Norge og Kina har inngått en avtale som i praksis åpner det kinesiske markedet for norsk laks igjen. (Foto: Johan Wildhagen/Norges Sjømatråd)
Foto: Johan Wildhagen/Norges Sjømatråd
Arne O. Holm
Ansvarlig redaktør High North News, Nordområdesenteret, Handelshøgskolen i Bodø, Universitetet i Nordland
26/09/2014

I et drøyt tiår har norske politikere forsøkt å rydde opp i sin egen fiskeripolitikk. Skiftende regjeringer og stadig nye statsråder har i tur og orden tatt oppgjør med sine forgjengere som overøste Kjell Inge Røkke med torskekonsesjoner.

Vekselsvis sjokkert og forbauset har de betraktet sine forgjengeres misgjerninger. De har tatt oppgjør med feilsteg i forvaltningen av fiskeressursene utenfor den nordnorske kyst, for så i neste omgang å plaske uti på nytt.

Anger og politisk selvpisking har vært gjengangere i debatten om hvordan det kunne ha seg at en felles matressurs som torsken er, nesten radiostyrt valgte seg Kjell Inge Røkkes trålere når den skulle omsettes i klingende mynt.

Disse påstandene er knapt nok kontroversielle. Det er snarere slik at det er mer eller mindre tverrpolitisk enighet om at det meste gikk galt når sosialdemokratiet, og seinere borgerlige regjeringer, sprellet i Kjell Inge Røkkes garn.

Nå forbereder nok en regjering seg på etterklokskapens tornefull anger.

Det vet det bare ikke. Det kan se ut som den heller ikke tar seg til å finne det ut.

Og igjen handler det om kysten, om en livsviktig matressurs, og statlig grådighet.

Til syvende og sist handler det om vår egen rett og mulighet til å være med på å utvikle kyst-Norge.

Cermaq er til salgs, og eierne, det vi si staten, vil selge til japanske Mitsubishi Corp.

Bak det kryptiske selskapsnavnet Cermaq skjuler det seg et selskap som eier gigantiske mengder matproduksjon utenfor kysten av Nordland og Finnmark. Til sammen eier det statlige selskapet 45 konsesjoner for laks i Nordland og Finnmark, i tillegg til noen deleierselskap, settefiskkonsesjoner og tre lakseslakterier. For tiden har selskapet 22.000 tonn laks i havet utenfor Nordland, og 29.000 tonn utenfor Finnmark.

Anleggene ligger tett i tett langs kysten av Nordland og Finnmark, og bidrar til en lokal og regional verdiskaping som har gjort det til en fabelaktig opplevelse å seile langs kysten. Samfunn som for noen år siden var truet av nedleggelse og fraflytting, står i dag fram som blomstrende småsteder. Dette er samfunn som, uavhengig av hva man mener om oppdrettsnæringen som sådan, har fått et nytt liv.

Til sammen representerer disse lokale vekstcellene en verdiskaping og verdier som langt overgår det leverandørindustrien til oljenæringen klarer å hanke i land. Vi ser det bare ikke fordi vi er blitt en nasjon som tar matproduksjon for gitt mens vi logrer av begeistring dersom oljeindustrien lagrer noen rør på ei kai på Helgeland.

Men nå skal altså statlige Cermaq selges til Japan. Prisen er så langt 8,8 milliarder kroner.

Til sammenligning kjøpte oljefondet for ei uke siden noen blokkleiligheter i New York. Prislappen var drøye ni milliarder.

Ingen har så langt stilt spørsmålstegn ved kjøperen, Mitsubishi Corps seriøsitet. Selskapet er først og fremst kjent for sin bilproduksjon, men det er stor også innenfor matvarer, ikke minst på det kinesiske marked.

Men om det ikke er grunn til å stille spørsmålstegn ved kjøperens seriøsitet, er det kanskje grunn til å stille spørsmål ved betydningen av å selge ut nok en solid porsjon av Nord-Norges matproduksjon, og dermed også rettighetene til havet.

Ingen enkeltstående norskeid aktør har muskler nok til å overby en japansk gigant, men det finnes nok av lokale produsenter som ønsker seg flere konsesjoner.

Eieren, staten (altså vi), burde kanskje tatt seg tid til å vurdere om salget kunne foregå på en annen måte, for eksempel ved oppstykking av selskapet. Det ville bringe flere, også lokale, kjøpere på banen, samtidig som den statlige inntekten ville være sikret.

Mange vil nok med rette stusse på at staten virkelig trenger flere penger til å kjøpe leiligheter i New York framfor å sikre matproduksjonen i vårt eget hav, men det er en annen debatt.

Men dersom staten virkelig gjennomfører dette salget, vil det i ettertid bli vanskelig å etterlyse ansvarlighet og langsiktighet blant private eiere i oppdrettsnæringen.

Som med trålkonsesjonene kan det plutselig være vel så fristende å følge statens eksempel og selge seg ut til høystbydende.

Forleden talte tidligere statsminister Gøran Persson på konferansen Industri 2014. Selv på en konferanse som handlet om industri hadde han et hovedpoeng: Ta vare på de norske fiskeressursene.

Det hjelper lite at Persson kanskje blir nye utenriksminister i Sverige, når det kan se ut som om det er den norske regjering som trenger hjelp.

Før angeren innhenter dem.

 

 

3 kommentarer

  1. Pingback: iLaks | Tar til orde for oppstykking av Cermaq

  2. Frode Solbakken says:

    Kanskje det vil føles enklere for myndighetene å stille normale miljøkrav til næringa hvis det er “skumle utlendinger” som eier? Håper det.

  3. Rolf-Arne Nicolaisen says:

    Forfatteren tar feil i at fiskeriministerene og deres regjeringer har forsøkt å rydde opp i gamle synder, det har de ikke tatt seg tid til å lære noe om . De har istedet bare gått på populære floskler i stedet for å ta tak i de virkelige oppgaver. Det eneste av større verdi som er gjort i den seneste tid var å få en slutt på svart og grått fiske i Barentshavet og Norskehavet. Og som en følge av god porsjon med tålmodighet ble delelinje avtalen med Russland endelig løst.
    Dersom de hadde ønsket hadde leveringsplikt vært håndhevet – oppdrett hadde fått strengere rammebetingelser og man hadde gått vekk fra filosofien om at stort er godt. Men den andre versjonen som har vist seg å duge opp gjennom tidene passer ikke med sentraliseringspolitikken som eliten ønsker å føre.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.