Administrerende direktør i Sjømat Norge Geir Ove Ystmark (Foto: Sjømat Norge/Siv Dolmen)
Administrerende direktør i Sjømat Norge Geir Ove Ystmark (Foto: Sjømat Norge/Siv Dolmen)

Sjømatnæringa er verdens temperaturmåler – nå avgjøres framtida

Norges framtid som sjømatnasjon er alt for viktig til å reduseres til en slagordbasert debatt om fiskernes rettigheter. Det sier Geir-Ove Ystmark. Som sjef for Sjømat Norge står han foran sin mest hektiske sesong noen sinne. I løpet av de neste månedene skal Stortinget avgjøre framtida for norsk sjømatnæring. Aldri tidligere har forslag til så store strukturelle endringer ligget på politikernes bord.

For mens vinteren gikk med til etterdønningene av Tveteråsutvalgets rapport, har Stortinget i vår vedtatt en ny forvaltningsmodell for oppdrett. Den setter lakselus som den miljøindikatoren som skal regulere veksten i næringen. Samtidig er regjeringen i ferd med å legge sin bioøkonomiske strategi. På bordet ligger også en stortingsmelding om handelspolitikk. Og på toppen av det hele altså, det mye omtalte Tveteråsutvalget som i løpet av året skal inn i ei egen stortingsmelding.

– Sjømatnæringen er nesten som en temperaturmåler på hvordan det står til i verden, sier Geir-Ove Ystmark.

 

Endte i slagordbasert debatt 

Men for å få med starten må vi tilbake til desember 2014. Det regjeringsoppnevnte Sjømatindustriutvalget, gjerne omtalt som “Tveteråsutvalget”, overleverte sin rapport om sjømatindustriens rammevilkår til fiskeriminister Elisabeth Aspaker.

Og “helvete” var løs fra dag en:

I løpet av høringsperioden som gikk ut i april var debatten så å si utelukkende sentrert rundt deltakerloven. Utvalget foreslo nemlig å fjerne begrensningene som kun gir fiskere anledning til å eie kvoter, utvalget mente at man gjennom å åpne for at fiskeindustrien også kan eie kvoter ville bidra til økt forutsigbarhet og lønnsomhet i den delen av næringen.

– Debatten forsvant litt, det hele endte opp som en slagordbasert debatt som bare handlet om fiskernes rettigheter, konstaterer Ystmark. Han skulle gjerne hatt en bredere diskusjon om flere av forslagene i rapporten, for utvalgets arbeid er altfor viktig til å bli avspist med slagordkampanjer.

Andre forslag fra rapporten var for eksempel at Norge må prioritere sjømatens markedsadgang foran landbruksinteresser, å fjerne leverings-, bearbeidings- og aktivitetsplikten, samt fjerne begrensningene på hvor mye kvote et fartøy kan ha. Men disse radikale forslagene ble borte i debatten etterpå, – i hvert fall i mediene. Det store slaget har stått om deltakerloven. 

 

Hindrer utvikling 

Utvalget ble satt ned fordi lønnsomheten i fiskeindustrien er dårligere enn i resten av verdikjeden i norsk fiskerinæring, og dårlig lønnsomhet i ett ledd er ikke bare urettferdig, det hindrer vekst og utvikling, og kan i verste fall føre til at Norge mister både arbeidsplasser og vårt naturgitte fortrinn som fiskerinasjon.

Sjømatindustriutvalget gikk gjennom strukturen i i hele sjømatnæringen på jakt etter løsninger som kan gi hele næringen, fra hav til middagsbord, de beste forutsetningene til å møte framtiden som Norges viktigste næring.

Og sjømatsjef Ystmark er overtydelig når han sier at lønnsomheten i fiskeindustrien må opp: 

– Akkurat det er helt avgjørende for om Norge lykkes i bioøkonomien, sier han.

 
Enkelt og brutalt

For det er så enkelt, men også så brutalt, som at hvis det ikke er lønnsomt å bearbeide fisken i Norge vil produksjonen flyttes ut av landet. Det har vi allerede sett flere eksempler på. I tillegg møter næringen handelspolitiske hindre og tollbarrierer på bearbeidet fisk, som bare gjør det enda tøffere å være i denne delen av næringen.

Ystmark forklarer gjerne hvorfor han ikke vil sende råstoffet over grensen for bearbeiding: 

– Vi gir fra oss et stort verdiskapingspotensial på den måten, sier han, og tenker spesielt på biråstoff som avskjær, som er en stadig voksende økonomi. 

