De sterkeste ordene tas frem når det er maten fra nord, og ikke minst hjemmefra, som ligger på tallerkenen. Noen har vært på havet, jaktet eller høstet, noen har fått tak i en etterlengtet råvare og noen har fått tilreisende besøk med medbragt mat.

Både sesongene og tradisjonsmaten ser ut til å vekke kjærlige minner, men også våre nye råvarer maner frem poeten i folk. For meg er dette ett av tegnene på den enorme stolthet mange av oss nå føler for det området vi kommer fra eller bor i, og takknemlighet for de rause gavene fra naturen vi bor i.

Det at vi uttrykker stolthet for stedet vi kommer fra, ser for meg ut til å være ganske nytt. Kan det hende at det er et resultat av velstandsutviklingen i landet vi bor i? At vi faktisk har det bedre også på de mindre stedene nå? Da jeg gikk på gymnaset (som det het den gangen), så ville de fleste bort. Det var ikke særlig stas å bo i Lofoten: Ungdommen syntes ikke det var ikke noe å gjøre der og det var kjeeeeedelig. Sånn på generelt grunnlag. Men ikke nok med at ungdommen ville bort, mange voksne uttrykte det samme. Så kom turistene og begynte å fortelle oss hvor fint det var vi hadde det, vi begynte å tro på det, og gjennom velstandsutviklingen ble saker og ting sakte men sikkert bedre.

I dag er Lofoten ett av de kuleste stedene du kan bo. Der har de gode arbeidsplasser, bra helsetilbud, god barnehagedekning, godt tilbud for eldre, lekegrinder til havs og til fjells, et spiskammers full av fabelaktig mat, ubeskrivelige omgivelser og en godt utbygd infrastruktur som tar deg bort så snart du måtte synes at det blir litt kjeeeeedelig eller været har trykt litt for lenge.

Det er ikke bare i Lofoten dette har skjedd. I Båtsfjord har de rettet ryggen, har uten blygsel tatt posisjonen Fiskerihovedstaden, og restauranter serverer tapas og de lekreste retter med blodfersk fisk og kongekrabbe. På Røst feirer de sitt eksistensgrunnlag med Querini-opera og året rundt får du servert rykende tallerkener med utvannet tørrfisk à la Røst. Dette er en smak av Lofoten på italiensk med olje, hvitløk, salt og vidunderlige poteter.

I Vardø har de heksemonument, den kreative Varangerkokken og «Cod is great». På Rolfsøya har de verdens nordligste honningproduksjon og et gryende matbasert reiseliv. I Kåfjord har de samisk kultursenter, den internasjonale urfolksfestivalen Riddu Riđđu og rognballsuppe. I Nordreisa har de Bios, en av Norges beste veikroer. I et flott lokale finner vi en vidunderlig blanding av folk i scooterdress og de lekreste retter basert på lokale råvarer. På Sandhornøya har noen satt opp en gedigen tørrfiskhesje som et kunstverk, med scene, badstue og restaurant med lokal mat. I Saltstraumen har de verdens sterkeste malstrøm der storseien trives til glede for fiskere og matentusiaster.

På Træna har de Trænafestivalen med hele øya til tjeneste for tilreisende mennesker fra hele verden og slagordet er «Havfolket»! Det som lett kan være en fortvilelse over tilværelse langt fra ulike tilbud folk trenger, blir snudd til en fest med en uendelig stolthet for det man har. I popup-restaurantene serveres lokal, fersk sjømat av tilreisende stjernekokker.

Nå håper jeg at det er mange som tenker irritert at jeg ikke nevnte deres sted og deres tradisjon. Varianter av dette finnes nemlig overalt. I hver fjord, på hver øy, i et hvert innland finner vi i dag stoltheten over stedet, livet og maten der. Vi er så heldige at vi kan «ta oss råd» til å bo der vi bor. Heldigvis har vi matressursene og andre naturresurser som gir arbeid og gjør at det er mulig og fornuftig å bo der. Det gir grunnlag for mye stolthet.

Den nye trenden i sosiale medier er fiskere som deler bilder og drømmer fra gode og dårlige dager på havet og bønder som er stolte over maten og kulturlandskapet de leverer. Det er ikke lenge siden fedre advarte sine barn mot å bli fisker!

Men hvor vil jeg så med alt dette? Jo: Vi bor i verdens fineste Nord-Norge.

Utenlandske og norske turister som har feriert i Nord-Norge er de som er aller mest fornøyde med sin norgesferie, kunne Aftenposten nylig melde. Det er Innovasjon Norges sin årlige Turistundersøkelse som viser dette.

Nord-Norge spiller på alle sansene våre. Hver eneste fjord, hvert eneste nes, hvert eneste sted har noe å by på av inntrykk, opplevelser og mat. Hvert eneste sted er gull, og aller best er vi når vi står sammen.

I flere år har Nord-Norge vært med og representert Norge på verdens største forbrukermesse for mat, Grüne Woche i Berlin. Den nordnorske standen er noe for seg selv, og skiller seg helt ut fra de øvrige fra hele Europa. Når du samler alle de beste råvarene fra hele Nord-Norge, fra alle sektorer, er utvalget så bredt og annerledes at jeg ikke kan se noen annen matregion som kan matche oss. Riktig nok sliter vi litt med mangel på vinranker og andre ting vi finner spennende i matregionene lengre sør, og vi mangler noe på presentasjon av produktene, men hør her: De har ikke skrei, hvalbiff, kongekrabbe, boknafisk, klippfisk, tørrfisk, gammelsalta sei, ishavsreker, reinsdyr, kjekjøtt, småskala fjøsdrift, geitoster, multer fra vidda, kystmulter, gulløyepoteter, mandelpoteter, søte grønnsaker dyrket under midnattssola, jordbær fra Kvæfjord, målselvnepa, rent vann ... noe jeg har glemt? Joda, av dette har de kjekjøtt og geitoster, men det er få eller ingen matregioner som har slike friske og smaksrike råvarer i så bredt utvalg som det vi har. Og for oss som bor midt oppi det har vi slike mengder tilgjengelig at jeg ikke er helt sikker på at vi forstår hvor heldige vi er.

Det fine er at det er mange som har sett dette og at det skjer mye i retning av å samle Nord-Norge rundt maten.

På et møte under årets Grüne Woche uttrykte store deler av matorganisasjonene fra nord sterk vilje til å starte et arbeid der målet er at Nord-Norge skal bli en internasjonalt kjent matregion. Vi har alle forutsetninger for å klare det. Vi har råvarene, vi har kjøkkenet og vi begynner å få en god selvtillit på den maten vi selv spiser. Vi har topprestauranter, vi har hverdagslige restauranter, vi har en landsdel full av folk som kan lage mat hjemme. Det er den maten vi anser som vanlig som er den mest eksklusive. Om vi deler raust i Nord-Norge og fremstår som en matregion, så er vi både en reise og en opplevelse verd!

La oss gjøre som Fiskerihovedstaden Båtsfjord. Er det en posisjon som er ledig, så bare tar vi den. Nord-Norge har fridd til meg og jeg har sagt ja: «Jeg kommer fra Lofoten, i den fantastiske matregionen Nord-Norge». Og du? Sier du ja? Hvor kommer du fra? Hvilken mat fra regionen liker du best?

Nøkkelord