– Det er en økende trend at hele fisken brukes, både oppdrettet- og villfanget fisk. For eksempel kommer en fjerdedel av laksefôret nå fra avskjær fra andre arter, forteller han.   

Ved å bruke automatiserte filetlinjer kan man i større grad bruke hele råstoffet, og den utviklingen vi nå ser, at man hele tiden leter etter muligheter til å bruke hele fisken, det er en utvikling vi bare ser starten på, mener han.


Ny bioøkonomi

Regjeringen legger nå sin bioøkonomiske strategi hvor biologiske ressurser fra både skog, land og sjø skal ses i sammenheng og skape næringer som er globalt lønnsomme i framtida. Både farmasøytisk industri og næringsmiddelindustrien ser stadig nye muligheter fra havet, hvor Norge har en unik tilgang til råstoff. 

I Sjømat Norge er man opptatt av å beholde Norges posisjon slik at vi kan være med på denne utviklingen som stadig tar i bruk råstoff vi tidligere ikke har hatt tradisjon for å nyttegjøre oss. Eksemplene blir stadig flere, som for eksempel blodtrykksmedisin med innhold fra rekeskall.

  Hvis vi bearbeider fisken her i landet i stedet for å sende den til utlandet vil det gi oss store fordeler. Vi kan bruke hele råstoffet, og får hele bearbeidingsøkonomien i Norge, sier Ystmark.

Men, for å lykkes er det altså avgjørende at lønnsomheten i fiskeindustrien økes. Og da må det kanskje røskes i noen godt etablerte strukturer? Eller?

Selv om både Ystmark og Tveteråsutvalget mener deltakerloven delvis kan ofres, har fiskeriminister Elisabeth Aspaker i høst vært ute og «fredet» bestemmelsene som sikrer fiskereide kvoter.



Hvert lokalsamfunn må finne sin løsning

Det er krevende å endre bransjestrukturer som har vokst fram gjennom generasjoner. Motstanden er stor blant annet fordi mange frykter at rettighetene til norske fiskeressurser vil samles på få hender. Island er av flere trukket fram som et “skrekkeksempel” på akkurat dette etter at de omstrukturerte.

- Det er mange ulønnsomme arbeidsplasser i fiskeindustrien i dag, og vi må akseptere de utfordringene som er der, sier Ystmark.

Han mener helt klart at det er på tide med en omstrukturering, en endring som gjør det mulig for hvert lokalsamfunn, og hver eier å finne sin løsning. En fiskereid flåte er ikke nødvendigvis det samme som like mange sjarker som fiskere, det kan like gjerne bety at industrien eier flåten.

- Diskusjonen er lite nyansert, det er David mot Goliat, eller Røkke mot Finnmark, også glemmer man alle variantene som ligger mellom. Og det er synd, for fiskeindustrien består av alt fra integrert til uintegrert industri, industri med unntak fra deltakerloven, og fra fiskebåtredere som har bare fabrikktrålere, til kystfiskere som selv eier landanleggene. I det store og hele er det et lappeteppe av forskjellig integrasjon, fordi man har fått lov til å tilpasse seg regelverket, og dermed er det ikke nødvendigvis de som er best til å nyttegjøre fiskeressursen som vinner konkurransen, sier Ystmark.

 

Offshorefiskere og ulike behov

Ett eksempel er rederiet som i sin tid investerte i offshore og vokste seg store der. Nå sitter de samtidig med eierrettigheter til fiskekvoter, mens mange er livredde for hva som kan skje dersom et mottaksanlegg og annen fiskeindustri på land får eie fiskekvoter.

- Det er fordi vi har dette lappeteppet at vi må tørre å gå inn i virkelighetsbildet, vi må ikke bare se på aktivitetsloven og fiskesalgslagsloven, det fjerner alle nyansene i debatten. Vi må akseptere at behovene er ulike fra sted til sted, og noen steder kan det kanskje være lurt at industrien eier kvoter, sier han. 

Bakgrunnen for frykten er at lokalt eide kvoter skal havne i hendene på selskaper som flytter eierskapet til ressursene og kontrollen ut fra lokalsamfunnet.  

Kjell Inge Røkke er av blant annet Kystaksjonen framstilt som en pirat, som har ranet fiskeressurser fra Finnmark og Nordland.

 

Ikke enten-eller 

Men Geir-Ove Ystmark mener det ikke er snakk om noe enten-eller, eierstrukturen bør tilpasses lokale forhold, og selv trekker han fram Myre som eksempel. Hvorfor skal ikke den lokale mottaksbedriften kunne være medeier, eller heleier av fiskekvoter, og dermed sikre seg forutsigbar  tilgang til råstoff som er en viktig forutsetning for hele lokalsamfunnet, spør han retorisk.

 - Men hvorfor er det så viktig å endre dette akkurat nå?

- Fordi det eneste vi oppnår ved å ikke gjøre dette nå, er at vi ikke får tatt den omstillingen som er nødvendig. Tveteråsutvalget kom med mange råd, og for å få lønnsomhet i industrien må vi ha strukturendringer. Disse endringene vil over tid komme enten man vil eller ikke, men problemet med å fornekte virkeligheten er at man mister styringen på utviklingen.

Ragnar Tveterås uttalte i vår til High North News at noe av det som gjør denne debatten så vanskelig er folks krav og forventninger til fiskerinæringen. Denne bransjen skal ikke bare levere arbeidsplasser og lønnsomme bedrifter, det er også en forventning blant så vel politikere som folk flest om å levere kystkultur.

Balansegangen er mildt sagt krevende, spesielt i en virkelighet hvor det ikke lenger er samsvar mellom en fiskereid flåte og like mange sjarker som det er fiskere. 

- Og ved å videreføre deltakerloven mister industrien muligheten til å påvirke utviklingen, kommenterer Ystmark.   




Tollbarrierer 

For å lykkes i det bioøkonomiske skiftet er det to hindre som må forseres: lønnsomheten i fiskeindustrien må opp, og vi må hoppe over noen handelspolitiske hindre, slik som dagens tollbarrierer for bearbeidet fisk inn til EU. 

Tveteråsutvalget har vært tydelige på at norske landbruksinteresser må settes til side for å gi sjømaten bedre markedsadgang.

Regjeringens stortingsmelding om handelspolitikk er nå til behandling Stortingets i Utenriks- og forsvarskomite. Handelspolitikken er komplisert, men av avgjørende betydning for norsk sjømatnæring. Sjømat er ikke en del av EØS-avtalen, noe som for øyeblikket gir dårligere markedsadgang for fisk fra Norge enn andre land.

- Dette forsterkes hele tiden fordi EU inngår avtaler med andre land som gir dem fri tilgang. For eksempel inngikk nylig Canada og EU en avtale som gir canadisk sjømat fri tilgang til EU mens norsk sjømat møter tollbarrierer. Det samme er tilfelle med Chile, sier Ystmark.

 

Mye er snudd på hodet

EU har også inngått frihandelsavtale med Sør-Korea og arbeider med en avtale med Japan.  I tillegg er detn transatlantiske handelsavtalen TTIP under arbeid, og Norge har plutselig gått fra å være i en situasjon med relativt god markedsadgang til at mye nå er snudd på hodet.

Resultatet er at sjømat fra Skottland, Færøyene, Irland og Danmark har enorme fortrinn på pris, gjennom sin frie adgang til noen av Norges viktigste sjømatmarkeder.

- Helt konkret betyr det at makrell som er landet i Danmark eller Skottland kan gå tollfritt inn i Japan, mens makrell fra Norge er tollbelagt. Dette til tross for at fisken kommer fra den samme makrellbestanden. Dette endrer spillereglene for norske bedrifter totalt, sier Ystmark.

For norske fiskekjøpere konkurrerer globalt, og når konkurrenten i Skottland ikke bare har lavere produksjonskostnader men også bedre betingelser i markedet, er det vanskelig for norske bedrifter å være konkurransedyktige.



Geopolitisk virkemiddel 

Handel er blitt et geopolitisk virkemiddel, med handelsrestriksjonene mellom Norge og Russland som det mest nærliggende eksempelet. Geir-Ove Ystmark forteller at geopolitikken spiller en stadig større rolle for medlemsbedriftene i Sjømat Norge.

- Sjømatnæringen er nesten som en temperaturmåler på hvordan det står til i verden, sier han. Foruten begrensningene mellom Norge og Russland viser han til hvordan veterinære regelverk blir brukt som handelspolitiske virkemidler både i Brasil, Tyrkia og Kina.

Og i Nigeria, som har vært et viktig marked både for tørrfisk og pelagisk sektor, har lav oljepris ført til kapitalkrise. Kjøperne i landet får ikke lov av myndighetene til å sende dollar ut av landet, og kan dermed ikke gjøre opp for seg. Oljekrisen har på absurd vis snudd opp-ned på nok et marked for norsk sjømat. 

 - Handelspolitikken er veldig utfordrende for sjømatnæringen. Vi opplever egentlig både nasjonalt og internasjonalt at en allerede utfordrende situasjon går mer og mer mot proteksjonisme, hvor man vil verne sine egne bedrifter, sier Ystmark.

 


Ikke realistisk med EU-medlemskap 

Han viser til at det samme skjedde etter depresjonen på 30-tallet. I et forsøk på å verne egne bedrifter ble det i USA innført tollvern.

- Men i lengden fungerer det ikke, verden er global, og den gang endte det med konkurser, sier han lakonisk. 

- Hva med EU-medlemskap, vil det løse utfordringene for sjømatnæringen?

- Det er ikke realistisk med EU-medlemskap for Norge. Politikerne må erkjenne at frihandel er en forutsetning for næringen, sier Ystmark.

I Sjømat Norge prøver man å tegne bildet av konsekvensene av å sette landbruk foran sjømat. Den omstridte “ostetollen” som skal verne norske oster mot konkurranse utenfra er for mange skrekkeksempelet, som virkelig kjølnet forholdet mellom Norge og EU.

- Mulighetene ligger i havet. Skal vi sikre en industri som sikrer velferden vår må vi ha frihandel. Vi må legge de eggene vi har i kurven, og da er det sjømatnæringen som er Norges komparative fortrinn, ikke landbruket, konkluderer han.  

Men den diskusjonen er det ingen andre enn de spesielt interesserte som har tatt.


“Lys i husan”

I vår, da debatten gikk glovarm om deltakerloven og om fiskerinæringen fortsatt skal besørge “lys i husan” langs kysten, fikk havbruksnæringen, bransjen som for alvor har tent lysan igjen mange steder langs kysten, ny forvaltningsmodell.

Stortinget vedtok i vår en ny modell hvor lakselus er den miljøindikatoren som skal regulere veksten i næringen. Viljen og evnen til vekst er stor blant mange lakseoppdrettere, men før de kan vokse må de få kontroll på den lille parasittrakkeren som gjør livet surt for både laks og røktere.

Det brukes mye penger og tankekraft på lakselus. Ny teknologi som laserskyting av lus, spyling med ferskvann, luseskjørt og avl skal sammen bidra til at medikamentbruken går ned - og aller helst: At antallet lakselus langs kysten kommer ned på et akseptabelt nivå.

- Investeringstakten rundt dette er stor, dette er et problem det brukes mye penger på, sier Ystmark.   

Norsk laks er blitt et høykvalitetsprodukt som er etterspurt og foretrukket i mange markeder. At produksjonen ikke går opp bidrar til å holde prisene stabilt høye, noe som gir penger til utvikling i næringen.

Den fortsatt unge havbruksnæringen har allerede tradisjon for å bruke penger på utvikling innen ny teknologi og miljø, for i motsetning til fiskeindustrien har de lønnsomhet nok til egen utvikling.

Når politikerne nå skal legge føringer for norsk sjømatnæring er det for å snu skuta, og sørge for at utviklingen i sjømatindustrien er god nok til å henge med som ledernasjon i bioøkonomien, og som en ledende leverandør av sunn og ettertraktet mat til hele verden. 

Fasiten på om de lyktes har vi ikke før neste generasjon står ved roret.



Sjømat Norge 

Bransjeorganisasjon med medlemsbedrifter i hele verdikjeden i norsk sjømatnæring. Er en landsforening i NHO. 

De omlag 500 medlemsbedriftene har til sammen 10.000 ansatte innen fiskeindustri, havbruk, fôrproduksjon og biomarin industri. 
Medlemsbedriftene varierer fra små familieeide bedrifter til store multinasjonale selskap. 

Sjømat Norge arbeider for å sikre gode rammebetingelser for norsk fiskeri- og havbruksnæring. Organisasjonen er delt inn i egne avdelinger for havbruk, industri, miljø, helse og kvalitet.

Generalforsamlingen er Sjømat Norges øverste organ og velger styret som har beslutningsmyndiget mellom generalforsamlingene.

 

Én kommentar

  1. Pingback: iLaks | Sjømatnæringa – verdens temperaturmåler

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.